Norskamerikansk billedhugger. Foreldre: Vognmann, senere arbeidsformann Anders Andersen (1842–1915) og Helene Monsine Monsen (1842–1927). Ugift.

Hendrik C. Andersen forlot Norge som ettåring, vokste opp i USA og tilbrakte det meste av sitt voksne liv i Italia, der han gjorde seg bemerket både som billedhugger og som pådriver for et kolossalt anlagt prosjekt, Verdensbyen, som imidlertid aldri ble realisert, og der hans bolig og atelier i Roma er åpnet som museum. I USA har interessen for Andersen tatt seg opp i senere år, særlig etter at det ble kjent at den berømte amerikanske forfatteren Henry James gjennom de siste 17 år av sitt liv hadde et (platonisk?) kjærlighetsforhold til den 30 år yngre norskamerikaneren.

Andersens far emigrerte til USA samme år som sønnen ble født, og året etter fulgte moren og sønnene Andreas og Hendrik etter til delstaten Rhode Island på østkysten, hvor ektemannen etter hvert ble arbeidsformann på et sagbruk. Etter noen år fikk de en tredje sønn, Arthur. Alle sønnene viste tidlig kunstneriske anlegg; de to eldste utdannet seg innen billedkunst og yngstemann i musikk.

Etter ordinær skolegang og noen år på Cowles Art School i Boston fulgte Hendrik 1894 i eldstebrorens fotspor til Paris og drog derfra videre sammen med broren og en felles venn på en studietur rundt i Italia. Året etter studerte han en tid ved Académie Julien og École des Beaux Arts i Paris og drog deretter til Napoli for å studere antikkens kunst i museet der. Etter et besøk i Roma 1896 og en periode i London året etter slo han seg høsten 1897 ned i Roma for godt. Her kom han til å pleie mye kontakt med miljøet av amerikanske forfattere og kunstnere i byen, og de første bestillinger på mindre skulpturarbeider, hovedsakelig portrettbyster, begynte å komme.

Det var også i dette miljøet Andersen våren 1899 ble kjent med forfatteren Henry James, som på denne tiden bodde i Storbritannia. Den aldrende dikteren ble straks betatt av den unge Andersen, og de to innledet samme år en korrespondanse som kom til å vare nesten til James' død; selv møttes de bare seks ganger i løpet av disse 17 årene – i Roma, i James' hjem utenfor London og i USA. En samling av 78 brev (flere av dem med tydelige homoerotiske overtoner) fra James til Andersen ble utgitt i Italia i år 2000; en engelsk utgave kom 2004.

Andersen besøkte USA igjen 1900–01 og var en tid ansatt som billedhuggerlærer for sosietetsdamen Gertrude Vanderbilt Whitney. Samme år stilte han ut bronsegruppen Serenity i Society of American Artists i New York, og han fikk en bestilling på en statue av president Abraham Lincoln fra delstatsforsamlingen i Buffalo, men denne ble senere avbestilt.

Tilbake i Roma fra 1902 bodde Andersen fra nå av sammen med moren, broren Arthur, som var konsertpianist, og svigerinnen Olivia Cushing. Hun var enke etter eldstebroren Andreas, en lovende maler, som var død av tuberkulose samme år, bare 39 år gammel. Hendrik Andersen begynte nå arbeidet med et stort fonteneprosjekt, som skulle bestå av fire skulpturgrupper (Natt, Morgen, Dag og Kveld), og et “kunsttempel”, som i tillegg til hans egne skulpturer også skulle gi rom for brorens malerier og svigerinnens litterære produksjon.

Fra 1907 var Andersens hovedprosjekt Verdensbyen, en slags utopisk syntese av mange ulike kulturformer, tenkt som en fysisk møteplass for de ypperste fremstøt innen vitenskap, teknikk, religion, politikk og kunst, og koblet sammen med en pasifistisk orientert organisasjon, Verdens samvittighet, som han opprettet sammen med Olivia Cushing 1912. Han innledet samarbeid med den franske arkitekten Ernest Hébrard (som senere ble kjent for sin plan for gjenreisingen av Saloniki etter bybrannen 1917), og prosjektet fikk støtte fra flere amerikanske rikfolk.

Mens arbeidet med Verdensbyen langsomt skred frem, arbeidet Andersen iherdig på en rekke store skulpturgrupper som skulle pryde bybildet. 1911 ble flere av skulpturene, bl.a. bronsegruppene Dag, Menneskeheten og Brorskap og en gipsmodell av Evig liv (egentlig tenkt som gravmonument over broren), vist på verdensutstillingen i Roma. 1913 ble det utgitt en bok om Verdensbyen, Creation of a World Centre of Communication, et manifest som ble sendt til en rekke regjeringer, kulturinstitusjoner og enkeltpersoner verden over for å samle støtte til prosjektet. Etter Olivia Cushings død 1917 stoppet imidlertid arbeidet med Verdensbyen i praksis opp; Andersen prøvde å gjenopplive det 1926 gjennom å søke støtte hos Italias diktator Mussolini, men det ble aldri fullført. Landområdet vest for Roma som Mussolini lovet til prosjektet, ble senere brukt til å reise utstillingskomplekset og bydelen EUR.

Hendrik C. Andersen flyttet 1924 til en nybygd bolig med atelier og utstillingssalonger, Villa Helene, i utkanten av Roma. Her ble han boende til sin død 1940. I sitt testament etterlot han eiendommen og alle sine kunstverker til den italienske stat, og 1999 åpnet Museo Hendrik C. Andersen som en underavdeling av det statlige Galleria nazionale d'arte moderna.

    Skulpturer (et utvalg)

  • Alberto Bevilacqua Lazise, byste (terrakotta), 1899
  • Serenity (Ro), bronsegruppe, 1900
  • Evig liv (også kalt Livets engel), bronsegruppe (miniatyr) 1907, fullskala gipsmodell 1911, bronse 1912, oppstilt ved familiens gravkapell på kirkegården i Roma-bydelen Testaccio 1916–31, fra 1947 i Villa Helene, Roma
  • Brorskap, bronsegruppe, 1911
  • Dag, bronsegruppe, 1911
  • Menneskeheten, bronsegruppe, 1911
  • Mann og kvinne til hest, ryttergrupper (bronse), 1913 (ødelagt i Leipzig under den første verdenskrig)
  • Umberto Nobile, portrettbyste, 1928

    Bøker

  • Creation of a World Centre of Communication, bd. 1 (sm.m. E. Hébrard) Paris 1913, bd. 2 (sm.m. O. Cushing Andersen) Roma 1918
  • World Conscience. An International Society for the Creation of a World Centre, Roma 1917

    Etterlatte papirer

  • Det meste av Hendrik C. Andersens arkiv finnes i Museo Hendrik C. Andersen, Roma; en mindre samling (som også omfatter Olivia Cushings dagbøker) finnes i Library of Congress i Washington, D.C
  • O. Cushing Andersen: Diaries 1882–1917, utrykt manuskript, Library of Congress, USA
  • R. Mamoli Zorzi (red.): Henry James: Beloved Boy. Letters to Hendrik C. Andersen, 1899–1915, med innledning av M. Bell og etterord av E. di Majo, Charlottesville/London 2004 (italiensk utg. Amato ragazzo, Venezia 2000)
  • Dobbeltportrett (helfigur, sammen med Henry James i Andersens atelier i Roma) av ukjent fotograf, 1907; gjengitt på omslaget og frontispisen til Zorzi 2004 (se ovenfor, avsnittet Kilder)