Jurist, oppdager og forfatter. Foreldre: Stadsingeniør Olav Ingstad (1867–1958) og Olga Marie Qvam (1869–1946). Gift 21.5.1941 med Anne Kristine Stolt Moe (1918–97; se Anne Stine Ingstad). Sønnesønn av Marcus Pløen Ingstad (1837–1918; se NBL1, bd. 6); svoger til Hallvard Trætteberg (1898–1987).

Helge Ingstad satte klare og sterke spor etter seg som få andre nordmenn i moderne tid. Internasjonalt vil han særlig bli husket for at han sammen med sin hustru Anne Stine påviste en 1000 år gammel norrøn boplass på Newfoundland og fremla arkeologiske bevis for sagaenes beretninger om Vinland. Dette funnet har gitt nye dimensjoner til Amerikas historie.

Da Ingstad fylte 100 år den nest siste dagen i 1999, hadde hans liv og virke spent over så forskjelligartede aktiviteter som villmarksliv i Canada og Alaska, administrasjon av norske besittelser i Arktis, etnografiske og antropologiske kildeinnsamlinger og studier av norrøne ferder over havet mot vest – studier som nådde sitt klimaks med påvisningen av norrøne tufter i Nord-Amerika. Gjennom sine forsknings- og oppdagerferder, sin tenkning og sitt forfatterskap engasjerte og inspirerte han villmarksentusiaster, historikere, arkeologer, forfattere, politikere og allment politisk bevisste mennesker. At så mange har funnet Ingstad inspirerende, skyldes kanskje nettopp at han en gang i ungdommen kastet loss og begav seg eventyret i vold.

Ingstads oppvekst falt sammen med dramatiske omveltninger økonomisk, politisk, kulturelt og erkjennelsesmessig både i Norge og i verden. Nasjonalromantikken fra 1800-tallet hadde veket plassen for utviklingsoptimistiske nasjonsbyggingsprosjekter, og rasjonalismen og vitenskapene endret folks tro på hva som var mulig. Utforskingen av Arktis og Antarktis hadde skutt fart for alvor, med norske forskere og oppdagere som Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup, Carsten Borchgrevink og Roald Amundsen blant de fremste aktørene. Ingstad skulle selv bli en del av denne mangfoldige og kunnskapsutvidende ekspedisjonstradisjonen. De nasjonale strømninger var sterke og gikk opp i en større enhet, der litteraturen, polarekspedisjonene og den nasjonale selvbevissthet, delvis tuftet på heltenes bragder, dannet grunnlaget for det som skulle bli en ny start for en gammel nasjon.

Litterære og intellektuelle interesser stod sterkt i Ingstads familie. Han ble preget av dette og av foreldrenes krav til redelighet i handling, tenkning og argumentasjon. Også sport og friluftsliv preget oppveksten, og det var i denne tiden han la grunnen til det forhold til naturen som han selv karakteriserte med utsagnet “Jeg ble glad i motbakker”, og som også kom til å prege hele hans liv og livsinnstilling: Nettopp den som går motbakkene når toppene, får utsyn og forstand. Og det er slike som har noe å berette.

Ingstad ble født i Meråker, men familien flyttet flere ganger, og fra 1915 var han bosatt i Bergen, der han tok examen artium på latinlinjen 1918. Som elev ved byens katedralskole var han aktiv i gymnassamfunnet Hugin, der dyrking av litteratur hadde en sentral plass. Ingstad utviklet et nært forhold til lyrikk, men lite av det han skrev er kjent. Selv om Hugin 1927 publiserte et utvalg dikt fra årene 1915–27, kan Ingstads eventuelle bidrag ikke identifiseres på grunn av utstrakt bruk av pseudonymer; dessuten mangler annalene eller inseratprotokollene – hvor gymnasiastenes dikt, essays og historier ble ført inn – for årene 1915–18. Blant Ingstads litterære favoritter var bl.a. Sigbjørn Obstfelder, Nils Collett Vogt, Herman Wildenvey, Sigurd Hoel og Nordahl Grieg; senere utviklet han et nært vennskap med Sigurd Hoel, på tross av store ideologiske motsetninger dem imellom. De skulle allikevel komme til å enes på et viktig område: I begynnelsen av 1950-årene var de sammen om å forsvare riksmålet.

Etter artium begynte Ingstad å studere jus ved universitetet i Kristiania, kanskje påvirket av det faktum at farfaren, Marcus Pløen Ingstad, hadde vært professor i romerrett der. I studietiden ble han også en pasjonert sjakkspiller, en interesse han beholdt resten av livet, og han var med på å etablere Akademisk sjakklubb. Han fortsatte å utvikle sin lidenskap for friluftslivet, og allerede her trer konturene frem av det som skulle prege hele hans liv – samspillet og avvekslingen mellom det fysiske og det intellektuelle.

Ingstad ble cand.jur. 1922. Etter militærtjeneste i H.M. Kongens garde og en periode som dommerfullmektig ved Stjørdal og Verdals sorenskriveri åpnet han sakførerpraksis i Levanger 1924. Det gikk bra, og han fikk betydelige oppdrag, som tok mye av hans tid. Dette aktualiserte valget mellom et borgerlig advokatliv og et annet han bare ante konturene av – valget mellom frihet og slit fremfor velstand. Han bestemte seg for å reise ut; han hadde drømmer han ville virkeliggjøre.

Ingstads mål var et opphold i ødemarken. Han følte dragningen mot de hvite flekkene på kartet og mot menneskene som levde der. På tross av at Canada på denne tiden stort sett var kartlagt, var området mellom Store Slavesjø og Hudson Bay allikevel et terra incognita (ukjent land). I dette området fantes fremdeles kulturer som var relativt upåvirket av Amerikas nye innbyggere. Det var det Ingstad drømte om. Juristen ble friluftsmann og eventyrer. Etter et kort studieopphold i Paris drog han til Canada 1926.

Oppholdet i Canada, som strakte seg over fire år, ble viktig for Ingstads veivalg for resten av livet. Det første året tilbrakte han sammen med norskkanadieren Hjalmar Dale. Da lærte han det som skulle til for å overleve i arktiske strøk, noe han benyttet seg av senere, først sammen med indianere, så da han levde alene på tundraen. Tilbake i Norge skrev han Pelsjegerliv blant Nord-Kanadas indianere. Den ble trykt i mange opplag og oversatt til mange språk og hadde en utilsiktet, men viktig effekt: Den formidlet den første kontakt med henne som skulle bli hans kone – Anne Stine Moe.

Årene i Canada ble avgjørende på mange måter. De utviklet hans karakter, hans psykologiske sans og en dypere forståelse for indianernes liv. Ingstad hevdet selv at livet med Dale og senere med indianerne hadde utviklet hans intuitive forståelse av hvordan sagalitteraturen kunne tolkes og hvordan den kunne sammenholdes med gamle kart og andre skrevne kilder.

“Jeg fikk jo i Canada en opplæring i et absolutt primitivt liv. Og min kunnskap om livet i villmarken, min evne til å vurdere landet og livsmuligheter der i tillegg til en rekke andre praktiske forhold som de norrøne grønlendere også var stillet overfor, var viktig for å utrede hva de søkte, og hvor jeg skulle søke deres boplasser. Min hypotese var at de i mange tilfeller ville tenkt det samme som jeg når de kom til et sted og skulle finne ut hvor folk kunne slå seg til. Innsikten i kampen for tilværelsen i villmarken, slik den utfoldet seg, og som historikere eller bokkyndige ikke kunne vurdere på sitt kontor, har vært et stort aktivum i mitt arbeide.”

Da Ingstad vendte hjem fra Canada 1930, var debatten omkring Grønland på det heftigste. Grønlandssaken gjaldt Norges rett til Grønland og representerte kanskje et av de viktigste samfunnsspørsmål som var fremme i Norge i denne perioden.

Nordøstgrønland ble okkupert 1931 gjennom en privat aksjon ledet på stedet av fangstmannen Halvard Devold, men med en sterk nasjonal aksjonsgruppe i ryggen, ledet av vitenskapsmannen Adolf Hoel og juristen Gustav Smedal. Smedal var en av Norges fremste juridiske eksperter på betingelser for suverenitetsutfoldelse i arktiske strøk. Det formelle grunnlag for okkupasjonen var at Norge betraktet Grønland som et kontinent. Dermed kunne Norge eventuelt anerkjenne Danmarks overhøyhet i de områder som danskene faktisk hadde tatt i besittelse. Ifølge Smedal var det formelt og folkerettslig grunnlag for å betrakte de ubebodde områder på Grønland som et terra nullius, altså et ingenmannsland. Staten ble presset til å godta okkupasjonen, og den okkuperte delen av Grønland ble kalt “Eirik Raudes land”. Det ble behov for en offentlig administrator, en sysselmann, og 1932 ble Ingstad, jurist med erfaring fra et liv i marginale arktiske områder, utnevnt til sysselmann for det okkuperte landet.

Ingstad administrerte det norske okkupasjonsområdet 1932–33 og gjennomførte reiser bl.a. til Scoresbysund for eventuelt å utvide området. Disse planene var kontroversielle langt inn i grønlandsaktivistenes rekker og møtte sterk motstand utenfra. Inuiter hadde etablert en koloni i Scoresbysund, og det kunne være folkerettslige grunner til at dette området ikke kunne innlemmes i det området Norge okkuperte. Striden om Grønland ble brakt inn for den internasjonale domstolen i Haag, som 1933 fastslo at hele Grønland var dansk.

Umiddelbart etter avgjørelsen i Haag fikk Ingstad et nytt telegram. Han ble bedt om å overta administrasjonen av Svalbard. Som sysselmann på Svalbard 1933–35 fattet han en sterk interesse for den norrøne, subarktiske historie, spesielt for sagaens historier om Grønland og Vinland. Disse interessene utviklet seg i takt med studiene som dannet materialet for boken Landet med de kalde kyster. De neste tiårene skulle interessen for de norrøne folks reiser mot vest stå i sentrum for hans studier. Men tidvis ble studiene fortrengt av helt andre oppgaver.

Etter sitt samliv med indianerne i Canada hadde Ingstad utviklet en sterk interesse for de nordamerikanske urbefolkninger. Denne interessen førte ham blant annet til apache-indianerne i Sierra Madre-fjellene i Mexico (1936–38) og senere til innlandsinuitene – nunamiutene – i Brooks Range i Alaska (1949–50). Nunamiutene hadde beholdt sin “høyt utviklete og for dem spesialiserte og siviliserte kultur, fint tilpasset de marginale forhold der nord”, skrev han. Her gjorde Ingstad lydbåndopptak av gamle sagn, eventyr og sanger. Det innsamlede litterære materiale ble senere bearbeidet av professor Knut Bergsland og utgitt i Alaska, mens opptakene av sangtradisjoner og musikalske uttrykksformer ble bearbeidet av Eivind Groven. De gamle lydopptakene ble utgitt på CD i Norge 1998. Av de nordamerikanske urbefolkningskulturer var bare få av de arktiske indianernes og inuitenes kulturer fortsatt intakte, og det var et viktig registreringsarbeid Ingstad utførte. Hans innsats for å bevare deres myter og musikk har i ettertid ført til en revitalisering av deres gamle kultur.

Da krigen kom til Norge 1940, oppsøkte Ingstad Røde Kors, hvor han fikk oppdrag som brakte ham til fronten for å sikre de sivile forsyninger og medisiner. Senere reiste han nordover. På oppdrag fra Innenriksdepartementet utredet han høsten 1940 den nordnorske befolkningens behov for forsyninger. Ingstads rapport fra denne reisen presiserte de materielle behovene befolkningen hadde og vitner om stor psykologisk innsikt i og forståelse for de forholdene menneskene i de nordligste fylkene ble kastet inn i da krigen nådde dem. Etter denne humanitære og administrative innsatsen fikk han Norges Røde Kors' hederstegn.

Ved krigens slutt fikk Ingstad to nye utfordringer som viste hvilken posisjon han hadde opparbeidet seg i det norske samfunn. Fra den norske sendemann i Sverige, Niels Chr. Ditleff, fikk han mot slutten av krigen forespørsel om han var villig til å organisere arbeidet med å få norske og danske fanger i tyske konsentrasjonsleirer brakt hjem. Ingstad erklærte seg villig til å ta oppdraget, men utviklingen tok en annen retning. Reichsinnenminister Himmler, eller noen som stod ham politisk nær, kunne ikke godta direkte kontakt med nordmenn, men kunne akseptere nøytrale svenske diplomater. Det ble grev Folke Bernadotte som kom til å organisere og gjennomføre arbeidet med “de hvite bussene”. Senere ble Ingstad oppnevnt som juridisk rådgiver under landssvikoppgjøret i Lillehammer-området.

Sommeren 1947 hadde Ingstad et kort opphold som vikarierende sysselmann på Svalbard. Her ble han konfrontert med militær etterretning i tilknytning til den kalde krigen. I et notat redegjør han for norsk-britiske forsøk på å utføre spionasje mot sovjetiske anlegg på Svalbard, noe han i sin tid som sysselmann var sterk nok til å forhindre.

Ingstad hadde allerede markert seg som en dyktig forfatter og formidler av det han hadde opplevd. Han ble snart kjent for sine ekspedisjonsbøker, men han utgav også vitenskapelige verker, alle av høy litterær kvalitet. Før krigen var han blitt medlem av Den norske Forfatterforening (DNF). Her markerte han seg som aktiv forkjemper for riksmålet, spesielt 1951–52, da språkstriden spisset seg til for alvor i foreningen. DNF ble invitert til å oppnevne medlemmer til Norsk språknemnd, som bl.a. hadde som mandat å arbeide for et felles skriftspråk, samnorsk. Da det ble vedtatt at DNF skulle la seg representere, meldte 32 riksmålsforfattere seg ut av foreningen. I denne prosessen ivret særlig Ingstad for at det skulle dannes en ny forening som skulle arbeide for å bevare riksmålet. Dette førte til dannelsen av Forfatterforeningen av 1952. Helge Ingstad ble valgt inn i det første styret.

Nå vendte Ingstad seg igjen mot sine studier av sagalitteraturen. Eventyreren og administratoren var blitt vitenskapsmann. 1941 hadde han giftet seg med Anne Stine Moe, og sammen med henne fortsatte han studiene av den norrøne bosetningen på Grønland og sagaenes beretninger om Vinland. Ingstad grep tidlig fatt i den svenske språkforsker og arkeolog Sven Söderbergs teori om tolkningen av 'vin'-leddet i Vinland-navnet som det norrøne ordet for 'gressmarker'. Han så at denne tolkningen gav grunn til å plassere Vinland lenger nord, i samsvar med Adam av Bremens beskrivelse av landet som et sted med tåke og is. Dette gav også mening til gamle kart, som antydet et nordlig Vinland, med et Promontorium Winlandiae ('Vinlands forberg') ved nordspissen av nåværende Newfoundland. Ingstad fikk støtte for sin tolkning fra den norske filologen Magnus Olsen.

Ingstad var først og fremst opptatt av selv å se det som faktisk forelå på Grønland, og av hvordan det kunne settes i sammenheng med sagalitteraturen. 1953 reiste han og Anne Stine til Vestgrønland og studerte de gamle norrøne boplassene der. Han fortalte selv hvilken betydning disse studiene hadde for ham:

“For det første ville jeg se det hele [forholdene de norrøne grønlendere levde under]. Ikke bare lese om det, men se det og vurdere det. Og samtidig hadde jeg jo Vinland i tankene. Og for å ha håp om å finne Vinland, måtte man se på bakgrunnen for Vinlandsferdene, se dette landet de levet i, og å se på næringsmulighetene der. Det var naturlig at de måtte finne bedre vilkår. Også de fysiske forholdene, hvor kort distanse det var over til Amerika, og videre sydover. Det var jo slike ting grønlendingene ville vurdere. Jeg ville forsøke å sette meg inn i de tankegangene de måtte ha hatt. Hvilket forutsatte at jeg var i deres land, så deres hus, og kunne få en dypere forståelse av det hele.”

Dette var Ingstads måte å teste sagalitteraturens pålitelighet på. Hans erfaring gav ham en intuitiv forståelse av hva han skulle søke etter. Koblet til praktisk innsikt som han hadde tilegnet seg i livet, satte dette ham i stand til realistisk å søke etter Vinland. “Jeg hadde Vinlandsproblemet for øyet i denne tiden, og kom til det resultat at Vinland kunne ligge på New Foundland. Og jeg fant det på New Foundland – i alle fall norrøne boplasser. Så det var et funn som falt sammen med den teori som jeg har stilt opp i Landet under leidarstjernen.”

1960 foretok Helge Ingstad, delvis sammen med datteren Benedikte Ingstad, en systematisk undersøkelse av den kanadiske østkyst for å finne et sted som kunne passe til sagaenes beskrivelse. På nordspissen av Newfoundland, omtrent i leia fra Grønland, fant de tuftene av en gammel bosetning. I årene 1961–68 gjennomførte de så 8 arkeologiske ekspedisjoner til L'Anse aux Meadows. Arkeologiske vurderinger og en rekke C-14-dateringer tidfestet tuftene til ca. år 1000 e.Kr. De fant tufter etter flere torvbygde langhus slik de hadde sett dem på Grønland, og de fant typisk norrøne gjenstander, en ringnål, et spinnehjul og en lampe. Dermed kunne de endelig påvise en førkolumbisk, norrøn boplass i Nord-Amerika.

Skeptikerne var mange i starten, og i debatten som fulgte ble ekteparet Ingstad møtt med argumenter av en art som man ellers sjelden møter i akademiske sirkler. Men National Geographic Society, ved de kjente amerikanske arkeologene Henry Collins fra Smithsonian Institution og Junius Bird fra The American Museum of Natural History, besøkte 1963 utgravningene og tok del i arbeidet. De bekreftet uten reservasjoner at Helge og Anne Stine Ingstad hadde funnet en norrøn, førkolumbisk boplass. Da forstummet kritikken, og ekteparet Ingstad ble belønnet med medaljer og æresdoktorater ved en rekke universiteter i inn- og utland. De skrev bøker om emnet og om studiene som førte frem til funnet, som av Time Magazine ble vurdert som en av de viktigste oppdagelser på 1900-tallet. Men når Helge Ingstad senere kom inn på selve den arkeologiske prosessen, var det ikke uten bitterhet at han omtalte de problemene de slet med og som særlig rammet hans kone. Den kritikk og uforstand de ble møtt med, viser at vitenskapsmenn, også betydelige, ikke bare kjemper for ny erkjennelse. Like mye vokter de sin egen verdighet. Striden ekteparet Ingstad ufrivillig ble trukket inn i da deres funn ble kjent, er nok et eksempel på at uenighet mellom vitenskapsmenn kan anta uetiske former.

Anne Stine og Helge Ingstad kunne presist og vitenskapelig dokumentere at den påviste norrøne boplassen på L'Anse aux Meadows ble etablert omkring år 1000 e.Kr. Med dette funn forlenget de historien om de europeisk-amerikanske forbindelser med over 500 år. Boplassene på L'Anse aux Meadows har fått plass på UNESCOs liste over Verdens kulturarv.

Gjennom sine opplevelser og sine møter med andre kulturer ble Ingstads politiske og kulturelle samfunnssyn preget av forståelse for bevaring av naturen og det biologiske mangfoldet. Han var ikke politiker, men engasjerte seg i enkeltsaker når han mente noe bar helt galt av sted. Han markerte seg sterkt på nei-siden i EU-striden og var sterkt engasjert i Alta-saken i 1970-årene. Han var selv i Alta og demonstrerte, og han glemte ikke samværet med de unge oppe i Stilla som “så lenger enn mange norske politikere den gangen”.

Ingstads syn på det moderne samfunns ødeleggende innvirkning på naturen og på forfallet i samfunnet kan med hans egne ord oppsummeres slik: “Hva slags drømmer og håp kan de nye slekter ha når det ikke lenger finnes uberørt natur, hvite flekker på kartet, muligheter til å trenge inn i det ukjente? I dag er alt kartlagt og alt kan omsettes for penger. Intet er uberørt, og intet er lenger hellig. Profittjaget har fjernet ærefrykten for naturen, arven og miljøet. Dette har jeg selv sett og opplevd.”

Ingstads bøker er oversatt til en rekke språk. 1999 ble bøkene hans utgitt på ny som Verker i samling. Han utgav også en roman og et skuespill og skrev et utall artikler og avisinnlegg. Ingstad ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1965, fikk kommandørkorset 1970 og storkorset 1991. Han var æresdoktor ved universitetene i Oslo og Bergen, Memorial University i St. John's, Newfoundland og flere andre universiteter i Canada og USA. 1965 mottok han Fridtjof Nansen-medaljen fra Universitetet i Oslo og The Franklin L. Burr Award fra National Geographic Society, 1967 Wahlberg-medaljen fra Svenska Sällskapet för Anthropologi och Geografi, 1985 Gunnerus-medaljen fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og 1991 The Patron Medal fra Royal Geographical Society i London. Han var æresmedlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Norske Geografiske Selskap og korresponderende medlem av Explorers Club i New York.

Helge Ingstad var uten tvil en av de betydeligste nordmenn på 1900-tallet og vil være en del av dets norske historie og kulturhistorie. 25. januar 2001, to måneder før Ingstad døde, avduket kong Harald et minnesmerke over Anne Stine og Helge Ingstad utenfor Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo. På dette står det “De oppdaget vikingenes Amerika” – så enkelt og så perspektivrikt.

  • Pelsjegerliv blant Nord-Kanadas indianere, 1931 (10. utg. 2001)
  • Øst for den store bre, 1935 (10. utg. 2001)
  • Apache-indianerne. Jakten på den tapte stamme, 1939
  • Klondyke Bill, roman, 1941
  • Siste båt, skuespill, 1946 (oppført på Oslo Nye Teater 1948 og Sogn og Fjordane Teater 2000)
  • Landet med de kalde kyster, 1948 (5. utg. 2001)
  • Nunamiut. Blant Alaskas innlandseskimoer, 1951 (7. utg. 2001)
  • Landet under leidarstjernen. En ferd til Grønlands norrøne bygder, 1959
  • Vinland ruins prove Vikings found the New World, i National Geographic Magazine, november 1960, s. 708–734
  • Vesterveg til Vinland. Oppdagelsen av norrøne boplasser i Nord-Amerika, 1965
  • Samlede reiseskildringer, 7 bd., 1974
  • Vinland, i KLNM, bd. 20, 1976
  • Fridtjof Nansen and Vinland research, Fridtjof Nansen minneforelesninger 14, 1978
  • The Norse Discovery of America (sm.m. A. S. Ingstad), 2 bd., 1985
  • Nunamiut unipkaañich = Nunamiut stories. Told in Inupiaq Eskimo by Elijah Kakinya and Simon Paneak, collected 1949–1950 by Helge Ingstad with the help of Homer Mekiana, edited and translated by Knut Bergsland with the help of Ronald W. Senungetuk and Justus Mekiana, Barrow (Alaska) 1987
  • Svalbard-sangen (med melodi av Øistein Sommerfeldt), 1987
  • Oppdagelsen av det nye land. Helge Ingstad (sm.m. A. S. Ingstad), 1996
  • Verker i samling, 8 bd., 1999

    Etterlatte papirer

  • Helge Ingstads papirarkiver er i familiens eie
  • korrespondanse i RA og i Håndskriftsamlingen, NBO, samt i en del lokale arkiver
  • Helge Ingstads egne bøker (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • S. Söderberg: foredrag i Filologisk sällskap i Lund 1898, trykt i Sydsvenska Dagbladet Snällposten 30.10.1910
  • HEH, 1934–94
  • F. Bernadotte: Slutet; mina humanitära förhandlingar i Tyskland våren 1945 och deras politiska följder, 1945
  • Stud. 1918, 1950, 1968
  • Adam av Bremen: Beretningen om Hamburg stift, erkebiskopenes bedrifter og øyrikene i Norden, overs. og utg. av B. T. Danielsen og A. K. Frihagen, etterord ved H. Ingstad, 1993
  • T. Torkildsen: biografisk innledningskapittel i Oppdagelsen av det nye land. Helge Ingstad, 1996
  • L. R. Langslet: I kamp for norsk kultur. Riksmålsbevelgelsens historie gjennom 100 år, 1999, s. 218
  • O. P. Rekvig: “Helge Ingstad – en samtidshistorie”, i Samtiden, mai 2000
  • Justisdepartementets referatprotokoller, Sysselmannsarkivet, arkivalia om Grønlandssaken og Innberetning til Administrasjonsrådet vedrørende Ingstads reise til Nord-Norge m.v. i tiden 4. sept. til 12. okt. 1940, alle i RA, Oslo
  • SA, Bergen og Tromsø
  • avisarkiver
  • Den norske Forfatterforenings arkiv
  • Norsk Polarinstitutts arkiver

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (halvfigur) av Rigmor Holter, 1935; p.e
  • Tegning (brystbilde) av Gösta Hammarlund, 1952; gjengitt i Dagbl. 12.1.1952
  • Bronsebyste (dobbeltportrett av Anne Stine og Helge Ingstad) av Nils Aas, 2001; Vikingskipshuset, Oslo; kopi i L'Anse aux Meadows, Canada
  • Minnesmerke over Anne Stine og Helge Ingstad; L'Anse aux Meadows, Canada