Helge Seip kunne se tilbake på en lang karriere som avisredaktør, stortingsrepresentant, statsråd og presidiesekretær i Nordisk Råd. Som politiker var han en fryktet motstander, til enhver tid velorientert og en hardtslående retoriker. Han markerte seg også som en effektiv foredragsholder, en aktiv deltaker i den offentlige debatt og – ikke minst – som en uhyre kunnskapsrik og velformulert kommentator i NRK Fjernsynets valgsendinger.
Etter examen artium på reallinjen ved Oslo katedralskole 1938 studerte Seip sosialøkonomi og jus ved Unversitetet i Oslo og ble cand.oecon. 1941 og cand.jur. 1942. Det var således en velutdannet mann som ble byråsjef i Handelsdepartementet 1948. Han gikk over til Statistisk Sentralbyrå 1952, men hans karriere som pressemann og senere politiker begynte da han overtok jobben som politisk redaktør i Dagbladet to år senere. Han ble ansvarshavende redaktør i Dagbladet 1958.
Det var i Seips tid som sjefredaktør, frem til 1965, det såkalte Dagblad-Venstre utviklet seg. I den posisjon markerte han seg som en svoren motstander av norsk medlemskap i EEC – en interessant kontrast til den iherdige tilhenger av norsk medlemskap i EF som Seip utviklet seg til frem mot folkeavstemningen 1972. Han tilhørte en generasjon av pressefolk som kombinerte sin politiske innsats med journalistikken på en måte som dagens redaktører ikke er i nærheten av. Han ble således stortingsrepresentant for Venstre i Oslo samtidig som han ble ansatt som redaktør i Dagbladet 1954. Den gang var ikke det spesielt: Både Hermann Smitt Ingebretsen og Torolv Kandahl var stortingsrepresentanter samtidig som de var sjefredaktører i Aftenposten. Men det var i partiavisenes tid.
Seip satt som sjefredaktør i Dagbladet til han ble kommunalminister i Per Bortens borgerlige samarbeidsregjering etter stortingsvalget 1965. Da han tiltrådte som statsråd, presenterte han planer om en gigantisk økning av boligbyggingen på et tidspunkt da bolignøden fortsatt var et problem. Det hører med til historien at knapt noen i det politiske miljø tok ham alvorlig. Seips visjoner utløste hånlatter, men latteren fortok seg da Seip i løpet av noen år dokumenterte at han langt på vei var i stand til å innfri sine ambisjoner.
De første fire år ble en god periode for regjeringen Borten, preget av rimelig godt samarbeid innad i kollegiet, selv om Seip nok fikk satt sin tålmodighet på prøve fra tid til annen. Problemene meldte seg først etter valget 1969. I Stortinget overlevde det borgerlige flertallet, men samarbeidsforholdene ble vanskeligere, først og fremst fordi motsetningene i forhold til EF ble skarpere og skarpere. Det er forklaringen på at Helge Seip var en av de statsrådene som valgte å tre ut av regjeringen for å gå tilbake til Stortinget 1970. Der ble han formann for Venstres stortingsgruppe og formann i Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité.
Motsetningsforholdet til Per Borten toppet seg da regjeringen falt som en direkte konsekvens av regjeringssjefens indiskresjoner overfor Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EF. Helge Seip ble formann i Venstre 1970, og partilederen var en av lederne for partisplittelsen 1972, da EF-tilhengerne i Venstre brøt ut etter at partiet hadde sagt ja til å delta i Korvald-regjeringen. Utbryterne dannet Det Nye Folkepartiet (senere Det Liberale Folkepartiet), med Seip som partiformann og gruppeleder til 1973. I perioden etter partisplittelsen var det nye partiet større enn Venstre i Stortinget, men partiet fikk bare valgt ett mandat til Stortinget 1973–77 og mistet snart enhver innflytelse. Utbryterpartiet ble gjenopptatt i Venstre 1988.
Noe av forklaringen på at Helge Seip alltid var detaljorientert om lokalsamfunnenes problemer, er at Venstres styrke alltid har vært partiets ofte svært solide posisjon ute i mange kommuner. Det var ingen tilfeldighet at en arbeidskapasitet som Seip, blant sine mange andre gjøremål, gjorde tjeneste som kommunestyremedlem i Bærum 1951–67 og igjen 1979–91. Han var også medlem av formannskapet i to perioder, 1952–59 og 1988–91.
Seip mistet sitt mandat ved Stortingsvalget 1973 og ble deretter presidiesekretær i Nordisk Råd. Under hans ledelse kom det nordiske samarbeid igjen til heder og verdighet. Det var en tung jobb etter at anstrengelsene for å etablere det brede Nordøk-samarbeidet hadde strandet 1970 på grunn av finske motforestillinger. 1977 ble Seip sjefredaktør i Norges Handels- og Sjøfartstidende. Som lederskribent gjorde han seg gjeldende som en tungvekter i den offentlige debatt. Det var likevel typisk for Seip at han valgte å avslutte sin yrkesaktive tilværelse som direktør i det nyopprettede Datatilsynet (1908–89). Da han gikk av, hadde han lagt grunnlaget for personvernet i møtet med den nye teknologi, som han bedre enn de fleste visste ville prege fremtidens samfunn.
Helge Seip utgav valghåndbøker ved en rekke stortings- og kommunevalg, og han var formann i to offentlige utvalg som utredet spørsmål i tilknytning til datateknologi og personvern. Seip var en meget aktiv pensjonist og var på farten som foredragsholder og skrev innsiktsfulle avisinnlegg om aktuelle saker like til det siste. Han døde på Bærum sykehus i januar 2004 etter et kort sykeleie.