Faktaboks

Helge Krog
Født
9. februar 1889, Kristiania
Død
30. juli 1962, Oslo
Virke
Forfatter og kritiker
Familie
Foreldre: Høyesterettsadvokat Fredrik Arentz Krog (1844–1923) og Ida Cecilie Thoresen (1858–1911). Gift 1) 18.9.1912 med publisist og oversetter Eli Meyer (20.5.1891–1970), datter av høyesterettsadvokat Ludvig Meyer (1861–1938) og Emma Metz (1859–1941), ekteskapet oppløst 1947; 2) 1949 med skuespiller Tordis Maurstad f. Witzøe (1902–97). Sønnesønns sønnesønn av Troels Christian Krog (1722–1806; se NBL1, bd. 8); brorsønn av Gina Krog (1847–1916); svigerfar til Emil Lie (1897–1976).
Helge Krog

Foto 1959

Helge Krog
Av /NTB Scanpix ※.

Helge Krog var en av de sentrale skikkelsene i mellomkrigstidens kulturradikalisme. Han var en frihetssøkende og sannhetselskende polemiker og en ivrig og engasjert deltaker i kulturkampen. Som journalist og essayist skrev han om både litteratur og politikk og gjorde seg særlig bemerket med sine heftige angrep på kirken og kristendommen. I kvinnekampen stilte han seg på kvinnenes side, noe som særlig kommer til uttrykk i hans dramatiske verker.

Krog vokste opp i Kristiania i et frisinnet borgerlig miljø, preget av 1870- og 1880-årenes radikalisme. Faren var høyesterettsadvokat og aktiv i Venstre; moren var Norges første kvinnelige student. Helge Krog vantrivdes på skolen, men da han ble utvist fra Aars og Voss i 3. gymnasklasse, tok han seg sammen og tok examen artium som privatist 1907. Deretter studerte han statsøkonomi og ble cand.oecon. 1911. Året etter ble han ansatt i Verdens Gang og var fra 1914 fast teater- og litteraturanmelder, aktet og fryktet for sitt skarpe blikk og sin drepende penn. Senere skrev han i Tidens Tegn og Arbeiderbladet og etter 1930 i Dagbladet, som ble hans hovedorgan fra da av, og hvor han ble kjent under pennenavnet Pasquino.

Som ung var Krog lite politisk interessert, men en lynende intelligent diskusjonspartner som dyrket viddet og den treffsikre replikk som skrive- og samtaleform. Disse egenskapene ble rendyrket i en krets av noe eldre skjønnånder og kaféløver, med Nils Kjær og Carl Nærup i spissen, en krets som Krog tidlig ble trukket inn i. Han ble også tidlig kjent med Arnulf Øverland og Sigurd Hoel. I 1920-årene utviklet de tre seg i radikal retning; viktig her var møtet med Erling Falk, lederen for Mot Dag. I mellomkrigstiden ble de tre kjent som “det radikale trekløver” og markerte seg som ledende innenfor den kulturradikale bevegelse. Fra midten av 1920-årene begynte Krog for alvor å interessere seg for sosialismen og Marx' teorier, med bl.a. George Bernard Shaw som forbilde. Noen trofast støtte for arbeiderbevegelsen ble Krog imidlertid aldri. Til det var han for stor en individualist. Dessuten hevdet han at endringer i folks tanker og forestillinger var vel så viktige som økonomiske endringer.

Kirken var den viktigste anstøtssteinen for samfunnskritikeren Krog. Han omfattet kristendommen med dyp forakt, og i sin polemikk er han vel så krass og perfid som Øverland. Han satte sitt håp til fremtiden og kalte seg “fremtidsromantiker”, men var likevel med en betydelig del av seg selv knyttet til fortiden og det overklassemiljø han stammet fra. Rollen som fri intellektuell var alfa og omega for ham, og han var dypt skeptisk til dogmatiske tankebygninger av enhver art. Mens Hoel og især Øverland gikk til høyre etter krigen, forble Krog trofast mot sin radikale fortid og knyttet seg til kretsen omkring Orientering, som han leverte bidrag til, og han ble en ihuga talsmann for “det tredje standpunkt”.

Sannhetstrang og intellektuell redelighet paret med polemisk snert og heftig engasjement preger Krogs skribentvirke. En god del av hans essays og artikler er samlet i Meninger om bøker og forfattere, Meninger om mange ting og Meninger. Litteratur, kristendom, politikk. Etter den annen verdenskrig satte han sinnene i kok med pamfletten 6. kolonne –? Om den norske storindustriens bidrag til Nazi-Tysklands krigføring, mens Pasquino rommer mange innlegg til støtte for “det tredje standpunkt”.

Som dramatiker videreførte Krog arven fra Henrik Ibsen og Gunnar Heiberg. Det gjelder både formen (“titteskapsteateret”) og tematikken. I flere skuespill tar han et oppgjør med den forlorne kjærlighetsdyrkingen som kvinnebildet til hans generasjons menn var preget av. Men selv fremstår han også som kjærlighetsromantiker, og kvinnene blir gjerne idealisert. De fremstilles som mer helstøpte enn menn og er bærere av fremskrittsideene. Foruten seriøs dramatikk skrev Krog flere lystspill om kjærlighetens “vesen”.

Hans første skuespill, Det store Vi (1917), har en klar sosialkritisk tendens med brodd mot kapitalister som underbetaler sine arbeidere, og en korrupt presse som later som den er fri og uavhengig – med Krogs egen avis som modell. Om klassekamp handler også Jarlshus, der Krogs senere sosialistiske overbevisning ligger i kim. Mellom disse to ligger Kjærlighetens farce, som han skrev sammen med Olaf Bull og som peker fremover mot de erotiske lystspillene På solsiden, Blåpapiret, Don Juan (skrevet sammen med Sigurd Hoel) og de tre enakterne i Treklang. Flørt og erotiske forviklinger er hovedmotiver, og handlingen er gjerne lagt til et miljø der penger er av underordnet betydning fordi man har nok av dem.

Større dybde har Konkylien (1929), der vi for første gang møter den selvstendige kvinnen som med sitt krav til ærlighet i følelseslivet stilles i kontrast til unnfalne og konvensjonelle menn. I Underveis rykker konflikten mellom den frie kvinnen og mannssamfunnet helt i sentrum. Forfatterens egen mor har stått modell til hovedpersonen, og satiren er ikke bare rettet mot borgerskapets menn, men i like høy grad mot Krogs egne radikale meningsfeller, som viser seg å være like tradisjonsbundne i sitt kvinne- og kjærlighetssyn som deres fedre.

Oppgjøret med den forlorne kvinne- og kjærlighetsdyrkingen, hvis røtter føres tilbake til renessansen, er enda skarpere i trekantdramaet Opbrudd (1936), Krogs dramatiske hovedverk, om en kvinne som på samme dag bryter opp både fra sin mann og sin elsker etter å ha avslørt at deres påståtte kjærlighet bare er et skalkeskjul for egosentrisme og nærhetsangst. Linjen tilbake til Et dukkehjem er klar, men Krog setter kjærlighetstematikken i sammenheng med den “individualismens krise” som han mente det borgerlige samfunn nå befant seg i. Både Underveis og Opbrudd fikk ny aktualitet under det nye kvinneopprøret i 1970-årene.

Etter krigen fortsatte Krog å skrive skuespill uten å nå opp mot sitt beste. Han gjorde seg også bemerket som instruktør.

I sin samtid hadde Helge Krog stor suksess med sin dramatikk. Stykkene ble satt opp på mange scener, også i utlandet, og flere av dem hadde lang spilletid og høstet god kritikk. I de senere år har det vært mer stille om hans skuespill.

Verker

    Skuespill

  • Det store Vi, 1917
  • Kjærlighetens farce (sm.m. O. Bull), 1919
  • Jarlshus, 1923
  • På solsiden, 1927
  • Blåpapiret, 1928
  • Konkylien, 1929
  • Don Juan (sm.m. S. Hoel), 1930
  • Underveis, 1931
  • Treklang. Små komedier om erotikk, 1933
  • Opbrudd, 1936
  • Kom inn!, 1945
  • Levende og døde, 1945
  • samleutg. Skuespill I–III, 3 bd., 1948
  • Tankeleken, 1953

    Essays og artikler

  • Meninger om bøker og forfattere, 1929
  • Meninger om mange ting, 1933
  • 6. kolonne –? Om den norske storindustriens bidrag til Nazi-Tysklands krigføring, 1946 (rev. og utvidet utg. 1969)
  • Meninger. Litteratur, kristendom, politikk, 1947
  • Rent ut sagt, 1954
  • Sant å si, utvalgte artikler, 1956
  • Pasquino, 1963
  • Meninger om religion og politikk, utg. ved H. Heiberg, (posthumt) 1971
  • Meninger om bøker og forfattere, utg. ved H. Heiberg, 1971

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg.
  • Stud. 1907, 1932, 1957
  • E. Skavlan: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • E. Ofstad: Tre kvinneskikkelser i moderne norsk litteratur, 1946
  • H. Groth: Hovedlinjer i mellomkrigstidens norske litteratur, 1947
  • S. Hoel og R. Thesen (red.): Festskrift til Helge Krog på sekstiårsdagen, 1949
  • H. Heiberg: Peilinger, 1950
  • E. Vendelfeldt: “Helge Krogs dramatik”, i Ord och bild 1950
  • S. Hoel: Tanker om norsk diktning, 1955
  • F. Havrevold: Helge Krog, 1959
  • L. Longum: To kjærlighetsromantikere. En studie i Gunnar Heibergs og Helge Krogs erotiske dramatikk, 1960
  • E. Sørensen: “Underveis”, i Horisont 1963
  • E. Krog: Lek med minner, 1966
  • J. Lunde: “Helge Krogs dramatikk”, i Edda 1973
  • J. Øverland: “Kvinnelige kjønnsroller og dramatisk konflikt i Henrik Ibsens realistiske skuespill og Helge Krogs dramaer”, i Edda 1974
  • L. Longum: “Helge Krog. Kulturradikalismen som tenkemåte”, i Nytt norsk tidsskrift 1986

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri (helfigur) av Henrik Lund, 1925; p.e
  • Tegning (hode) av Knut Hermod Knutsen; gjengitt i Arb.bl. 9.2.1939
  • Tegning av Ragnvald Blix, 1941; p.e
  • Tegning av Randi Monsen, 1949; p.e