Psykolog og pedagog. Foreldre: Lærer, kirkesanger og småbruker Hans Andersen Kirkeng (1838–98) og Johanne Marie Sæves (1843–86). Ugift.

Helga Eng gjorde en banebrytende innsats i forskningen på barns og ungdoms utvikling og læring. Hun var en pioner i bruk av psykotekniske prøver, og fra 1938 bygde hun opp Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo.

Helga Eng var fjerde barn i en søskenflokk på åtte. Hun vokste opp i et hjem med sterke interesser for skole, litteratur, språk og musikk, hvor alle barna etter hvert ble lærere. Det ble tidlig klart at hun hadde sterke ønsker om å lese og lære, hun begynte på Asker seminar, og tok høyere lærerprøve 1895. Hun var først lærerinne i småskolen i Lier, deretter var hun ved Moss folkeskole fra 1897 til 1900, da hun fikk en post ved Lakkegaten skole i Kristiania. Helga Eng var ansatt i Osloskolen helt frem til 1935, men hadde fra 1916 av årlig permisjon for å drive annen virksomhet.

1897 tok Helga Eng middelskoleeksamen som privatist, 1903 tok hun examen artium, og året etter forberedende prøver ved universitetet. Her gikk hun snart fullt og helt inn for psykologien, som på denne tiden var en del av filosofistudiet. Siden det ikke fantes noen embetseksamen i psykologi, måtte hun ta doktorgraden. Hun reiste til Tyskland og studerte 1909–10 hos professor Ernst Meumann i Halle, en kjent eksperimentalpsykolog, som også var fremtredende innenfor den tyske reformpedagogiske bevegelsen.

Med kunnskap om Meumanns ideer og metoder reiste Eng hjem til Kristiania og tok fatt på sitt doktorgradsarbeid, en utforsking av barns forståelse for og bruk av abstrakte begreper. Hun kom til at barn danner en lang rekke allmennbegreper i alderen frem til 11 år, men at tilegnelsen av abstrakte begreper går mye langsommere, slik at selv barn i 14-års-alderen behersker disse meget dårlig. Arbeidet ble utgitt 1912 under tittelen Abstrakte begreper i barnets tanke og tale. Psykologiske undersøkelser paa grundlag av iagttagelse og eksperimenter med skolebarn. Det vakte stor interesse hos reformvennlige pedagoger både i Norge og i utlandet. Avhandlingen ble oversatt til tysk og trykt som bilag til Zeitschrift für angewandte Psychologie 1914, og brukt til øvelser og i diskusjoner ved tyske universiteter.

25. januar 1913 disputerte Helga Eng for den filosofiske doktorgrad. Hun var den første som tok doktorgraden på et psykologisk emne, og den tredje kvinnen som tok doktorgraden i Norge. Samme år reiste hun igjen til Tyskland, hvor hun først studerte med professor Meumann, som nå ledet et ungdomspsykologisk institutt i Hamburg, siden med den berømte professor Wilhelm Wundt i Leipzig. Hun reiste også rundt i Tyskland, Italia, Nederland og Schweiz, besøkte skoler, var i Montessori-barnehager i Milano og Roma og traff kjente reformpedagoger som Jan Ligthart, Georg Kerchensteiner og Hugo Gaudig.

Inspirert av inntrykkene herfra gikk Helga Eng løs på sin neste bok, Nutidspædagogik. Kunstpædagogik, et både bredt anlagt og dyptpløyende verk, som kom ut 1918. Hun hevdet at kunstpedagogikken slik den da var, hadde utspilt sin rolle, i hovedsak fordi den var negativ til de viktigste drivkreftene i sin egen tid – industrialisme, vitenskap og teknikk. Hun mente imidlertid at den hadde hatt mye å bidra med, fordi den la vekt på sanselivet, fantasien og følelsene i stedet for den tradisjonelle “bokskolens” kunnskapspugg.

Boken gir et godt innblikk i hva Helga Eng stod for i pedagogikken: Hun var tilhenger av en moderne undervisning, hvor selvvirksomhet og praktisk arbeid hadde stor plass, hvor barnet ble tatt på alvor, og hvor følelser og fantasi fikk slippe til. Men hun var samtidig opptatt av at skolen ikke måtte forsømme åndskultur og tenkning, og at undervisningen måtte ha et solid faglig innhold. Læring krevde inntrengende arbeid fra barnets side. Da var disiplin, som etter hvert utviklet seg til selvdisiplin, en forutsetning. Målet var at barna skulle lære å leve med i tidens samfunns- og kulturliv.

I likhet med sin tids reformpedagoger mente Helga Eng at undervisningen ikke måtte hvile på slump og tilfeldigheter, men få et solid grunnlag i sikrest mulig kunnskap om barns utvikling. Denne kunnskapen skulle hentes fra psykologisk forskning. Hun gjorde selv en stor innsats for å legge frem egne og andres forskningsresultater i foredrag og artikler for skolefolk og foreldre.

Helga Eng ønsket nå å gå tilbake til psykologien, og satte seg som oppgave å skaffe frem sikrere viten om barns følelsesliv. 1921 gav hun ut boken Barnets følelsesliv i sammenligning med den voksnes. En eksperimentel undersøkelse. Ved hjelp av to apparater, en pletysmograf og en pneumograf, hadde hun målt puls og åndedrett for å finne hvilke fysiske utslag forskjellige sansepåvirkninger gav. Ved de kontrollerte påvirkningene var det ingen forskjeller i reaksjonene hos barn og voksne, men når det gjaldt spontane følelser som oppstod utenom eksperimentene, kunne hun påvise forskjeller. Samlet kom hun til det resultat at sjelelige forandringer gir fysiologiske utslag, ikke omvendt, som eksperimentalpsykologene til da hadde hevdet.

Dette stemte med hennes vitenskapelige grunnsyn. Hun var empirist og tok utgangspunkt i sansningen, hun benyttet seg av eksperimentelle metoder, men uten å være positivist. I sine arbeider brukte hun både hermeneutiske og eksperimentelle forskningsmetoder, ofte i kombinasjon. Hun mente også at pedagogikken som fag stod i en mellomstilling mellom de historisk-filosofiske og de naturvitenskapelige disipliner. Helga Engs menneskesyn var humanistisk, og hun arbeidet seg frem til et livssynsideal som hun kalte “universal, realistisk humanisme”; universal fordi den ikke var tilpasset en bestemt stat, klasse eller rase, realistisk fordi den skulle være godt forankret i samtiden med dens industrialisme, teknikk og vitenskap.

Helga Eng fikk 1925 en stilling som psykolog ved Oslo fag- og forskoler, fra 1932 Oslo Arbeidskontors psykotekniske institutt. Her skulle hun teste søkernes egnethet for ulike yrker. Hun utarbeidet prøver, drev forskning innenfor testpsykologien, opprettholdt internasjonale kontakter og skrev en lang rekke artikler om psykoteknikk. Stillingen var meget krevende, men hun forsøkte likevel å rydde seg tid til å drive med det som var hennes hovedinteresse, forskning om barn og ungdom. Samtidig underviste hun i pedagogikk ved Oslo lærerskole 1922–27 og 1932–36, og foreleste i pedagogisk psykologi ved universitetet fra 1932.

1926 utkom Barnetegning, hennes mest kjente verk, som ble oversatt til fem språk. Her følger hun niesen Margretes tegning fra hun var 10 måneder til hun var 8 år gammel. 1944 gav hun ut Margretes tegning. Fra det 9. til det 24. året. Til sammen utgjorde de to bøkene et pionerarbeid; ingen hadde tidligere skrevet så inngående og fullstendig om ett individs tegning. Helga Eng var også opptatt av ungdommens kunstneriske uttrykk i form av dikt og fortellinger, og av dagbøker som kilde i ungdomsforskningen. 1935 utgav hun Rolv Rimes dagbok fra det 10. til det 24. år, hvor hun innledet med en utførlig, utviklingspsykologisk kommentar. (Rolf Rime var pseudonym for den senere kjente historikeren Lars Reinton, 1896–1987.)

Stortinget vedtok 1936 å opprette et forskningsinstitutt for pedagogikk ved Universitetet i Oslo. Helga Eng fikk stillingen som professor og tiltrådte 1. januar 1938. Hun grunnla og bygde opp Pedagogisk forskningsinstitutt som et studie- og øvingsinstitutt. Studenttallet kom raskt opp i et antall på 30–40, til tross for vanskelige forhold under krigen. Professor Eng falt for aldersgrensen 1940, men etter oppfordring fra universitetet fortsatte hun i stillingen til 1948. Også etter denne tid drev hun sitt arbeid som forfatter og forsker.

Helga Eng var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1926, og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1953. Hun døde 1966, 91 år gammel. 1994 fikk den nye bygningen til Det utdannelsesvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo navnet Helga Engs hus.

Verker

  • Abstrakte begreper i barnets tanke og tale. Psykologiske undersøkelser paa grundlag av iagttagelse og eksperimenter med skolebarn, dr.avh., 1912
  • Nutidspædagogik. Kunstpædagogik, 1918
  • Barnets følelsesliv i sammenligning med den voksnes. En eksperimentel undersøkelse, 1921 (ty. utg. Leipzig 1922, eng. utg. London 1925)
  • Begynnernes forestillingskrets og sprog ved optagelsen i skolen, 1923
  • Barnetegning, 1926 (2. utg. 1959; eng. utg. London 1931)
  • Rolv Rimes dagbok fra det 10. til det 24.år, 1935
  • Margrethes tegning fra det 9. til det 24 året, 1944
  • Barne- og ungdomstegningens psykologi, fra det 9. til det 24. året, 1957 (eng. utg. s.å.)

Kilder og litteratur

  • HEH 1964
  • A. Aall: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • K. Bakke: “En pionér og et livsverk. Professor, dr. Helga Eng 70 år”, i Fra pedagogikkens arbeidsfelt. Skrift til professor dr. Helga Eng på 70-årsdagen 31. mai 1945, 1945, s. 9–20
  • E. Østlyngen: “Fra professor Helga Engs forskningsarbeid”, op.cit., s. 22–34
  • Å. G. Skard (red.): Psykologi og psykologar i Norge, 1959
  • E. Nordland: “Helga Eng – barneforskningens pionér i Norge”, i S. Gullestad og A. L. von der Lippe (red.): Kvinner i psykologien, 1984

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (knestørrelse) av Agnes Hiorth, 1959; Pedagogisk forskningsinstitutt, UiO

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.