Tysk-norsk bergverksleder. Foreldre: Smeltehytteinspektør, guardein og dommer Heinrich Schlanbusch (1609–61) og Catharina Albrechts (1615–63/67). Gift med Ilse (eg. Elisabeth) Dorothea Schlüter (død 15. el. 18.2.1705), datter av myntmester Henning Schlüter (død 1672) og Dorothea Susanne Eckhart (1607–70).

Tyskeren Heinrich Schlanbusch gjenreiste Kongsberg sølvverk til landets fremste bergverk og etablerte Den Kongelige Mynt på Kongsberg.

Schlanbusch vokste opp i bergstaden Zellerfeld og hadde sin tidlige yrkeskarriere ved bergverk og myntverk i Harz, der også hans far, bestefar og svigerfar var embetsmenn. Selv var han smeltehytteforvalter (Hüttenreuter), myntguardein og fra 1680 tiendeforvalter (Zehntner) i nabobyen Clausthal.

Etter en periode i privat eie ble Kongsberg sølvverk 1683 tatt tilbake til staten av kong Christian 5. For å få det nedkjørte bergverket på fote søkte kongen etter fagfolk fra Tyskland. 1685 kom Schlanbusch til Norge og satte seg inn i sølvverksdriften, ledsaget kongen til Kongsberg og deltok i en kommisjon på Bragernes som la føringer for driften også av Røros kobberverk. Kongen utnevnte Schlanbusch til berghauptmann i Norge med generalmajors rang, et embete han ikke kunne ha oppnådd i Tyskland, der det var forbeholdt adelige. Med offisersrangen fulgte også retten til å sette et “von” foran slektsnavnet.

Schlanbusch ble løst fra sin tjeneste for hertugen av Braunschweig-Lüneburg og tiltrådte som berghauptmann og leder av sølvverket 1686. Med yrkesbakgrunn fra myntvesenet ledet han samme år etableringen av Den Kongelige Mynt på Kongsberg, etter at kongsbergsølvet siden 1628 var blitt utmyntet i Christiania. Overbergamtet, som var det statlige forvaltningsorganet for bergverkene, ble også flyttet fra Christiania til Kongsberg. Schlanbusch engasjerte seg også i ledelsen av Røros kobberverk, der han fikk utnevnt nye bergembetsmenn.

Schlanbusch satset på at sølvforekomstene fortsatte mot dypet og utvidet driften i gruvene. Han gjennomførte mange reformer og investeringer. Fra 1640-årene var det brukt vannhjul til lensing av gruvene. Vannhjulene fikk tilførsel av driftsvann fra kunstig oppbygde dammer og vannrenner, et anlegg utviklet av bergmester Daniel Barth. Schlanbusch bygde ut vannforsyningen til et omfattende og sammenhengende system etter tysk mønster og forsterket det med en rekke nyanlegg av dammer, vannrenner og maskiner. Vannsystemet ble det suverent største i sitt slag i Norge og setter fortsatt sitt preg på det fredede kulturlandskapet ved Kongsberg.

I Schlanbuschs tid skjedde den siste større innvandring av tyske bergmenn til Kongsberg, spesielt til de midlere og høyere nivåer av teknikere, betjenter og ledere. Sølvverket gikk under hans ledelse inn i 1700-tallet som en storbedrift og utviklet seg videre på grunnlag av den teknologiske og organisatoriske satsing som var gjennomført i hans tid. Flere av hans forslag ble først gjennomført langt senere, blant annet drift av lange stoller inn mot gruvesjaktene for å løse dem for vann. Et mindre vellykket prosjekt var et jernverk som Schlanbusch fikk anlagt på Kongsberg 1689.

De store og kostbare reformer Schlanbusch satte i verk, medførte sammen med hans kontroversielle personalpolitikk og stridbare væremåte store motsetninger og konflikter, både lokalt på Kongsberg og i forhold til ledende menn i statsforvaltningen. Han måtte flere ganger reise til København for å forsvare seg mot kritikk, noe han lyktes med, fordi han kunne vise til gode resultater. Sølvforekomstene fortsatte flere steder mot dypet. Men den ustabile sølvverksdriften gikk ikke alltid like godt, og 1690 kom det til opprør blant arbeidere og kjørselsbønder da lønningene ble midlertidig nedsatt på grunn av dårlige tider og sølvverket lå etter med utbetalingene.

Heinrich Schlanbusch fikk ved sin utnevnelse en meget høy gasje og skal ha lagt vekt på å demonstrere sin status gjennom et liv på stor fot. Han var deleier i Røros kobberverk og eide dessuten Eidsvoll jernverk, der han døde 1705, tynget av gjeld.

  • M. T. Brünnich: Kongsberg Sølvbergverk i Norge 1623–1723, København 1826
  • F. T. Salicath: Familien von Schlanbusch med indgiftede Familier 1665–1890, Bergen 1892
  • A. Huhnhäuser (red.): Die deutsche Einwanderung in Kongsberg, 1944
  • R. Støren: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • K. Moen: Kongsberg Sølvverk 1623–1957, 1967
  • M. Rudolph: “Der norwegische Oberberghauptmann Heinrich Schlanbusch und sein Clausthal-Zellerfelder Sippenkreis”, i Norddeutsche Familienkunde (Neustadt an der Aisch) nr. 1/1968, s. 1–18
  • B. R. Rønning: Den Kongelige Mynt 1628–1686–1806, 1986
  • B. I. Berg: Gruveteknikk ved Kongsberg Sølvverk 1623–1914, STS-rapport nr. 37, Trondheim 1998
  • Weidling, 2000