Hartvig Sverdrup var siste generasjon i det gamle væreiersystemet i Lofoten. Som språkmektig forretningsmann gjorde han en betydelig innsats for den britiske marinen etter sjøslagene om Narvik 1940 og var selv aktiv krigsdeltaker. Han var aktiv ved etableringen av Sjøheimevernet i Norge og ledet samtidig familiens fiskeribedrift.
Sverdrup forlot Reine og tok eksamen ved Oslo Handelsgymnasium 1932, før han tjenestegjorde som konsulatsekretær i Frankrike 1932–33. Han arbeidet deretter et år i shipping i Storbritannia og fikk allsidig forretningserfaring og gode språkkunnskaper før han 1934 vendte hjem og begynte i familiefirmaet S. & C. Sverdrup, som drev fiskeværet Reine. 1940 overtok han sammen med onkelen Cato Sverdrup firmaet, samtidig som han stiftet familie.
Da tyskerne angrep Norge i april 1940, ble lofotfisket avsluttet og fiskerne sendt hjem. Skjelfjorden, hvor firmaet drev fiskebruk, ble en improvisert britisk flåtebase i en hel måned da marinefartøy søkte ly her etter de to sjøslagene på Narvik havn 10. og 13. april. Også kaprede tyske skip og en grunnstøtt britisk krysser kom hit, og den språkmektige Hartvig Sverdrup organiserte transport av sårede til Gravdal sykehus, matforsyninger til flere tusen marinefolk, reparasjonshjelp og mye annet under til dels vanskelige forhold. Han fungerte som en uformell basesjef og var til uvurderlig hjelp for britene. Da britene forlot Skjelfjord etter et kraftig tysk bombeangrep 10. mai, meldte Sverdrup seg til tjeneste i marinen i Tromsø. Da krigshandlingene sluttet i juni, organiserte han våpentyverier til en fremtidig motstandsbevegelse, uten at noen egen organisasjon ble dannet. Hans velkjente britiskvennlighet gjorde motstandsarbeid vanskelig, spesielt etter det britiske raidet mot Øst-Lofoten mars 1941, da de tyske kontrolltiltakene ble styrket.
Da Nasjonal Samlings fylkesfører i Nordland mai 1941 oppnevnte Sverdrup til medlem av Moskenes kommuneråd, skrev han tilbake og bad seg fritatt blant annet “av helbredshensyn, jeg er nemlig sterkt infisert av den epidemiske sykdom som populært kalles 'engelsk syke'”!
Sverdrup var kjent med og i kontakt med etterretnings- og motstandsarbeid langs kysten fra høsten 1941. Det andre Lofotraidet julen 1941 hadde Sverdrup-familiens sete på Reine som et av hovedmålene. Da britene trakk seg tilbake etter to dager, fulgte Sverdrup, hans kone og deres lille datter og 263 andre med til Storbritannia. Det ville være umulig å være tilbake under tysk okkupasjon.
Hartvig Sverdrup prøvde å ivareta flyktningenes interesser, før han sluttet seg til de norske eksilstyrkene. Han ble offiser i marinen og tjenestegjorde 1942–43 i den norske Shetlandsavdelingen. Etter utdanning i Kompani Linge reiste han desember 1942 med fiskeskøyte fra Shetland til Lofoten på operasjon Kingfisher, et forsøk på å etablere en forsyningsbase for hjemmefronten under dekke av Fiskeavfallskompaniet på Gravdal. En måned senere kom en telegrafist for å assistere, men da de ikke fikk radiokontakt med London og etablering av selskapet var umulig under den strenge tyske okkupasjonen, returnerte de til Shetland. Sverdrup hadde likevel samlet viktige etterretninger. Operasjonen var ikke helt mislykket, og han fikk ros av britiske Special Operations Executive for å ha utvist god dømmekraft.
Sverdrup fortsatte en tid som planlegger av ekspedisjoner til det okkuperte Norge i Forsvarets Overkommando i London, hvor hans andre barn ble født 1944. Vinteren 1944–45 kom han som kapteinløytnant og etterretningsoffiser til Marineavsnitt Kirkenes i det nylig frigjorte Øst-Finnmark. Her organiserte han en ekspedisjon til Lofoten med fiskeskøyte og klarte å få hele 21 fiskeskøyter til å returnere til norskkontrollert område.
Etter krigens slutt tjenestegjorde Sverdrup som sjef for Marinens avdeling i Harstad, før han med kone og to barn vendte tilbake til Reine og familiebedriften. Da den kalde krigen oppstod og Heimevernet ble opprettet, tok han på bakgrunn av sin krigserfaring initiativet til Sjøheimevernet, som ble organisert fra 1954. Han ble orlogskaptein 1973 før han avsluttet sitt engasjement i Sjøheimevernet.
Familiefirmaet under Sverdrups ledelse drev med filet- og hermetikkproduksjon på Reine i tillegg til den tradisjonelle tørrfiskproduksjonen og -eksporten. Fra 1960 var han eneinnehaver. Et krakk i fiskerinæringen 1960 medførte at bankforbindelsen overtok driften av firmaet og fiskeværet Reine i årene 1961–68. Hartvig Sverdrup kjempet en langvarig kamp i rettsvesenet til han til slutt vant Reine tilbake på odel 1968. Han drev selv firmaet frem til 1974 og dreide virksomheten mer mot tørrfiskeksport spesielt til Italia.