Harry Fett var riksantikvar 1913–46 og en pioner innen norsk kunsthistorisk forskning. Han utgav en rekke kunsthistoriske verker, grunnla tidsskriftet Kunst og Kultur og startet foreningen Kunst på arbeidsplassen.
Fett vokste opp i et velstående borgerhjem i Kristiania; faren var en industrigründer fra Tyskland og moren var svensk. Etter examen artium 1894 og anneneksamen året etter drog han, etter råd fra kunsthistorikeren Lorentz Dietrichson, ut på en studiereise i Europa – en reise som kom til å strekke seg over fire år.
Han reiste først til Strasbourg, der han traff den tyske kunsthistorikeren Wilhelm Vöge og fikk en innføring i europeisk middelalder- og italiensk renessanseskulptur, noe som brakte ham videre til en rundreise i Italia. Han oppholdt seg også i München, der han mottok sterke inntrykk fra kunsthistorikeren Adolf Furtwängler, hvis stilkritiske metode Fett senere kom til å ta i bruk i sin egen forskning.
Tilbake i Norge 1899 gjorde Fett seg raskt bemerket, bl.a. gjennom avisartikler. Særlig merket man seg hans kritiske polemikk mot planene for en restaurering av Akershus slott. Direksjonen i Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring ble oppmerksom på den dynamiske unge mann og gjorde ham til foreningens sekretær. Samme år førte en palassrevolusjon under ledelse av arkitekt Hermann M. Schirmer til total utskifting av ledelsen i foreningen og en orientering av arbeidet bort fra forhistoriske kulturminner over mot minner fra middelalder og nyere tid. Dette var helt i tråd med Fetts eget program. Han drog rundt i Norge med sykkel og fotografiapparat, og begynte en stor registrering av middelaldersk og etterreformatorisk kirkekunst. Han satt i sekretærstillingen til 1908.
I forbindelse med den store kulturhistoriske utstilling på Bygdøy 1901 ble Fett engasjert av Norsk Folkemuseums grunnlegger Hans Aall. Dette ble innledningen til et engasjement som amanuensis ved Folkemuseet, som varte frem til 1911. I denne perioden arrangerte Fett en rekke spesialutstillinger, som også resulterte i vitenskapelige publikasjoner om de gjenstandstyper som utstillingene omfattet.
Fortidsminneforeningens årbok ble i denne tiden kraftig utvidet og fremstod som den sentrale vitenskapelige publikasjon for forskning om kulturminner. Fetts første egne bidrag var en avhandling om middelalderske segl i årboken for 1903. Her anvendte han den stilkritiske metode; gjennom sammenligning av stiltrekk basert på egne visuelle observasjoner grupperte og daterte han de ulike segl. Han daterte et spesielt segl til ca. 1300, til tross for at det bare var kjent på et brev fra 1536. Senere dukket det opp et brev som bekreftet Fetts datering, hvilket styrket ham i troen på den stilkritiske analysemetode, som han fortsatte å basere mye av sin forskning på.
Selv om det var etablert et professorat i kunsthistorie ved universitetet i Christiania allerede 1875, fantes det ikke noe embetsstudium i faget. Doktorgrad var den eneste kvalifikasjonsmulighet, og Fett disputerte 1908 på avhandlingen Billedhuggerkunsten i Norge under Sverreætten. Her trakk han frem den polykromerte middelalderske treskulptur i våre kirker og satte den inn i en større europeisk kunsthistorisk sammenheng.
Fetts forfatterskap kan deles i to hovedgrupper, den kunsthistorisk vitenskapelige og den mer allment kulturhistoriske og kulturfilosofiske. Hovedverket Norges malerkunst i middelalderen forelå 1917. På dette tidspunkt hadde han også gitt ut bøker om våre kirker i middelalderen og på 1600- og 1700-tallet, om gamle norske hus og bohave, samt et utall artikler i vitenskapelige tidsskrifter, bl.a. i Kunst og Kultur, som han grunnla sammen med arkeologen Haakon Shetelig 1910, og som fortsatt er et av de viktigste på kunst- og kulturområdet i Norge.
Legger vi til hans arbeider for Norsk Folkemuseum, hadde Fett på rundt 15 år langt på vei skrevet vår materielle kulturhistorie alene. I tillegg hadde han etter farens død 1911 overtatt ledelsen av familiebedriften Eduard Fett & Co. med Høyenhall Fabrikker på Bryn i Aker. Resten av sitt yrkesaktive liv delte han seg mellom å være industrileder og aktiv i utforskingen og vernet av vår norske kulturarv, hele tiden med et bredt internasjonalt utsyn.
Det mer kulturfilosofiske forfatterskapet startet 1911–12 med et par anonyme samlinger historiske fantasier, Døde røster fra Norges fortid og Guder og mennesker. Senere fulgte en jevn strøm av bøker frem til den erindringspregede boken Gjennom krisetider 1958. Denne delen av forfatterskapet karakteriseres av en enorm kunnskapsmengde kombinert med en rik og løssluppen assosiasjonsevne. Hele tiden var han også en flittig tidsskrift- og avisskribent.
Også etter at han sluttet som sekretær i Fortidsminneforeningen bevarte Fett et sterkt engasjement i foreningen, og han var formann i den nyopprettede Kristania-avdelingen 1909–11 og i direksjonen 1911–13. Han tapte konkurransen med H. M. Schirmer om å bli riksantikvar da dette embetet ble opprettet 1912. Imidlertid døde Schirmer etter bare fem måneder, og da var Harry Fett selvskreven til å overta.
Som riksantikvar bygde Fett opp den offentlige kulturminneforvaltning i Norge, sørget for at vi fikk en lov om bygningsfredning 1920, organiserte konservering og restaurering av vår kirkekunst og arbeidet utrettelig for at større bygningsmiljøer som Bryggen i Bergen og Røros bergstad skulle bli bevart. Han satt som riksantikvar til 1946.
Fett hadde stor tro på kunstens velgjørende oppdragelse og virkning. Han holdt foredrag og organiserte utstillinger for arbeiderne ved sin fabrikk. 1950 organiserte han selskapet Kunst på arbeidsplassen, en ideell organisasjon som sendte utstillinger av kunstreproduksjoner ut til medlemsbedriftene. Etter hvert omfattet dette også originalkunst, og de opprinnelige foredragene ble erstattet av informasjonshefter. Kunst på arbeidsplassen er fortsatt en levende virksomhet.
I tillegg til det store forfatterskap, industridriften, embetsforvaltningen og deltakelsen i den offentlige debatt var Fett også et ytterst sosialt vesen, med stor sans for selskapelighet, der han fant utfoldelsesmuligheter for sin store veltalenhet. Han har vært karakterisert som den siste renessanseskikkelse i Norge. Viktigst er likevel at de institusjoner han bygde opp eller var med å utvikle, fortsatt har en levende plass i dagens samfunn.
Harry Fett var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1916, av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (1927) og flere utenlandske vitenskapelige selskaper. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1925, fikk kommandørkorset 1938 og ble kommandør med stjerne 1946, og han innehadde flere utenlandske ordener.