Pressemann. Foreldre: Distriktslege Jens Kahrs Garmann Torp (1847–1916) og Margrethe Geelmuyden Houge (1852–90). Gift 29.12.1919 i Lillehammer med Astrid Emilie Bergseng (18.3.1892–4.10.1967), datter av kjøpmann Johan Bergseng (1864–1906) og Anna Christiansen (1859–1931).

Harald Torp var en markant pressemann og politiker i partipressens store tid. Han omtales gjerne som Adresseavisens redningsmann, eller sågar som avisens andre grunnlegger.

Torp vokste opp på Lillehammer, hvor han tok examen artium 1909. Etter eksamen i statsøkonomi 1912 og et års tid utenlands begynte han 1914 som journalist i Aftenposten. Han var ansatt der 1914–17 og 1919–27, i Morgenbladet 1917 og i Lillehammer Tilskuer 1917–19.

Da han tiltrådte som sjefredaktør for Adresseavisen i Trondheim 1927, var avisen i fritt fall, opplagsmessig og økonomisk. Torp bidrog til å snu utviklingen fra underskudd til overskudd. Fremgangen fortsatte også etter den annen verdenskrig, da Torp kunne gjenoppta sitt virke etter at han 1941 ble avsatt av NS-myndighetene og måtte vike sete for en kommissarisk redaktør. Torp var Adresseavisens sjefredaktør frem til 1969.

I Adresseavisen markerte Harald Torp seg raskt som en moderne redaktør, i den forstand at han gav nyhetsstoffet forrang. “Da jeg kom til Adresseavisen, var den etter min oppfatning ingen avis i moderne forstand. Den var full av artikler om litterære og kirkelige emner…,” utalte Torp i et intervju i forbindelse med avisens 200-årsjubileum 1967. “Mitt redaksjonelle program ble å skape Adresseavisen om til en moderne avis med vekten på nyhetsreportasjen.” Han gjorde en gammel byavis til en moderne nyhetsavis og gjennom et samarbeid med bondepartiavisen Nationalbladet også til en landsdelsavis.

Torp var en avismaker. Han var i besittelse av både administrative og journalistiske talenter og var blottet for beslutningsvegring. Da han en gang ble spurt om han alltid var enig med seg selv i sine roller som henholdsvis sjefredaktør og administrerende direktør, repliserte han: “De glemmer at jeg også er formann i Adresseavisens direksjon.”

“– En selvgod diktator, sier hans uvenner. – En selvbevisst mann som har rett til å være det, og med patriarkalske tilbøyeligheter, sier hans venner,” het det i en balansert oppsummering i jubileumsintervjuet.

I norsk pressehistorie står Harald Torp som en idealtypisk eksponent for partiredaktøren. Redaktørrollen og politikerrollen var for ham to sider av samme sak. Både som høyremann og som pressemann forvaltet han en lang rekke tillitsverv, både lokalt og nasjonalt. Han satt på Stortinget i to perioder, 1936–45 og 1954–58. Som medlem i utenriks- og konstitusjonskomiteen var han 1955 og 1958 delegert til FNs hovedforsamling.

Harald Torp vant seg et rykte som like formsikker i sine politiske innlegg som i sine redaksjonelle meningsytringer. Partiredaktøren var en replikksterk mann som det går mange historier om. Han var i besittelse av en avvæpnende og sjarmerende kynisme, og han utfoldet gjerne denne egenskapen med en ironisk snert. I et intervju om sine erfaringer som kommunalpolitiker uttalte han 1959 at: “Hvis Venstre bebreider Høire at det vil ha nedsatt skattene, så Venstre om det. Jeg tror neppe Venstre vil bli fet på det.” Da han ble spurt om hva han ville gjøre for å få avisens opplag opp, skal han ha uttalt: “Senke kvaliteten, selvsagt.” Partiredaktøren skal også ha irettesatt en av sine journalister med følgende formaning: “Husk, her i avisen omtaler vi samvirkelag bare dersom de brenner.”

  • Stud. 1909, 1934, 1959
  • W. K. Støren: Adresseavisen to hundre år. Fra postrytterens tid til telesatellittenes tidsalder, Trondheim 1967
  • K. Ramberg: “'Sjefredaktøren' Harald Torp”, intervju i Lillehammer Tilskuer og Gudbrandsdølen, også trykt i Adr.av. 3.7.1967
  • HEH 1968
  • O. Schmidt: biografi i NBL1, bd. 17, 1975
  • Adresseavisen 225 år. 1767–1992, Trondheim 1992