Siviløkonom og næringslivsleder. Foreldre: Tannlege Harald Norvik (1901–79) og sykepleier Ingrid Kristiansen (1909–2002). Gift 29.3.1969 med bioingeniør Kirsten Lunde (31.7.1946–), datter av direktør Herbert Lunde (1908–88) og Cally Sörensen (1907–97). Fetter av Erling Norvik (1928–98).

Harald Norvik ledet Statoil fra 1988 frem til 1999. Som leder for Norges viktigste selskap gjennom 11 år var han med på å prege utviklingen i norsk næringsliv i en viktig omstillingsperiode.

Norvik ble født i Vadsø, men flyttet til Snertingdal som fireåring. Han tok examen artium ved Fredrikstad handelsgymnas 1967 og ble siviløkonom fra Norges Handelshøyskole i Bergen 1971. 1973 ble han gruppesekretær for Arbeiderpartiets stortingsgruppe med ansvar for industri og finansspørsmål. Han meldte seg samtidig inn i Arbeiderpartiet. 1976–78 var han personlig sekretær for statsminister Odvar Nordli, og 1979–81 var han statssekretær i Olje- og energidepartementet.

Etter arbeiderpartiregjeringens avgang 1981 gikk Norvik over til det private næringslivet, hvor han hadde forskjellige stillinger i Akergruppen. Han var bl.a. finansdirektør på en tid da det gamle skipsverftet Aker ble rendyrket som et rent offshoreleverandørselskap. Da Norvik 1988 overtok stillingen som leder for Statoil, var han adm. direktør i Astrup Høyer og divisjonsdirektør i Akerkonsernet.

Som sin forgjenger i Statoil, Arve Johnsen, er Norvik en typisk representant for den sammensmeltingen av politikk og butikk som preget norsk næringsliv i etterkrigstiden. Da Norvik tok over Statoil, var målsetningen imidlertid å lede selskapet mot en mindre politisk og mer målrettet forretningsmessig drift. Det skulle ikke lenger være en av Statoils hovedoppgaver å sikre utviklingen av en norsk leverandørindustri gjennom tildeling av kontrakter. Med Norges tilknytning til EØS fra 1994 ble det dessuten langt vanskeligere å gi preferanser til norske selskaper.

På den årlige oljemessen i Stavanger sommeren 1990 annonserte Norvik at Statoil hadde inngått allianse med BP. De skulle sammen drive leting og utvinning av olje i en rekke nyåpnede oljeprovinser rundt om i verden. Dette førte Statoil til land som Aserbajdsjan, Angola, Nigeria og Vietnam. Statoils hovedaktivitet under Harald Norvik var like fullt fortsatt rettet mot norsk kontinentalsokkel. Til tross for sin bakgrunn som statseid selskap konkurrerte selskapet med private utenlandske selskaper når det gjaldt effektivitet. En utredning fra konsulentselskapet McKinsey 1999 viste at av 17 operatører på norsk og britisk kontinentalsokkel kom Statoil ut som en god nummer tre. Under Norvik hadde Statoil utviklet seg til å opptre som et hvilket som helst annet internasjonalt oljeselskap. Dermed var også grunnen lagt for privatiseringen som skulle følge etter Norviks avgang.

Norvik stilte sin plass til disposisjon da Statoils styre ble avsatt våren 1999 i etterkant av store overskridelser ved Åsgardfeltet, og han ble samme høst avløst av Olav Fjell. Han fikk stor offentlig oppmerksomhet da det året etter ble kjent at han hadde inngått en lukrativ “fallskjerm”-avtale. Som en del av en internasjonal trend var 1990-årene i Norge preget av økte inntektsforskjeller mellom toppledere og vanlige lønnsmottakere. Både i fagbevegelsen og blant politikere vakte de store fallskjermene til toppledere i forbindelse med deres avgang stor harme, ikke minst fordi fagorganiserte samtidig ble bedt om å vise lønnsmoderasjon. For å “få fred” fra offentlig oppmerksomhet sa Norvik fra seg denne avtalen.

At Norvik selv etter avgangen som Statoil-sjef ble respektert i brede kretser av norsk næringsliv, kommer tydelig til uttrykk gjennom hans mange sentrale styreverv. Han var i perioder styreformann i SAS og sitter (2003) som styreformann i Royal Supreme Seafood, Umoe ASA, Aschehoug, TV 2 ASA og Oslo Børs og som formann for representantskapet i Den Norske Bank ASA. Han har også styreverv i bl.a. Ruhrgas, Taurus, On Target AS og Helse Øst. Hans arbeidsplass er Econ Management, hvor han er partner og styreformann.

  • HEH 1994
  • samtale med Harald Norvik