Harald Grønningen var en av Norges fremste skiløpere i 1960-årene, med i alt 9 seirer i norgesmesterskap i årene 1959–68 og gull- og sølvmedaljer i tre olympiske leker.
Grønningen vokste opp sammen med 7 søsken i jordbær- og laksebygda Lensvik på sørsiden av Trondheimsfjorden. De mistet sine foreldre tidlig og ble svært fortrolige med å ta kraftige tak for livets opphold. Haralds fem brødre var alle dyktige skiløpere, og tre av dem – Arnold, Bjarne og Reidar – vant premier i bl.a. Holmenkollen; yngstemann Reidar ble også norsk juniormester og vant juniorklassen i Svenska Skidspelen. Men det var den nest yngste av brødrene som skulle sette de dypeste sporene etter seg.
Allerede som 18-åring gjorde han seg bemerket som et stort skitalent. Hjemme i Trøndelag ble det juniorseirer i Uglarennet, Fosenpokalrennet og kretsmesterskapet, mens han fikk 5. premie i norgesmesterskapet. Det tok likevel litt tid før han maktet å gjøre seg gjeldende blant landets eliteløpere. Det første gjennombruddet kom under NM på Gjøvik 1959, da han vant en klar seier på 15 km, og pressen skrev at Norge hadde fått sin lengste norgesmester på ski: Harald, med klengenavnet “Elgen”, Grønningen måler nemlig 1,91 m på strømpelesten. Senere vant han ytterligere et norgesmesterskap på sprintdistansen, mens han plusset på med fire seirer på 30 km og tre i 5-milsmesterskapene. 1963 og 1967 ble han belønnet med kongepokalen for sine bedrifter.
I årene som fulgte etter at det første NM-gullet var brakt i havn, hadde Harald Grønningen sitt store gjennombrudd i internasjonal langrennssport. 1960 og 1961 vant han Holmenkollens 15 km-konkurranse og samme distanse vant han tre ganger på rad i Lahti-spelen i Finland. Disse prestasjonene innbrakte ham Holmenkollmedaljen, Lahti-medaljen, Sportsjournalistenes statuett og Olavsstatuetten.
1960 gikk ferden til de olympiske leker i Squaw Valley, hvor Grønningen var med på det norske stafettlaget som tok sølv på 4 × 10 km, mens man måtte registrere en mer mager innsats i de individuelle konkurransene. Nå begynte han arbeidet frem mot en stor individuell mesterskapsseier. Det første alvorlige forsøket kom under verdensmesterskapet i Zakopane 1962, men det endte med at svensken Assar Rönnlund henviste nordmannen til sølvplass etter et hardt oppgjør på sprintdistansen. På samme måte gikk det under OL-rennene i Seefeld 1964. Her ble det sølv til Grønningen både på 15 og 30 km, og i begge tilfeller var det finnen Eero Mäntyranta som ble for sterk. Da verdensmesterskapet gikk på hjemmebane i Oslo 1966, ble Grønningen underlig nok satt ut av 15 km-laget, noe som vakte temmelig stor diskusjon. Etter stor innsats i stafetten fikk han og lagkameratene gull, ikke minst takket være Grønningens fine innsats, men det var neppe et fullverdig plaster på såret.
Men revansjen skulle komme. “I Grenoble skal vi slå dekk,” sang Ole Ellefsæter og det var en melodi som passet Grønningen perfekt. 10. februar 1968 kunne han notere som en triumfens dag. Han tok olympisk gull på 15 km, og nok en gang var Eero Mäntyranta den hardeste konkurrenten. Tidsdifferansen var fattige 1,9 sekunder, men nå i norsk favør. Og stafettgullet kom bare som en dessert under disse lekene, som ble en eneste stor triumfferd for våre skiløpere.
Med Grenoble-suksessen kunne Harald Grønningen vise til en merittliste som bare noen ganske få langrennsløpere her i landet har maken til. Med de to sprintseirene i Holmenkollen ble det i alt 20 premier på Grønningen i dette tradisjonsrike rennet, hele 15 av dem i 15 km-oppgjørene. I løpet av 22 sesonger deltok han i 735 langrennskonkurranser, hvorav 52 i norske mesterskap.
I de fleste sesongene representerte Harald Grønningen Lensvik Idrettslag, men han gjorde en tid trondhjemmer av seg og gikk da med Sportsklubben Freidigs farger. Men uansett klubbtilhørighet var Grønningen alltid den staselige skiløperen med et stort fighterhjerte, en løper som var utrolig populær og som vil leve i skihistorien. 1979 reiste folket i hjembygda en statue av ham.