Norges konge. Foreldre: Daværende kronprins Olav (senere kong Olav 5; 1903–91) og kronprinsesse Märtha (1901–54). Gift 29.8.1968 i Oslo med Sonja Haraldsen (1937–; se Sonja). Bror av prinsesse Ragnhild (1930–) og prinsesse Astrid (1932–); far til prinsesse Märtha Louise (1971–) og kronprins Haakon (1973–); svigerfar til kronprinsesse Mette-Marit (1973–).

Kong Harald ble Norges statsoverhode ved sin far kong Olavs død 17. januar 1991. Tiltredelsen ble formalisert i ekstraordinært statsråd på Slottet kl. 2400, og hans budskap til regjeringen lød slik: “Det er min plikt å meddele statsrådet at min kjære far, Hans Majestet kong Olav V, er avgått ved døden den 17. januar 1991 kl. 2220, og at jeg som Norges konge i kraft av Grunnloven har tiltrådt Regjeringen. Jeg vil føre navnet Harald V og antar samme valgspråk som min far og bestefar valgte: 'Alt for Norge'”.

Fordi Grunnloven frem til 1990 bestemte at kvinner ikke kunne arve den norske trone, innebar prins Haralds fødsel 1937 at arvefølgen var sikret. Som treåring, i følge med kongefamiliens øvrige medlemmer, flyktet han fra Oslo etter den tyske innmarsjen 9. april 1940. Kronprinsesse Märtha og de tre barna reiste videre via Sverige og Sovjetunionen til USA, hvor de tilbrakte okkupasjonsårene på eiendommen Pook's Hill i delstaten Maryland rett utenfor Washington, D. C. Kronprins Olav hadde fulgt med kong Haakon og regjeringen over til Storbritannia, og det ble bare noen få besøk hos familien i USA. Farens lange fravær i disse årene kommenterte kong Harald indirekte i sin tale ved avdukingen av Trygve Lie-statuen på Grorud i Oslo 1. juni 1994: “Vi så alltid på Trygve Lies besøk med en viss skepsis. Han var en svært barnekjær mann, underholdende og morsom [...] men samtidig var det som oftest et tegn på at far måtte dra tilbake til England.”

Ved kong Haakons hjemkomst til Norge 7. juni 1945 flyttet kronprinsfamilien inn på Skaugum igjen, og prins Harald begynte i 3. klasse på Smestad skole i daværende Aker. Om denne omstillingen har han fortalt at hans norske ordforråd var begrenset, til tross for at kronprinsesse Märtha under oppholdet i USA strengt hadde passet på at de tre barna snakket norsk sammen. Han måtte av og til slå over i engelsk den aller første tiden, men “det ordnet seg raskt.”

1950 ble prins Harald elev ved Oslo katedralskole og tok examen artium på reallinjen 1955. Han tok deretter Kavalleriets befalsskole på Trandum, og i årene 1957–59 gjennomgikk han Krigsskolen. Noen dager etter sin farfar kong Haakon 7s død 21. september 1957 møtte han som tronarving for første gang i statsråd, og i februar året etter deltok han i statsråd som myndig og avla ed til forfatningen. (Myndighetsalderen var den gang 21 år.)

Etter avlagt eksamen ved Krigsskolen gjorde kronprins Harald sin plikttjeneste som løytnant på Steinkjersannan i Nord-Trøndelag, senere som løytnant og nestkommanderende ved Kavalleriets rekruttskole. 1960–62 studerte han sosialøkonomi, historie og statsvitenskap ved Balliol College i Oxford. På det samme college, som har et solid rykte for å ha hatt betydelige politikere blant sine studenter, studerte også kronprins Olav i 1920-årene. I et intervju med Lars Roar Langslet 1996 ble kong Harald bedt om å kommentere at noen vel ville ha ønsket at det var blitt føyet til et studium ved et norsk universitet, og han svarte: “Sikkert. Men da jeg var ferdig i Oxford, var jeg ganske lei av å gå på skole, for å si det rett ut”.

Allerede fra 1960-årene gjorde kronprins Harald (og etter hvert kronprinsesse Sonja) en stor innsats for norsk næringsliv gjennom en omfattende reisevirksomhet i utlandet. Denne reisevirksomheten har de fortsatt som kongepar, idet offisielle statsbesøk kombineres med eksportfremstøt og promosjon av norsk kultur.

Kronprinsen fulgte også i sin fars fotspor som idrettsmann. Han vant Øresundspokalen i seiling 1959, i Oxford var han aktiv roer, og både 1964, 1968 og 1972 representerte han Norge som OL-deltaker i seiling. Under OL i Tokyo 1964 oppnådde han en 8.-plass, og 1968 vant han Gullpokalen i 5,5 m-klassen i Sandhamn. 1987 vant han og mannskapet på Fram X verdensmesterskapet for éntonnere. Kronprins Harald var formann i Norges Seilforbund 1970–72.

I løpet av 1960-årene var det blitt nesten alminnelig kjent at kronprins Harald hadde fast følge med en jevnaldrende kvinne fra Oslo. Et borgerlig ekteskap ble vurdert som problematisk. Mens norsk presse respekterte også kongehusets privatliv den gang og aldri nevnte den nære forbindelsen, var utenlandske aviser og ukeblader mer åpenhjertige og pågående. På sensommeren 1964 så Slottet seg nødt til å sende ut en form for dementi, hvor det het at det ikke forelå planer om endring i HKH Kronprinsens sivilstatus.

Det gikk ytterligere nesten fire år før hans forlovelse med Sonja Haraldsen ble kunngjort ved kong Olavs meddelelse til Stortinget 19. mars 1968. Kronprins Harald og hans utkårede ble viet av biskop Fridtjov Birkeli i Oslo domkirke 29. august samme år. De nygifte flyttet inn på kronprins Haralds fødested Skaugum, som de hadde fått i bryllupsgave av kong Olav, og der vokste også deres to barn, prinsesse Märtha Louise og prins Haakon Magnus, opp.

At en kvinne uten kongelig eller adelig bakgrunn ble kronprinsesse, førte til en debatt om monarkiets fremtid. Kronprins Haralds eneste kommentar lød slik: “Når min far, etter konferanse med regjeringen, stortingspresidenten og de parlamentariske førere har gitt sitt samtykke til forlovelsen, er spørsmålet om monarki eller ikke monarki ikke lenger mitt problem. Jeg står til disposisjon hvis man vil ha meg. Og jeg håper at Sonja og jeg vil vise oss verdige til det store ansvar som ved fødselen er blitt meg pålagt.”

Først i tilknytning til debatten omkring kronprins Haakons forlovelse med Mette-Marit Tjessem Høiby i desember 2000 ble det kjent at den daværende kronprins Harald hadde satt sin stilling inn på å få gifte seg med Sonja Haraldsen. Slottets offisielle melding om forlovelsen 1968 måtte fremskyndes fordi avisen Verdens Gang hadde snappet opp at den var nært forestående. Noen dager før kunngjøringen trykte avisen en detaljert beretning etter at opposisjonslederen Trygve Bratteli hadde vært i audiens hos kong Olav på Slottet i midten av mars 1968. Avisen hadde merket seg det korte kommunikeet og trakk sine konklusjoner, fordi det er ytterst sjelden at kongen mottar andre politikere enn regjeringens fremste medlemmer i separat audiens.

Kong Harald og dronning Sonja ble signet av biskop Kristen Kyrre Bremer i Nidarosdomen 23. juni 1991. Etter signingen drog de med kongeskipet Norge langs norskekysten tilbake til Oslo, og året etter besøkte de landets fire nordligste fylker. Kongeparet gjennomførte også norgesreiser sammen med et stort antall kongelige gjester i forbindelse med feiringen av sitt sølvbryllup 1993 og deres 60-årsdager 1997.

Kort etter at kong Harald hadde arvet tronen, uttalte han at enhver monark må bygge på sine forgjengere, men samtidig utøve sin gjerning på sin egen måte. For hans del gav denne holdning seg utslag i en klart personlig form i mange av de offisielle taler statsoverhodet må holde. Dette er gjerne høytidelige anledninger hvor det fremfor alt forventes korrekthet og opphøyet verdighet. Samtidig var det en dårlig bevart hemmelighet at kongen har en velutviklet sans for humor. Den kunne han i offisielle sammenhenger, med kameralinsene og mikrofonene rett foran seg, vanskelig spille på. En av de sjeldne ganger han har fått mulighet til å bruke den offentlig, var ved åpningen av Aukrustsenteret i Alvdal 23. mai 1996. Under tittelen “Hos Ludvig og Solan og Reodor Felgen” sa han blant annet: “Jeg er overbevist om at Solan og Ludvig vil føle seg hjemme her. Jeg har forøvrig allerede hilst på begge to. Herr Gundersen, som førte ordet under samtalen, ga uttrykk for stor tilfredshet. Uten å ta stilling til hans dømmekraft, synes jeg det hørtes betryggende. For Ludvigs del er jeg glad for senterets mange kriker og kroker. Det vil sikkert gi ham følelsen av bestandig å måtte ligge innerst, slik at han kan gjemme seg litt bort når noe måtte bli fali'. Fra min plass kan jeg skue over til Sandeggbakken, som har vært og også i fremtiden vil være arena for sterke opplevelser og fine idrettsprestasjoner. Jeg tror vi alle kan være glade for at Kjell Aukrust i sin ungdom ikke satset på en karriere som idrettsutøver, men konsentrerte seg om andre deler av det utvidede kulturbegrep.”

Med solid forståelse av sin posisjon som konstitusjonell og dermed politisk nøytral monark, har kong Harald likevel ikke veket unna politiske standpunkter i enkelte av sine taler. Hans ordvalg ved avdukingen av bautaen over partisanene i Kiberg i Finnmark 3. august 1992 vakte oppsikt. Her innledet han med å si: “Det kan være smertelig å måtte se historie i et nytt lys. Jeg har en spesiell følelse av dette når jeg står her foran et monument over en del av vår nære historie som tildels har vært tiet ihjel. [...] Det som vi i dag teoretisk nok kan kalle historiens ironi, har vært en tung daglig bør for mange familier i Finnmark i etterkrigstiden. Det kalde forhold mellom øst og vest fikk større personlige konsekvenser her i fylket enn i andre deler av landet. I dag bedømmes det sovjetiske systemet historisk sett som et forfeilet politisk forsøk, men jeg er redd vi urettmessig kan ha påført enkelte store personlige belastninger i skyggen av den kalde krigen.”

I løpet av sine første ti år som kongepar fikk kong Harald og dronning Sonja oppleve hvordan omtalen av kongehuset ble stadig mer omfattende og nærgående. Han åpnet selv for innblikk av en art som var ny i norsk sammenheng. I sin tale ved kongeparets sølvbryllup 1993 sa kongen blant annet.: “[...] også vi har selvsagt erfart at det ikke er noen automatikk i at det skal gå bra. [...] Selv i ekteskapet, som jo er basert på en gjensidig forpliktende kjærlighet, skjer det dessverre at ektefeller sårer hverandre. Det avgjørende da er at begge parter har vilje og evne til å tilgi og legge bak seg det som er oppgjort.”

Kongen og hans hus – og hans hverdag – kom også nærmere folket ved at Slottet, i forbindelse med en større renovering i siste halvdel av 1990-årene, ble åpnet for turister i sommermånedene fra år 2000. I oppusset stand, med en ny, moderne leilighet, ble det overlevert kongeparet våren 2001, og de flyttet inn i løpet av ettersommeren. Slottets festsaler ble dessuten vist for fjernsynsseere over hele verden da kongeparet 25. august 2001 var vertskap for bryllupsmiddagen for kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit.

  • Kongen taler. Utvalg, innledning og intervju med Kong Harald, i utvalg ved L. R. Langslet, 1996
  • C. Borch: Kronprins Harald, 1986
  • Harald: Kongen taler (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • P. Ø. Heradstveit: Kong Harald. Monarkiet i medvind og motvind, 1996
  • biografi i SNL, bd. 6, 1997
  • Kongehusets internettsider (http://www.kongehuset.no)