Harald Winge var ansatt ved Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) i nesten 30 år, de siste 13 som direktør, og satte sterke spor etter seg både som institusjonsbygger og som lokalhistorisk forfatter.
Da Winge var 8 år, flyttet familien til Nesseby i Finnmark, der faren var prest. Her fikk Harald sin skolegang frem mot gymnaset, som han fullførte ved Orkdal landsgymnas 1959. Han avla magistergradseksamen i etnologi ved Universitetet i Oslo 1969, med historie og norsk som støttefag. Magistergradsavhandlingen, Føringsredskaper i Aker fogderi ca. 1650–1800, ble trykt og satt på pensumlisten for etnologi ved Universitetet i Oslo.
I studietiden ble Winge forskningsassistent i deltidsstilling for professor Andreas Holmsen, med temaene “gard og skatt i Norge på 1500- og 1600-tallet” og “Trelastfirmaet Mathiesen-Eidsvold Værk i 1700-årene” som arbeidsområde. 1969 var han vitenskapelig assistent på Det nordiske ødegårdsprosjektet. I perioden 1966–69 var han redaksjonssekretær for Historisk Tidsskrift, og han var medredaktør av tidsskriftet Heimen 1970–72 og av tidsskriftet Dugnad 1979–80.
Winge ble 1970 knyttet til NLI som medredaktør for første utgave av Norsk historisk leksikon. I dette verket skrev han et stort antall artikler om emner fra norsk historie i tidsrommet 1500–1850. Leksikonet var ferdig 1974, har kommet i to reviderte utgaver og er et uunnværlig hjelpemiddel for dem som arbeider med eldre norsk historie.
Fra 1974 var Winge ansatt som vitenskapelig konsulent ved NLI, men var 1975–80 periodevis permittert for å skrive Asker og Bærum til 1840, første bind i Asker og Bærums historie, som han laget sammen med Liv Marthinsen. Han fortsatte deretter i sin stilling ved NLI til 1986, da han ble utnevnt til direktør for instituttet. Denne stillingen tiltrådte han i begynnelsen av 1987, og hadde frem til sin død nesten 30 arbeidsår ved denne institusjonen.
Med sitt bidrag til Asker og Bærums historie gav Winge et mønstergyldig eksempel på hvordan en bygdebok kunne skrives. Her viser han til fulle sin gode formuleringsevne, sin kildeinnsikt og evne til å formidle historisk innsikt langt utenfor kretsen av fagfeller. Han var også en ypperlig foredragsholder. Det har kommet mange velskrevne og solide artikler og bokanmeldelser fra hans hånd, men i faglig sammenheng har hans innsats som rådgiver kanskje vært viktigst. Dette har nedfelt seg i form av utredninger, planarbeid og kommentarer til by- og bygdehistoriske prosjekter og i et stort antall mindre publikasjoner som gir veiledning om forskjellige sider ved det lokalhistoriske arbeidet.
På grunn av sitt gode skjønn ble Winge brukt som sensor ved eksamen ved universitet og høgskoler. Han satt i bedømmelseskomiteer, var redaktør for faglige publikasjoner og gjennom mange år styremedlem i Landslaget for lokalhistorie.
Harald Winge var en dyktig leder og et godt medmenneske. Han hadde store fagkunnskaper, arbeidet effektivt og solid og inspirerte sine medarbeidere ved å oppmuntre dem og vise dem tillit. Slik vant han også andres tillit. På egne vegne var han beskjeden, men han var tydelig og bestemt når det trengtes. I alle situasjoner beholdt han sin vennlighet og ro, og hadde en egen evne til å løse opp en anspent stemning med sin lune humor og sine underfundige formuleringer. Ved sitt virke ved NLI bidrog han til å opparbeide respekt for institusjonens faglige virksomhet og til å bygge opp et viktig kontaktnett mellom instituttet og forskere og amatører som arbeider med lokalhistorie.