Biskop/superintendent. Foreldre: Ukjente. Ugift.

Hans Rev var katolsk biskop i Oslo 1525–37 og luthersk superintendent i Oslo og Hamar stift 1541–45. Som biskop var han også medlem av det norske riksrådet og en viktig politisk aktør i 1520- og 1530-årene.

Hans Rev var dansk av fødsel. Familiebakgrunnen er ukjent, men tilnavnet/familienavnet er brukt om flere samtidige personer; man regner med at boktrykkeren Poul Ræff (død ca. 1533) må ha vært Hans Revs bror.

Hans Rev studerte i utlandet, bl.a. i Paris, og tok magistergrad i romersk og kanonisk rett. Han arbeidet i en del år som sekretær for Erik Valkendorf, kanskje allerede da Valkendorf ble valgt til erkebiskop i Nidaros 1510. Hans Rev ble medlem av domkapitlet i Nidaros; sannsynligvis overtok han Olav Engelbrektssons plass der da denne ble dekan 1515. Sammen hadde de bl.a. ansvaret for trykkingen av de liturgiske bøkene Breviarium Nidrosiense og Missale Nidrosiense, de første bøkene som ble trykt for bruk i Norge.

Olav Engelbrektsson ble valgt til erkebiskop 1523. Sammen med riksrådene Vincens Lunge, biskop Magnus på Hamar og brødrene Olav og Gaute Galle slo han inn på en politikk som skulle sikre det norske riksrådets uavhengige posisjon overfor kong Frederik 1. Da oslobiskopen Hans Mule døde høsten 1524, var Hans Rev erkebiskopens og Vincens Lunges kandidat til bispestolen. Han ble innsatt som biskop i begynnelsen av 1525. Samtidig fikk det samme partiet innsatt Olav Galle som høvedsmann på Akershus. Det riksrådskonstitusjonalistiske partiet behersket dermed de viktigste slott og geistlige embeter i Norge.

Som biskop og riksråd ser Hans Rev ut til å ha stilt seg bak erkebiskopens og Vincens Lunges politikk 1525–27. Han tok bl.a. til orde for utbygging av faste postruter etter italiensk mønster for å sikre gode kommunikasjoner for det geografisk spredte riksrådet. Dette ble imidlertid ikke realisert. Ellers ser han ut til å ha vært opptatt av å rydde opp i forholdene i de sønnafjelske klostrene.

Kong Frederik 1 og det danske riksrådet gikk etter hvert til en mer offensiv politikk ovenfor det norske rådet. Olav Galle ble avsatt fra høvedsmannsstillingen 1527, og det kom etter hvert til brudd mellom Olav Engelbrektsson og Vincens Lunge. I denne situasjonen måtte Hans Rev balansere mellom sin lojalitet til erkebiskopen og kongens støttespillere i Sør-Norge. Han kan ha vært på glid over mot kongens parti på dette tidspunktet.

Hans Rev inntok også etter 1527 en viktig posisjon i det norske riksrådet. Vi finner ham bl.a. som medlem av en delegasjon som forsøkte å megle mellom Olav Engelbrektsson og Vincens Lunge 1529. Samme år var han som eneste biskop til stede på herredagen i Oslo som valgte hertug Christian (den senere kong Christian 3) til tronfølger. Som biskop i Oslo kunne han imidlertid vanskelig holde seg borte.

Ved Christian 2s forsøk på å gjenerobre Norge 1531–32 gikk Hans Rev ham til hånde. Han forhandlet med kong Frederik på Christian 2s vegne, men ser også ut til å ha vunnet kong Frederiks tillit raskt etter fengslingen av Christian. Dette hadde sin bakgrunn i at han sverget ny troskap til kongen umiddelbart etter fengslingen. Han fikk deretter en betrodd rolle med å sikre norsk lojalitet og deltok i en riksrådsdelegasjon som hadde som oppgave å pasifisere eventuell motstand.

I de siste årene frem mot reformasjonen ser Hans Rev ut til å ha distansert seg noe politisk fra Olav Engelbrektsson og later til å ha vært mest opptatt av forsiktige kirkereformer. Etter Frederik 1s død 1533 gikk Hans Rev tidlig inn for Christian 3s kandidatur, i motsetning til erkebiskopens nøytralitetslinje i striden mellom de kongelige kandidatene (Grevefeiden). Han var dermed på linje med de verdslige riksråder i det sønnafjelske, og kom etter hvert i et direkte motsetningsforhold til erkebiskopens politikk, noe som førte til at han sammen med flere av de verdslige riksrådene ble fengslet av erkebiskopen vinteren 1536.

Ved erkebiskopens endelige nederlag våren 1537 hadde Hans Rev derfor en viss tillit hos Christian 3. Ved den kirkelige nyordning mistet han naturlig nok biskopverdigheten, men etter et lengre opphold i Danmark ble han 1541 utnevnt som den første lutherske superintendent i det sammenslåtte Oslo og Hamar stift. Christian 3 ser ut til å ha hatt som bevisst politikk å gå varsomt frem og sikre en viss kontinuitet fra den katolske geistlighet til de første superintendenter, og Hans Rev må sies å være det fremste eksempelet på det. Om hans kortvarige virksomhet som superindendent vet vi lite. Hovedinnsatsen hans ser ut til å ha vært å styrke latinskolen i Oslo og dermed sikre presteutdanningen for stiftet.

Hans Rev har hatt et historisk omdømme som noe av en opportunist. Det er imidlertid vanskelig å se at han etter 1527 hadde store manøvreringsmuligheter i konflikten mellom lojalitet til kirken og erkebiskopen på den ene siden og presset fra de kongelojale høvedsmenn på Akershus på den andre siden. Like riktig vil det være å si at Hans Rev var en realist som behersket denne balansegangen.

  • A. C. Bang: Den norske kirkes historie i reformations-aarhundredet, 1895
  • E. Bull d.e.: Kristianias historie, bd. 1, 1922
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • L. Hamre: Erkebiskop Erik Valkendorf, Bergen 1943
  • H. Koht: Olav Engelbriktsson og sjølvstendetapet, 1951
  • S. Imsen: Superintendenten. En studie i kirkepolitikk, kirkeadministrasjon og statsutvikling mellom reformasjonen og eneveldet, 1982
  • L. Nielsen: “Ræff, Poul”, i DBL3, bd. 12, 1982
  • L. Hamre: Norsk politisk historie 1513–1537, 1998
  • H. Gustafsson: Gamla riken, nya stater, Stockholm 2000