Forretningsmann og politiker. Foreldre: Kaptein Ebbe Carsten Tønder Astrup (1794–1888) og Martine Helsing (1803–75). Gift 28.5.1862 med Augusta Elisabeth Lindqvist (1841–1908), datter av postfullmektig i Stockholm Johan Lindqvist og Maria Ulrikke Söderström. Farfar til Nils Ebbessøn Astrup (1901–72).

Hans Rasmus Astrups virksomhet som forretningsmann foregikk for en stor del i Sverige, der han samlet seg en millionformue før han vendte hjem til Norge. På grunn av sine mange kontakter i svensk næringsliv og politikk kom han til å øve en bestemmende innflytelse på Venstres holdning i forsvarsspørsmålet i 1890-årene.

Astrup vokste opp i enkle kår på Fannestranden innenfor Molde. Han fikk gå seks år på borgerskolen i Kristiansund, der han bodde hos sin mors slekt, som tilhørte de øvre lag av byens handelsborgerskap. Deretter gikk han i lære som kontorgutt og handelsbetjent hos konsul Hans Clausen, som var væreier, fiskeeksportør og skipsreder. Fra ca. 1850 ble han betrodd å følge skip som kargadør til Spania, og 1855 etablerte han egen importforretning i Barcelona, snart etter med Niels Sørensen som kompanjong.

Etter hvert som handelen mer og mer gikk fra fisk til trelast, søkte firmaet nye leverandører i Finland og Sverige og skaffet seg avtakere også i Storbritannia. 1860 var tiden moden for et fast kontor i Stockholm under Sørensens ledelse, dit Astrup fulgte etter 1864. I løpet av de neste åtte års høykonjunktur for svensk trelasthandel skaffet kompanjongene seg hånd om både produksjon og avsetning gjennom store skogskjøp, anlegg av fløtningsleder og oppbyggingen av Skutskär Sågverk nær Dalelvens utløp. Det skjedde i målbevisst konkurranse med tre store svenske firmaer som dominerte vassdraget. Da Astrup 1872 utløste kompanjongen med ca. 3 millioner kroner, var han blitt en ruvende skikkelse i den svenske treverden. Sommeren 1874 ble imidlertid Skutskär ødelagt av brann. Tapet, gjenreisingen og det påfølgende konjunkturomslag gjorde de følgende årene til en kamp for å overleve, men 1880 var det verste over, og fem år senere kunne Astrup undertegne salgskontrakt med Stora Kopparbergs Bergslag og vende hjem til Norge med drøye 5 millioner kroner.

Astrup inntok utvilsomt en lederstilling i svensk trelastnæring de årene han var eneinnehaver av fimaet. Det kom spesielt til uttrykk etter konjunkturomslaget i midten av 1870-årene, da det ble behov for samarbeid innenfor næringen. Han var den drivende kraft ved stiftelsen av Trävaruexportforeningen 1875, han var medstifter av Nationalekonomiska föreningen 1877, og han fikk i stand et låneinstitutt for å hindre panikksalg av trelast til dumpingpriser og en avtale om eksportbegrensning.

Astrups hjem ble tidlig et sentrum for kretsen av nordmenn i Stockholm, men like mye for deler av Stockholmsosieteten, særlig kunstnere, forfattere og politikere, bl.a. Sven Adolf Hedin og S. A. Hedlund. Dels var dette gamle venner av Astrup, dels ble de trukket inn da vetostriden i Norge kvesset seg til etter 1880, og Astrups hjem fikk tydelig preg av politisk salong. Astrup var dypt engasjert på Venstres side i kampen for demokrati og økt norsk selvstendighet innenfor unionen, og i årene frem mot riksretten 1884 gjorde han en original og kraftfull innsats bak kulissene for å forhindre at svensk opinion skulle stå samlet på kongens side i konflikten med Venstre. Det var en innsats som vakte oppmerksomhet både i Norge og Sverige.

Da Astrup vendte hjem sommeren 1885, fikk statsminister Sverdrup ham umiddelbart inn i regjeringen som sjef for det nye Arbeidsdepartementet. Den korte og turbulente tiden som statsråd ble imidlertid en rystende opplevelse. Astrups grunnholdning var at det nå fremfor alt gjaldt for Venstre å holde sammen for å stabilisere det nye parlamentariske system. Men han møtte en regjering i indre splid og i økende utakt med Stortingets venstregruppe. Sammen med Sofus Arctander og Birger Kildal tok han avskjed 17. februar 1888 og sprengte dermed regjeringen. Han var deretter stortingsmann for Kristiansund, bortsett fra perioden 1891–94.

Astrup sluttet seg til det rene Venstre på Stortinget, men ble aldri noen virkelig radikaler, verken i unions- eller sosialpolitikken. Sin viktigste rolle spilte han våren 1895. Med basis i en serie dramatiske brev fra Hedin om reell krigsfare fra Sverige la han langt på vei grunnlaget for 7. juni-vedtaket om norsk tilbaketog i unionsstriden og påfølgende militær opprustning som grunnlag for selvstendighetskampen. Venstres fortsatte radikalisering førte til at Astrup i mange enkeltsaker tok stilling utenfor partiene. Samtidig prøvde han å dempe motsetningene mellom høyre og venstre gjennom en utstrakt politisk selskapelighet i sitt herskapelige hjem. Slik var han i praksis med på å bane veien for det senere samlingspartiet. 1897 ble han valgt av en koalisjon av venstre- og høyrevelgere, men døde like etter at Stortinget trådte sammen.

Astrups investeringer i norsk næringsliv skjedde ikke konsentrert som i Sverige, men fordelt på mange bedrifter og næringer. De tre største prosjektene var Svanviken, skapt av intet ved myrdyrking og utviklet til Nordmøres største gård, Elendalen bomullsspinneri ved Akerselva, og det store Meråkergodset i Trøndelag. Senere fulgte bl.a. rederivirksomhet og fiske. Nesten alltid ville han selv ha styringen, men den måtte oftest skje ved fjernstyring av daglige ledere, og det økonomiske resultatet ble alt i alt magert.

Både i Sverige og Norge nedla Astrup atskillig arbeid som medlem av styrer, råd og komiteer i offentlige og private sammenhenger, der han gjerne også var økonomisk bidragsyter. Særlig i Sverige var han rundhåndet med støtte til institusjoner, som f.eks. Uppsala Universitet, Dalarnes Folkhögskola, Stockholms Arbetareinstitut, Stockholms Högskola og Nordiska Museet. I Norge var han bl.a. medlem av direksjonen i Det Kgl. Selskab for Norges Vel og formann i Den Norske Husflidsforening. Hans rent private hjelpsomhet var omfattende i begge land. Svanviken ble etter hans død omgjort til arbeidskoloni for omstreifere, og hans villa på Drammensveien ble av arvingene, delvis som gave, overdratt til Det Norske Videnskaps-Akademi 1910.

  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • R. Sevåg: Statsråd H. R.. Astrup, 1967
  • S. Steen: “Statsråd H. R. Astrup”, anmeldelse i HT 1970, s. 98–116

    Kunsteriske portretter

  • Portrett av Anders Zorn, 1883; gjengitt i Sevåg (1967), s. 256
  • Portrett av C. M. Ross, 1885; Det Norske Videnskaps-Akademi, Oslo