Kunsthistoriker og klassisk arkeolog. Foreldre: Generalmajor Hans Wilhelm L'Orange (1868–1950) og Regine Amalie (“Ginni”) Gulbranson (1879–1949). Gift 1934 med Berit Fredrikke Engebrigtsen (31.5.1915–7.3.2003), datter av tegner Olav Engebrigtsen (1878–1962) og Ingerid Dorothea Clausen (1883–1947). Sønnesønn av Hans Peter L'Orange (1835–1907; se NBL1, bd, 8); dattersønn av Carl August Gulbranson (1831–1910; se NBL1, bd. 5); søstersønn av Carl Gulbranson (1870–1940); svoger til Gunnar Larsen (1900–58).

Hans Peter L'Orange står sentralt i norsk kunstvitenskapelig forskning og er stadig et internasjonalt navn på sine spesialområder – senantikken som periode og det senantikke portrettet. L'Orange hadde en stor vitenskapelig produksjon, som også omfatter arbeider om billedkunst og arkitektur i antikk og middelalder, samt en lang rekke populærvitenskapelige publikasjoner.

L'Orange vokste opp i Kristiania. Etter examen artium 1921 tok han Krigsskolens nedre avdeling 1922, studerte kunsthistorie (med Wölfflin som foreleser i München) og gresk, ble magister i filosofi 1927 og dr.philos. 1933 på avhandlingen Studien zur Geschichte des spätantiken Porträts. Han var universitetsstipendiat 1930–36, og 1942–73 var han professor i klassisk arkeologi ved Universitetet i Oslo. Han var gjesteprofessor ved Harvard University's Dumbarton Oaks Library i Washington, D.C. 1950 og ved Johns Hopkins University i Baltimore 1966–67.

L'Orange bodde i Roma fra slutten av 1920-årene til utbruddet av den annen verdenskrig. I denne perioden skrev han jevnlig brev til Aftenposten om Mussolini og det italienske samfunnet, brev som er innsiktsgivende tidsbilder. 1959 fikk han, med god hjelp fra private sponsorer, opprettet Det norske institutt i Roma, hvor han var direktør frem til han gikk av med pensjon 1973. Ikke minst gjennom aktivitetene ved instituttet i Roma – som del av et fler- og tverrfaglig internasjonalt forskermiljø og med det sagnomsuste Høstkurset – kom L'Orange til å prege generasjoner av norske humanister. Som formidler av middelhavslandenes kultur nådde han også langt utover akademiske sirkler, ikke minst på grunn av sin språksans og sin fortellerkunst.

I et intervju 1983 fortalte han om veien inn i det som skulle bli hans forskningsfelt fremfor noe: “Allerede fra mine første romerske dager i slutten av 1920-årene hadde keiserbildet grepet meg,” sa han og trakk frem ett spesielt øyeblikk, én bestemt dag i 1928: “Selve 'lynnedslaget' rammet meg fra en antikvitetshandlers vindu ved Forum Romanum, der et romersk hode var utstillet. Det var som en slags plutselig gjenkjennelse.” I denne beskrivelsen av en sansemessig, umiddelbar opplevelse som han evner å la leseren ta del i, trekker han samtidig opp det metodiske grunnlaget for sin forskning: Gjenkjennelsen var “fremfor alt i det oppspilte blikket som fra nu av stadig skulle møte meg i det senantikke portrettet”. Dette blikket, formet i stein, sammenlignet han med fremstillinger på myntbilder, og slik identifiserte han det utstilte portrettet som keiser Diokletian fra det første tetrarkiets tid (285–305 e.Kr.). Denne oppdagelsen kom til å utgjøre et stilhistorisk utgangspunkt for hans videre studier av det senantikke portrettet. Ved hjelp av den stilkritiske metoden søkte han med utgangspunkt i verkenes form å etablere kronologier og utviklingslinjer. Resultatene – som i all hovedsak har beholdt sin gyldighet – finner vi i doktoravhandlingen, et av hans vitenskapelige hovedbidrag.

L'Oranges formstudier knytter an til den tyske arkeologien, spesielt Carl Robert og hans Archaeologische Hermeneutik – med blant annet forestillingene om at man gjennom den rette “seen” og den gode beskrivelse kan sikre seg den totale tilegnelse av gjenstandene. L'Orange stod i en forskningstradisjon, kanskje først og fremst etabert av Alois Riegl, som søkte å forstå den senantikke kunsten ut fra dens egne premisser. Frem til rundt år 1900 ble senantikkens kunst betraktet som ikke-klassisk, ikke-god og ikke-skjønn. Med Riegls begrep om Kunstwollen – forestillingen om at ulike kunstuttrykk er betinget av ulike viljer og hensikter, at alle formspråk er bestemt av sin funksjon – åpnet det seg et nytt kunnskapsfelt. Antikkens formspråk er knyttet til legemet, middelalderens er knyttet til symbolet, sier L'Orange, og en av hans boktitler sammenfatter forståelsen av senantikken som overgangsperiode – Fra antikk til middelalder. Fra legeme til symbol.

Ved siden av doktoravhandlingen er Der spätantike Bildschmuck des Konstantinbogens (1939) L'Oranges viktigste arbeid. Her viser han at Konstantinsbuen i Roma er oppført i én arbeidsgang, sammenføyd av elementer fra tidligere monumenter med klassiserende formspråk og nyprodusert konstantinsk billedutsmykning, og at triumfbuens heterogene stil er intendert, funksjonell og meningsbærende, uløselig knyttet til herskerikonografien og herskerretorikken. Et annet fremtredende trekk ved L'Oranges metode er innslagene av idealistiske tradisjoner; kunstverkene tolkes som uttrykk for sin tids ånd. Slik får portrettet en epistemologisk særstilling hos L'Orange: “Den studerende som kjenner keiserportrettene til bunns inntar så å si den strategiske posisjon hvorfra han behersker hele det omgivende historielandskap.” Keiserportrettene gir epokene ansikt, sier han, de er “en slags verdenshistorisk mimikk”. L'Orange ser portrettene som meningstunge fortetninger av sin samtid.

L'Oranges prosjekt hviler på et språksyn hvor det forutsettes at det finnes helt dekkende ord som kan formidle en gitt virkelighet forut for språkliggjøringen, og på et historiesyn som forutsetter at det er mulig å forstå fortiden slik den var, i sin totalitet. Hans representasjoner av blikket i stein, av lynnedslaget som holdt ham fast hele livet, gir oss en opplevelse av en usamtidig samtidighet av menneskelig berøring, av kontinuitet, og bidrar til at verden og historien fremstår som meningsfull og aktuell. Også derfor er hans sakprosa stadig av betydning.

  • Træk i Platons æstetiske vurdering paa typisk klassisk bakgrund, mag.avh. UiO, 1927 (nytt opptrykk 1994)
  • Mussolinis og Cæsarernes Rom i billeder fra reguleringen og de siste utgravninger, 1932 (2. utg. Rom efter forvandlingen, 1949)
  • Studien zur Geschicte des spätantiken Porträts, dr.avh., 1933 (nytt opptrykk Roma 1965)
  • Der spätantike Bildschmuck des Konstantinsbogens (sm.m. A. von Gerkan), Berlin 1939
  • Fra antikk til middelalder, fra legeme til symbol. Tre kunsthistoriske essays, 1943
  • Apotheosis in Ancient Portraiture, 1947 (faksimileutg. New Rochelle 1982)
  • red. Aftenpostens kunsthåndbok: Bildende kunst. Maleri, skulptur, grafikk, 1948
  • Keiseren på himmeltronen, 1949
  • Romersk idyll, Oslo/København 1952
  • Studies on the Iconography of Cosmic Kingship in the Ancient World, 1953 (faksimileutg. New Rochelle 1982)
  • Fra oldtid til middelalder (sm.m. H. Fett), 1954
  • Oldtidsslottet på Sicilia. Blad av min italienske skissebok, 1955
  • Fra principat til dominat. En kunst- og samfundshistorisk studie i den romerske keisertid, 1958 (engelsk overs. Art Forms and Civic Life in the Late Roman Empire, Princeton 1965, tysk utg. Stuttgart 1985, italiensk utg. Milano 1985, fransk utg. Paris 1995)
  • Mosaikk fra antikk til middelalder (sm.m. P. J. Nordhagen), 1958
  • Mot middelalder, 1963
  • Romerske keisere i marmor og bronse, 1967
  • Likeness and Icon. Selected Studies in Classical and Early Mediaeval Art, red. av H. Torp, Odense 1973
  • Sentrum og periferi. Ni utvalgte essays, 1973
  • Il tempietto longobardo di Cividale (sm.m. H. Torp), 2 bd., Roma 1977–79
  • Oldtidens bygningsverden, 1978
  • Das spätantike Herrscherbild von Diokletian bis zu den Konstantin-söhnen, Berlin, 1984
  • Hans Peter L'Orange. Essays, red. av K. Bliksrud Aavitsland, 1996
  • Bibliografi over L'Oranges forfatterskap 1924–72, laget av J. Robsahm, finnes i H. Torp (red.): Likeness and Icon(se ovenfor), s. XVIII–XXIII

    Etterlatte papirer

  • K. B. Aavitsland: Hans Peter L'Orange. Etterlatte papirer ved Det norske insitutt i Roma, Roma 1994

    Lydopptak

  • “Et liv med antikken”. Professor Hans Peter L'Orange i samtale med Per Gottschalk, NRK Radio 14.11.1976
  • Stud. 1921, 1971
  • HEH 1979
  • P. J. Nordhagen: “En kunstforsker og hans samtid. H. P. L'Orange i samtale med Per Jonas Nordhagen”, i Ku&K nr. 2/1983, s. 80–92
  • S. Sande: “Hans Peter L'Orange og den klassiske arkeologi i Norge”, i Ki&K nr. 2/1983, s. 67–73
  • K. B. Aavitsland: “Den totale tilegnelse. Hans Peter L'Oranges arbeid med Konstantinbuen”, i Ku&K nr. 4/1994, s. 178–191
  • H. Torp: “Et essay om essayisten” (1985), i K. B. Aavitsland (red.): Hans Peter L'Orange. Essays, 1996, s. 185–194
  • K. Eliassen: Lynnedslagets representasjon. Stilistisk undersøkelse og narrativ struktur i Hans Peter L'Oranges Studien zur Geschichte des spätantiken Porträts, dr.avh. UiB, Bergen 1998
  • Hode (bronse) av Per Palle Storm, 1960; Det norske institutt i Roma
  • Portrett av fotograf Felbermeyer, u.å.; gjengitt i Ku&K 1984