Forretningsmann og utenrikstjenestemann. Foreldre: Buntmaker Ole Olsen (1821–74) og Ellen Margrethe Christiansen (1830–66). Gift 26.4.1897 i St. Petersburg, Russland med Esther Wilhelmina (“Mina”) Nobel (1873–1929), datter av fabrikkeier Ludwig Nobel (1831–88) og Edla Constantia Collin (1848–1921).

Hans Olsen flyttet som ung mann til St. Petersburg, hvor han fra 1895 var direktør i de svenske brødrene Nobels russiske oljefirma. I denne stillingen skaffet han seg gode forbindelser til den internasjonale finansverden som også kom norsk næringsliv til gode. Fra et norgesopphold 1908–24 etterlot han seg en monumental privatbolig i Oslo (nå USAs ambassadørbolig).

Olsen vokste opp i Drammen. 1878 tok han eksamen ved Kristiania Handelsgymnasium og drog deretter ut i verden. 1880 flyttet han til St. Petersburg, og her etablerte han 1888 sitt eget import/eksport- og agenturfirma, som etter hvert skaffet ham både posisjon og rikdom. Fra 1890 var han dessuten stedlig representant for Sveriges allmänna Exportförening. Han oppgav det egne firmaet da han 1895 ble tilbudt stilling i det svenskeide oljefirmaet Naftaproduktions AB Bröderna Nobel. Tre brødre hadde 1877 etablert dette firmaet, som etter hvert ble Russlands største innen oljeindustri. Det leverte en firedel av verdens petroleumsomsetning og hadde i perioder opp til 12 000 ansatte.

Det var firmaets leder Emanuel Nobel som var blitt rådet av sin onkel, Alfred Nobel, til å få en ung nordmann inn i bedriften – den gamle dynamitard hadde gode erfaringer med sine norske kontakter. Valget falt på Hans Olsen, som også ble medlem av familien da han to år senere giftet seg med sjefens søster. Olsen fikk ansvaret for det store salgsapparatet, som han reorganiserte fra bunnen av. Det var en arbeidskrevende stilling, som førte med seg stor reisevirksomhet. 1906 ble han dessuten utnevnt til Norges generalkonsul i St. Petersburg. Men allerede to år senere, psykisk utslitt og pessimistisk over fremtidsutsiktene i Russland, trakk han seg tilbake som både direktør og generalkonsul. Han overbeviste sin kone om at hun burde selge sine aksjer i familiefirmaet, og samme år flyttet de til Norge.

Det gikk ikke lang tid før Hans Olsen var engasjert i norsk samfunns- og næringsliv. Hans brede kontaktnett fra russlandtiden var av stor betydning for Norge, det går tydelig frem av listen over hans tillitsverv. Han var bl.a. medlem av Kristiania bystyre 1911–13 og Statens handels-, industri- og sjøfartskommisjon 1915–18, og han deltok i flere internasjonale forhandlinger som representant for Norge. Han var styremedlem i Kristiania Handelsgymnasium 1914–24 og mangeårig styremedlem i Norsk Hydro, Andresens Bank og forsikringsselskapene Storebrand og Idun. Olsen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1907, og han var kommandør av Dannebrogordenen og den svenske Vasaorden samt ridder av den franske Æreslegionen, den russiske St. Stanislaus' orden og den svenske Nordstjärneorden.

Etter å ha bodd i familien Nobels palass i St. Petersburg, måtte Hans Olsen skaffe passende bolig i Kristiania. 1909 innbød han til en engere konkurranse blant byens ledende arkitekter. Det ble Henrik Bull som gikk av med seieren, og tre år senere kunne familien Olsen flytte inn i byens mest elegante villa i jugendstil i Nobels gate. Men 1924 brøt Olsen opp, for tredje gang i sitt liv, og denne gang flyttet han til Sverige. Han ble svensk statsborger og bosatte seg i Stockholm. Sin villa i Kristiania solgte han til den amerikanske regjering, som siden har brukt den til ambassadørbolig.

  • Vem är vem i Norden?, Stockholm 1941
  • Delphin Amundsen, 1947
  • HEH 1948
  • K. Anker Olsen: Norsk Hydro gjennom 50 år, 1955
  • R. W. Tolf: The Russian Rockefellers. The saga of the Nobel family and the Russian oil industry, Stanford (California) 1976
  • S. Tschudi-Madsen: Henrik Bull, 1982
  • I. Agrell: Nobels i St. Petersburg, ett svenskt kulturcentrum, Stockholm 1984
  • G. Hedin: De svenska oljebaronerna. Alfred Nobels okända bröder, Stockholm 1994
  • B. Åsbrink: Ludvig Nobel. Petroleum har en lysande framtid. En historia om eldfängd olja och revolution i Baku, Stockholm 2001