Faktaboks

Hans Nobel
Født
1657, Christianopel (nå i Karlskrona kommun) i daværende dansk Blekinge (nå Sverige)
Død
26. august 1732, Sandholt herregård, Fyn, Danmark
Virke
Embetsmann og godseier
Familie
Foreldre: Kjøpmann i Christianopel, senere skipperborger i København Hans Mortensen Nobel (død 1698) og Sophie Casparsdatter Eggers (død 1693). Gift 1) 1681 i Hemne med Margrethe Garmann f. Tønder (død 1687), enke etter toller i Trondheim Johan Garmann (1637–73) og datter av toller på Nordmøre Christopher Nielssøn Tønder (1587–1656) og Karen Olufsdatter Skriver; 2) med Margrete Andersdatter Riiber (ca. 1665–senest 1689), datter av sorenskriver, senere handelsmann på Hitra Anders Nilssøn Riiber (ca. 1603–1691) og Inger Rasmusdatter Belter (død 1705); 3) 22.8.1689 i Hemne med Isabella Dorothea Testmann f. Jessen (død ca. 1715), enke etter major Johan Christoph(er) Testmann (død 1686) og datter av myntskriver Peter Jessen (død 1679) og Antonette Pedersdatter Vibe (1624–1727); 4) 26.1.1718 i Brevik med Dorothea Hansdatter (død 26.10.1740), enke etter kjøpmann i Brevik Anders Nielsen (død 1717) og datter av kjøpmann i Larvik Hans Simonsen (død ca. 1719) og Maren Jessdatter. Grandonkel (farmors bror) til Jens Schanche (1717–87).

Hans Nobel er en typisk representant for den nye embetsstanden som vokste frem under eneveldet. Han utfoldet stor aktivitet i sine ulike høye embeter og verv og klarte samtidig å bli en rik mann. I ettertid er han mest kjent for arbeidet i Slottsloven på Akershus, matrikkelforarbeidene av 1723 og salget av de norske kirkene.

Nobels far var kjøpmann i Christianopel, på folkemunne forkortet til “Nopelen” eller “Nobelen”, og han skal ifølge tradisjonen ha tatt slektsnavn etter det. Året etter at Hans Nobel ble født, ble de danske landskapene i Sør-Sverige svenske ved freden i Roskilde, men forbindelsene med Danmark var fortsatt sterke i lang tid. Hans gikk på skole i Kristianstad og ble immatrikulert ved universitetet i København 1677. Han avbrøt studiene uten å ta noen eksamen og reiste til Norge, hvor han gjennomgikk to kortvarige ekteskap, som begge innbrakte ham en del jordegods, bl.a. setegården Holla i Hemne i Sør-Trøndelag. En periode var han tollforpakter nordafjells, en stilling som var svært innbringende.

Nobel ble utnevnt til bergråd nordafjells 1702 og til amtmann i Romsdals amt (nå Møre og Romsdal fylke) 1704. Som amtmann utfoldet han stor aktivitet og var bl.a. opptatt av bekjempelsen av sykdommen lepra (spedalskhet), som hadde stor utbredelse i amtet. 1713 stod han bak opprettelsen av Reknes hospital ved Molde, som han selv gav en gård til.

Nobel interesserte seg for matrikulering (arbeidet med å skaffe oversikt over eiendoms-, produksjons- og skatteforhold vedrørende jordegods) og ønsket å erstatte matrikkelen fra 1660-årene med en ny. I den forbindelse lot han i samarbeid med islendingen Arni Magnusson utarbeide en ny jordebok for Sunnmøre. Denne sendte han 1713 til København, hvor den ble godkjent som gjeldende matrikkel for fogderiet. Sunnmøringene protesterte mot nye tyngsler de mente å finne i jordeboken, men disse innsigelsene ble ikke tatt hensyn til.

1713–16 var Nobel medlem av Slottsloven på Akershus, en kommisjon som var opprettet 1704 og som under visestattholderens forsete fungerte som en spesialkommisjon for norske forhold. Under den svenske beleiringen av Christiania 1716 flyktet Slottsloven til Skien, der den ble møtt med store demonstrasjoner. Nobel klarte å roe gemyttene. Han skrev senere en livfull innberetning om angrepet, der han viser både dømmekraft og god iakttakelsesevne. Nobel samarbeidet godt med enkelte medlemmer av Slottsloven, bl.a. general B. H. von Lützow, men han stod i motsetningsforhold til andre, som visestattholder Frederik Krag.

1719 sa Nobel opp sine stillinger i Norge og flyttet til Danmark, hvor han hadde kjøpt det store godset Sandholt på Fyn. Her bodde han til sin død 1732. Amtmannsembetet avstod han til svigersønnen Erich Must.

Som følge av arbeidet med sunnmørsmatrikkelen fikk Nobel, sammen med overhoffmester Christian Frederik Holstein, en kongelig befaling 1721 om å starte arbeidet med en ny norsk matrikkel. Nobel reiste 1722 til Norge, hvor han sammen med biskop Deichman i Christiania skulle utføre arbeidet. Han begav seg på reise rundt i landet, besøkte tinglag etter tinglag, men oppdraget ble for slitsomt, og han ble erstattet med lagmann Peter Vogt, som sammen med Deichman kunne levere et utkast 1723. Utkastet ble ikke godkjent, men protokollene, som befinner seg i Riksarkivet, er en viktig historisk kilde.

Staten strevde med å få orden på økonomien etter de langvarige krigene på begynnelsen av 1700-tallet, og Nobel støttet planen om å selge de norske kirkene. Biskop Deichman klarte ikke å gjennomføre dette oppdraget, og 1722 fikk Nobel ansvaret for kirkesalget. Han klarte på meget kort tid å selge over halvparten av landets kirker, nemlig de kirkene som eide jordegods verdt å kjøpe. Han frarådet imidlertid en plan om å selge prestegårdene.

Nobel ble av samtiden sett som egennyttig og nærig, preget av driftig foretaksomhet som ikke syntes å være hemmet av sterke moralske skrupler. Han var personlig vanskelig å ha med å gjøre, kritisk mot andre og flink til å fremheve egne fortjenester. Han ble omtalt som noe midt mellom en adelsmann og en slyngel, noe som nok mer kan skyldes irritasjonen over den vellykkede oppkomlingen enn forhold ved Nobel selv. Både under prosesser og ellers viste han seg som en sindig, måteholdende og veloverveid mann. Han hadde også intellektuelle interesser og brevvekslet bl.a. med den lærde Frederik Rostgaard.

Hans Nobel fikk flere rangtitler – justisråd 1717, kammerråd (ukjent år) og etatsråd 1722. Alle hans fire ekteskap brakte ham midler, og han forøkte formuen ved god forvaltning og stort forretningstalent. Fra 1705 eide og bebodde han Moldegård ved Molde, hvor han lot oppføre fløyene på den nåværende hovedbygningen. 1717–19 bodde han i Brevik, der han gjennom ekteskapet med enken etter den rike kjøpmann Anders Nielsen kom inn i den lukrative trelasthandelen i Grenland. 1726 gjorde han godsene Sandholt og Sollerup på Fyn til stamhus i sin slekt og sikret dermed eiendommen for etterkommerne helt til 1939.

Kilder og litteratur

  • O. A. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • A. Coldevin: “Moldegård”, i d.s.: Norske storgårder, bd. 2, 1950
  • C. S. Schilbred: “Amtmand Hans Nobel den eldre”, i NST, bd. 14, 1954, s. 278–280
  • P. N. Thaulow Riiber: “Hvem var Anders Nilsen Riber og hans tre hustruer?”, i NST, bd. 17, 1960, s. 198–200
  • W. Norvin: “Sandholt”, i Danske slott og herregårde, bd. 9, København 1965, s. 7–25
  • S. Dyrvik: Den lange fredstiden 1720–1784, bd. 8 i CNH, 3. utg., 1995
  • Weidling, 2000, s. 258–259