Dansk slottsherre og biskop. Foreldre: Borgermester Christian Mule; morens navn er ikke kjent.

Hans Mule tilhørte gruppen av energiske, velutdannede menn som samlet seg rundt “borgerkongen” Christian 2 og hans hovedrådgiver, den hollandskfødte mor Sigbrit. Mange av dem var, som Mule, fullstendig fri for skrupler. De satte hensynet til egen fremgang foran alt og byttet parti da Christian 2 og Sigbrit ikke lenger var dem til nytte. Mule var kongens høvedsmann på Akershus fra 1516 og valgt biskop i Oslo fra 1521.

Mules farsslekt var blitt adlet av Christoffer av Bayern, men var aldri blitt jordeiende. Selv studerte Hans Mule flere år i utlandet, i Rostock og Köln, hvor han tok magistergraden 1513. Ved hjemkomsten ble han skriver ved det kongelige kanselli og sluttet seg her til kretsen rundt Sigbrit. Allerede i samtiden ble han omtalt som Sigbrits protesjé.

1516 ble Hans Mule høvedsmann på Akershus, og dermed begynte hans vei mot makten. De neste 8 år møter vi et hensynsløst menneske som målbevisst går inn for å skape seg en plass i historien. Straks etter ankomsten til Oslo sluttet han seg sammen med prosten ved Mariakirken, Hans Olsen, som også var ny i embetet, og de to ble raskt svirebrødre. Biskopen i Oslo, Anders Mus, sendte klagebrev til kongen over deres usømmelige liv og prøvde også selv å tale de muntre herrer til rette; uten hell, for Sigbrit holdt hånden over sin protesjé.

Det hadde av erfaring vist seg vanskelig å styre Norge direkte fra kanselliet i København. Under Christian 2 skjedde en viss delegering av myndighet til autoriteter i Norge. Av disse var høvedsmannen på Akershus en av de viktigste. Mule kom til å stå for den ene av de to hovedkasser i landet, med kontroll med innbetaling av skatter og avgifter. 1517 gav kongen ham fullmakt til å utstede leide- og vernebrev, og 1519 utstedte kongen et åpent brev til alle stender i Norge om at de skulle “rette dem aldeles etter hva han på kongens vegne undervisendes vorder ligervis som kongen selv var til stede”. Mule ble de facto stattholder i Norge, en tittel som erkebiskop Erik Valkendorf også brukte om ham i et brev 1520. Dermed var Mule blitt en av kongens fremste rådgivere i norske spørsmål, og kongen regnet med at han her hadde et villig redskap for sin politikk, fordi Mule ikke hadde noen egen politisk, sosial eller økonomisk maktbasis.

Samtidig med striden med Anders Mus kom Mule i konflikt med erkebiskopen, som 1519 klaget til kongen over overgrep. Christian 2 svarte forekommende, men gjorde ikke noe med saken. Erkebiskopen prøvde å få i stand et forlik, men det ønsket Mule ikke. 1521 trakk biskop Mus seg “frivillig” fra sitt embete. Oslo domkapittel valgte Mule til ny biskop, og han overtok straks styret av bispedømmet. Kongen var tilfreds med å ha fått en pålitelig mann på bispestolen, en som var klerk og magister og dermed oppfylte de formelle krav til en bispekandidat. I første omgang måtte Mule nøyes med å være valgt (lat. electus), fordi paven måtte gi sin aksept før vigslingen kunne finne sted. Dette kunne trekke i langdrag, for erkebiskopen hadde reist for å legge frem sin sak for paven, og han hadde mange anklager mot den nyvalgte biskopen.

Østlandsområdet led under Mules styre. Skattene var mange og harde og ble drevet inn med voldsmidler, ifølge klager fra både allmuen og erkebiskopen. Tidlig på året 1523 kom et anfall fra Sverige mot Oslo og Akershus. Mule har øyensynlig visst om angrepet, for få dager før fjernet han alle Mariakirkens klenodier og dens arkiv og brakte det hele til Akershus. Oslo ble satt i brann, slik at svenskene ikke fikk mat til sine tropper og måtte trekke seg tilbake.

Ved Christian 2s flukt til Nederlandene våren 1523 oppstod et interregnum i Norge, og riksrådet krevde at alle slott, også Akershus, skulle falle tilbake til riksrådets hånd. Det norske riksråd var sterkt svekket og i realiteten ledet av adelsmannen Olav Galle, som var en bitter fiende av Mule og hadde kontakt med den nye svenske kongen Gustav Vasa. Situasjonen var vanskelig for Mule, men det var helt utenkelig for ham å gi fra seg Akershus slott, selve grunnlaget for hans politiske makt, og i hvert fall ikke til riksrådet, en institusjon han slett ikke følte seg bundet eller forpliktet av. I august kom hans bror Lydike Mule ham til unnsetning fra Nederlandene med et skip lastet med klær og penger. Mule følte seg nå sterk nok til å foreta et utfall opp til Hedmark, hvor han brente av en av hovedgårdene til Galle.

I mellomtiden hadde det sønnafjelske riksråd foretatt en hylling av kong Frederik 1 på Akerstinget, og de planla en reise til Danmark med hyllingsdokumentene for å sikre seg Akershus. Men Mule kom dem i forkjøpet. Hans hedmarksraid gjorde at Galle flyktet til Sverige, og Mule brukte straks dette faktum i propagandaøyemed; i hans tendensiøse fremstilling opptrer Galle som landsforræder. Historien nådde også kong Frederiks utsending til Øst-Norge, Henrik Krummedike.

Mule måtte nå forhindre at et eventuelt samarbeid mellom hans fiender i Norge og det nye regimet i Danmark kunne utmanøvrere ham selv. På sin hastige ferd for å hylle den nye kongen stoppet han hos Krummedike og oppnådde en gunstig avtale, hvor han bl.a. skulle beholde Akershus til kong Frederik hadde skaffet ham pavens bekreftelse på bispevalget. Igjen var det sammenfallende interesser mellom den regjerende kongen og Mule. Mule ønsket mest av alt bispestolen i Oslo, og den danske regjering ville helst ha en mer pålitelig mann på det viktige Akershus.

Både konge og electus fikk det som de ville. Til riksrådsmøtet i Bergen august 1524 forelå pavens godkjennelse av bispevalget, Akershus ble overdratt til kongen, Frederik 1 ble valgt til norsk konge, og Hans Mule ble viet til biskop. Men allerede samme høst druknet Mule ved Skagen.

En fortelling gikk senere om at han hadde kommet levende i land på den jyske vestkyst, men at han var blitt drept av en bonde; et rykte som ikke er kildebelagt, men som kanskje sier noe om hvor forhatt mannen var. Ifølge berettelse fra Lambert Anderssön til Christian 2, var det hans medreisende Vincents Lunge som ble drept av en bonde etter forliset (Dipl Norv. bok 14, brev nr 478).

  • DN
  • A. Heise: biografi i DBL1, bd. 11, 1897
  • E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • O. J. Benedictow: Fra rike til provins 1448–1536, bd. 5 i CNH, 1977
  • L. Hamre: Norsk politisk historie 1513–1537, 1998
  • Dipl Norv. bok 14, brev nr 478