Faktaboks

Hans Mortenssøn Rygh
Latinisert Form Jo(H)Annes Martini Rhugius Pseud. Constantinus De Plato
Død
6. desember 1651, Amsterdam, Nederland
Levetid - kommentar
Født ca. 1609 (nøyaktig dato ikke kjent) i Hjertum i Båhuslen (nå Bohuslän, Sverige)
Virke
Katolsk prest
Familie
Foreldre: Morten Rygh og en datter av magister Hallvard Gunnarssøn og Anna Rasmusdatter Hjort. Datterdatters sønn av Rasmus Hjort (ca. 1525–1604).

Det var ingen spøk å ha katolske sympatier i 1600-tallets Norge, enn si være katolsk prest med ønske om å virke i hjemlandet. Livshistorien til nordmannen Hans Mortenssøn Rygh, ofte omtalt som Joannes Martini Rhugius, er preget av mange mislykkede forsøk på å bryte gjennom muren av motvilje og offisielle anordninger som hindret all katolsk praksis i Norge etter reformasjonen.

Hans Rygh kom opprinnelig fra Hjertum i Båhuslen. Gjennom moren var han i slekt med flere av landets betydeligste lutherske prester, hvorav enkelte dog hadde kompromittert seg gjennom sterke katolske sympatier, særlig hennes morbror Jakob Hjort, offisielt luthersk sogneprest på Onsøy, men 1612 avslørt som katolsk prest.

Familien i Hjertum var ikke velstående, men Hans Rygh fikk solid utdannelse. Han var elev ved katedralskolen i Oslo/Christiania og student ved Københavns universitet. Tidlig må han ha fattet interesse for katolsk tro. Da Ryghs morbror Laurits Halvardssøn Sthen, sogneprest i Sem ved Tønsberg, 1628 ble stilt for retten mistenkt for katolske sympatier, ble det kjent at Sthen hadde mottatt katolske bøker fra nevøen i København.

Fra Danmark begav Rygh seg til de spanske Nederlandene, der han nyttår 1629 ble opptatt ved det samme universitetskollegium i Louvain som “Klosterlasse” (Laurentius Nicolai Norvegus) 60 år før. Kanskje hadde Rygh konvertert underveis. Høsten 1633 ble han ordinert til katolsk prest i Brussel, for deretter å virke som misjonær i hjemlandet direkte under Propagandakongregasjonen, “misjonsdepartementet” i Roma. Rygh drog nordover i august 1637 sammen med dominikanerpater Ambrosius van den Baeze. Første oppholdssted ble morbrorens lutherske prestegård i Sem, men både vertens katolske sympatier og folks vaktsomme blikk gjorde at de to representantene for motreformasjonen fant det tryggest å flytte. Prosjektet var i det hele tatt krevende, og bare etter seks uker gav van den Baeze opp.

Rygh fortsatte alene, og lovverket gav ham lite alburom: Alle landets innbyggere var forpliktet til å delta i lutherske gudstjenester og regelmessig motta nattverd. Et kongelig edikt fra 1624 fastslo dødsstraff for katolske prester og deres lege medhjelpere. Holdningen var i den grad katolskfiendtlig at selv overfor sine nærmeste slektninger (morbroren unntatt) våget Rygh ikke å røpe hensikten med oppholdet. Han oppdaget allikevel små grupper av katolikker og tryglet Propagandakongregasjonen om en ny assistent. Penger trengte han også for sine misjonsreiser. Korrespondansen førte han dels under eget navn, dels under pseudonymet Constantinus de Plato. Da nødropene ikke førte frem – nøkkelpersoner døde, brev kom på avveier – forlot Rygh Norge sommeren 1639 i håp om å fremme saken bedre på kontinentet.

Fra Amsterdam skrev han utførlige brev bl.a. til Roma, men uten konkrete resultater. I Roma stilte man seg uforstående til at Rygh forble i Amsterdam. Han ble stemplet som “mindre skikket”, ganske urettferdig siden han foruten utallige forsøk på å fremme “den norske sak” også var en meget avholdt menighetsprest i undergrunnskirken i kalvinismens Amsterdam. Han døde i Amsterdam 42 år gammel, tilsynelatende med uforrettet sak, uten å komme tilbake til Norge. Allikevel hadde tallrike appeller utløst en kjedereaksjon, som endte med et forsøk fra jesuittenes side på å danne et misjonssentrum i Bergen 1648. Etter seks uker gav de opp, ikke mer utholdende enn Ryghs ledsager til Norge, dominikaneren van den Baeze.

Kilder og litteratur

  • J. J. Duin: “Ukjente brev av Johannes Martini Rhugius”, i NST, bd. 26, 1978
  • O. Garstein: “Joannes Martini Rhugius. En slektshistorisk gåte fra 1600-tallet”, sst.
  • J. J. Duin: “Norsk katolsk prest i det 17. århundre”, i St. Olav nr. 15–16/1979
  • O. Garstein: Rome and the Counter-Reformation in Scandinavia. The Age of Gustavus Adolphus and Queen Christina of Sweden 1622–1656, 1992
  • d.s.: “Undergrunnskirken 1537–1814”, i J. W. Gran (red.): Den katolske kirke i Norge, 1993
  • M. Nyman: Förlorarnas historia, 1997
  • K. Gervin: Det store bruddet, 1999
  • A. B. Amundsen og H. Laugerud: Norsk fritenkerhistorie 1500–1850, 2001