Gårdbruker og lekpredikant. Foreldre: Gårdbruker Christopher Christophersen (1771?–99) og Sophie Hansdatter (1766–1816). Gift 1) 27.4.1829 med Kari Eriksdatter (1776 (døpt 7.7.)–26.10.1843, datter av gårdbruker Erik Hansen Haug og Eli Olsdatter Holt; 2) 15.7.1857 med Kari Eriksdatter (21.3.1822–20.6.1869), datter av gårdbruker Erik Eriksen Saude og Anna Jonsdatter.

Hans Feigum var en mystisk-visjonær lekpredikant, som etter å ha brutt med haugianerne utviklet en egen omvendelseslære med vekt på askese, visjoner og en allegorisk bibeltolkning. På sin “profetskole” i Luster utdannet han flere predikanter som senere satte i gang “feigianiske” vekkelser flere steder i Sør-Norge.

Feigum vokste opp på gården Nedre Joranger i Hafslo. Allerede som konfirmant viste han en særlig religiøs interesse, og han sluttet seg tidlig til bygdas haugianere. Da han sommeren 1815 reiste til Christiania som oppasser for stortingsmann Hans Urdahl, kom han i kontakt med Hans Nielsen Hauge selv, og på dennes anbefaling begynte han som omreisende predikant. I 1820-årene reiste han over hele Sør-Norge og så langt nord som til Trøndelag, ofte i selskap med eldre erfarne predikanter. 1829 giftet han seg med Kari Eriksdatter Feigum fra Luster, enke etter den velstående haugianske gårdbruker og forkynner Johannes Rasmussen Feigum (1775–1827). Ekteskapet gjorde ham til eier av en del av gården Feigum, som han nå tok navn etter. Her drev han sagbruk, mølle og fargeri.

I løpet av 1830-årene brøt Feigum med haugianismen, som ifølge ham var “løs kalk på veggen” og forkynte en altfor overfladisk omvendelse. Åpenbart inspirert av egne visjonære opplevelser og eldre, mystisk preget oppbyggelseslitteratur utviklet han en egen omvendelses- og renselseslære basert på kontemplasjon og asketiske øvelser. Trinnene i denne “indre gudfryktighetsøvelse” tok utgangspunkt i allegoriske tolkninger av hendelser i Det gamle testamente, hvor den enkelte måtte gjennomgå de samme prøvelser i sjelen som jødefolket under ørkenvandringen mot det forjettede land. Målet var den mystiske gudserfaring – “i sitt hjerte å skue treenigheten sitte på tronen i det innerste tempel på Sions berg”, noe som også medførte at man mottok profetiske evner.

Selv hadde Feigum oppnådd å komme i en slik “profetisk skikk”, og han kunne ikke bare motta fremtidssyner, men også skue inn i den enkeltes sjel og avgjøre hvor langt denne var kommet på sin omvendelsesvei. I biskop A. C. Bangs Hauge-biografi er det beskrevet slik: “Til begyndere kunde han da sige: 'Nu er der bulder i Ægypten'; til en andet het det: 'Nu maa du være forsigtig; thi nu skal overgangen over det røde hav foregaa'. Nogle var komne til Kades, andre til Meriba osv.” Hvorvidt Feigum anså at den fullendte renselsesprosess medførte en permanent tilstand av syndfrihet, er uklart, men det er åpenbart at flere av hans elever trakk denne slutning.

Ryktet om Feigums profetiske evner og mystiske lære førte til at mange “åndelig bekymrede” oppsøkte ham for veiledning. I løpet av 1830-årene antok gården i Luster karakter av en “profetskole”, hvor disiplene om dagen praktiserte asketiske og åndelige øvelser i huler på eiendommen og om kvelden møttes for å motta profetens rettledning. Blant de fremste av Feigums elever var Peder Steen (1818–95) fra Hafslo og den usedvanlig begavede forkynneren Helge Eriksen Hagene (1817–79) fra Sør-Aurdal, som ikke bare spredte “feigianismen” på misjonsreiser i Sør-Norge og utløste vekkelser både i Hallingdal og Valdres, men utdypet og legitimerte læren med henvisning til middelaldermystikken. Mest beryktet var imidlertid Ole Sørflaten (1803–89) fra Sør-Aurdal, som 1843 ble dømt for blasfemi og usedelighet etter å ha erklært seg som syndfri og ett med Kristus.

Takket være Steens og Hagenes misjonsvirksomhet fikk “feigianismen” tilhengere flere steder i Sør-Norge. Den ble imidlertid aldri noen organisert bevegelse, men et løst nettverk av vennegrupper som gradvis gikk i oppløsning utover i 1860-årene for helt å forsvinne med profetens død 1873.

Til tross for sin særegne lære og enkelte av hans tilhengeres forargelsesvekkende oppførsel forble Hans Feigum hele livet en ansett mann, som både fungerte som prestens medhjelper og i en årrekke som varamann ved valgtingene.

  • M. J. Wefring: “Minder fra mit Reiseliv”, i Luthersk Kirketidende nr. 24/1897
  • A. C. Bang: Hans Nielsen Hauge og hans Samtid, 1910, s. 463–473
  • H. G. Heggtveit: Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede, bd. 2, 1912, s. 366–386
  • J. Laberg: Luster – bygd og ætter, Bergen 1926, s. 109–112
  • A. Fridrichsen: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • L. E. Øyane: Gards- og ættesoge for Luster kommune, bd. 3:1, Luster 1987, s. 453–454