Offiser. Foreldre: Inspektør Joachim Scheel (1632–85) og Margrethe Catharine Følchersahm (1641–83). Gift 18.9.1704 i Christiania med Benedicte Dorothea Gjordsdatter (28.10.1684–22.12.1752), datter av kjøpmann, overrettsassessor og justisråd Gjord Andersen (1651–1720) og Elisabeth Thrane (1650–1713). Far til Hans Jacob Scheel (1714–74; se NBL1, bd. 12); farfar til Frederik Otto Scheel (1748–1803).

Hans Heinrich Scheel var en dyktig offiser som fikk avgjørende innflytelse på krigføringen da svenskene angrep Norge 1718. Han hadde også ansvaret for utbyggingen av landets festninger.

Scheel tilhørte en offisersslekt av tysk opprinnelse, og hans farfar trådte i dansk tjeneste. Slekten var rangadelig, og ved sitt ekteskap med datteren til en av Christianias rikeste menn fikk Scheel innpass i handelspatrisiatet og kom i besittelse av deler av svigerfarens store formue.

Scheel fikk en militær utdannelse og ble 1685 kongelig pasje. 1688 ble han underkonduktør i fortifikasjonsetaten, og fra 1689 var han ingeniørvolontør. 1690–97 deltok han sammen med de danske troppene på britisk side under felttoget i Flandern, og han kom hjem som kaptein. I Danmark ble han 1701 kaptein i infanteriet, og han deltok 1701–04 sammen med danske tropper i keiserlig tjeneste i felttogene i Italia og Ungarn. Mens han var utenlands, var han innblandet i to dueller, begge med dødelig utgang for motstanderen.

1702 ble Scheel major og 1709 oberstløytnant. Han fungerte som generalkvartermester under felttoget i Skåne 1709–10, og sistnevnte år fikk han obersts karakter, dvs. at han fikk rang med oberster uten å være oberst. Han var 1712–15 stasjonert ved den danske hær i Nord-Tyskland og ble 1717 utnevnt til oberst og sjef for Jyske gevorbne infanteriregiment. Samme år fikk han embetet som generalkvartermester i Norge og sjef for fortifikasjonene, noe som betydde at han ledet byggearbeidene ved festningene i landet. Dessuten fungerte han som stabssjef under den alderdomssvekkede general Lützow.

Scheel deltok i planleggingen av krigen 1718 og ble en drivende kraft i arbeidet med å sette forsvaret i stand. Han omdisponerte hæren og inspiserte personlig de ulike avdelingene. Da svenskene rykket inn, fordelte han styrkene defensivt bak Glomma. Hans disposisjoner gjorde at hæren klarte seg bra mot svenskene. Scheel fungerte også i hærledelsen under innrykkingen i Båhuslen 1719.

Da freden kom, vendte Scheel tilbake til Danmark, hvor han fortsatte sin militære karriere og ble generalmajor 1720. Fra 1728 innehadde han den viktige stillingen som kommandant over Citadellet i København. 1733 ble han generalløytnant og samtidig generaldirektør for fortifikasjonene, noe som gav ham hovedansvar for festningsutbyggingen i Danmark, Holstein og Norge. Scheel ble 1727 tildelt Dannebrogordenen og ble dermed såkalt “hvit ridder”.

Hans Heinrich Scheel ble stamfar til en stor etterslekt, og mange av hans etterkommere har gjort seg bemerket. Alle hans etterkommere ble 1890 anerkjent som medlemmer av den danske adel. Hans sønn, generalmajor og kommandant i Fredrikstad Hans Jacob Scheel, ble stamfar til en dansk og den norske gren av slekten. Datteren Edele Dorothea Scheel var gift med admiral, statsminister Hans Henrik Rømeling (1707–75), som 1765 var formann i den kongelige undersøkelseskommisjon etter den såkalte “strilekrigen” i Bergen.

  • DAA 1893
  • J. Scheel: Slekten Scheel, 1948
  • J. Schiøtz: biografi i NBL1, bd. 12, 1954