Lagmann og amtmann. Foreldre: Borgermester i Bergen Hans Hansen (Smidt) Lilienskiold (ca. 1610–1681) og Margrethe Jonasdatter (ca. 1624–1654). Gift 1674 med Maria Pedersdatter Lem (24.3.1655–1744 (begr. 27.5.)), datter av sogneprest, magister Peder Lem (1617–63) og Abel Ludvigsdatter Munthe (1628–76). Grandonkel (morfars bror) til Jonas Lillienschiold de Svanenhielm (1726–1801).

Hans Hansen Lilienskiold var viselagmann og lagmann i Bergen og Gulating lagdømme 1673–84 og en kontroversiell amtmann i Finnmark 1684–1701. I tillegg til sin embetsgjerning skrev han flere historiske avhandlinger som har gitt ham et navn for ettertiden.

Hans Hansen vokste opp i Bergen som eldste sønn i en søskenflokk på seks. Faren, Hans Smidt, hadde sine røtter i en borger- og handelsslekt fra Tønder i Slesvig; han tilhørte den fremste eliten i Bergen og var blant byens rikeste menn. Navnet Lilienskiold kunne han ta i bruk etter at han 1676 ble “begavet med adelig skjold og hjelm av vår konge og arveherre”. Moren kom fra en presteslekt i Nord-Norge. Hun døde allerede 1654. Arven etter henne var betydelig, og faren brukte den til godsoppkjøp over store deler av Vestlandet. Da faren døde 1681, kunne barna – fire døtre og to sønner – overta en betydelig formue, store godsbesittelser, anseelse og adelige privilegier. Hans Hansen Lilienskiold overtok blant annet gården Hop på Askøy og gården Sletten i Lindås.

Lilienskiold fikk den beste utdannelse som Bergen kunne gi på midten av 1600-tallet. Sammen med sin yngre bror Jonas ble han immatrikulert ved universitetet i København 1668. Som mange andre rikmannssønner drog han deretter i følge med sin bror på en lengre dannelses- og studiereise i Europa. Reisen varte i tre og et halvt år og inkluderte lengre besøk i byer som Leipzig, Roma og Paris. Det var rettsvitenskap som interesserte den unge studenten, som kom til å oppholde seg ved de juridiske fakultetene i flere europeiske byer.

1672 ble han sekretær ved den dansk-norske ambassaden i Stockholm. Samtidig gjorde han betydelige arkivstudier i norsk historie på oppdrag av kong Christian 5. Etter søknad ble han deretter 1673 utnevnt til viselagmann i Bergen og Gulating lagdømme. Rundt 1679 rykket han opp som lagmann. 1674 giftet han seg med Maria Pedersdatter Lem. Hun var prestedatter fra Fana og tante til Ludvig Holberg. Sammen fikk de 11 barn, hvorav flere omkom på havet som ungdommer.

1684 utnevnte kongen Lilienskiold til amtmann i Finnmark. Frem til 1687 ivaretok han sine embetsoppgaver fra Bergen, men i april det året fikk han ordre om boplikt i Vardøhus amt. Pålegget om å flytte til Finnmark kom samtidig med at han ble utnevnt til kanselliråd.

Lilienskiold bodde deretter i Vadsø frem til 1701. Etter hvert fikk han ført opp en gård med flere bygninger på Skatøre (dagens Vadsø). Rapporter forteller at han hadde ansvaret for en husholdning på 29 personer. Han eide også en reinflokk på over 200 dyr og drev en viss handelsvirksomhet. Kostbar husholdning, liten avkastning fra godseiendommene og store utgifter til reiser førte til at han fikk økonomiske problemer og måtte selge størstedelen av sine gods på Vestlandet.

Både i sin samtid og i ettertid er Lilienskiold kjent for sin kritikk av bergenskjøpmennene og det utbytterforholdet han mente lå i utredersystemet i Finnmark. Som flere av sine embetskolleger i nord støttet Lilienskiold fiskerbefolkningen i deres klager over dårlige priser på fisk, høye priser på bergensernes levering av nødvendighetsvarer, urimelige gjeldsforhold samt ulovlig mål og vekt. Men i forhold til andre embetsmenn var Lilienskiolds kritikk kraftigere. Den bar en atskillig sterkere brodd og gjorde at han kom i en utsatt posisjon, ikke bare overfor de mektige handelsmennene, men også i forhold til eneveldets sentraladministrasjon. Hans oppriktige engasjement for å bedre befolkningens levekår kommer frem i flere av hans skrifter. Bergensborgerne mente de var i ferd med å bli ruinert og rettet skytset mot embetsmennene i Finnmark. Lilienskiold fikk til slutt oppsigelse som amtmann i begynnelsen av 1701. Hans hovedverk, Speculum boreale (Nordspeilet), handler om forholdene i nord og er ment som et forsvarsskrift for hans opposisjon mot det monopolistiske handelssystemet.

Den siste del av sitt liv tilbrakte Lilienskiold i København. 1702 fikk han stillingen som amtmann i Romsdal og Nordmøre – en utnevnelse som må betraktes som en oppreisning. Før han fikk anledning til å tiltre embetet, ble han imidlertid rammet av sykdom og døde i København. Over lang tid hadde han slitt med sviktende helse. Dødsboet viser en mann som var havnet i en svært vanskelig økonomisk situasjon. Boet var forgjeldet, og hans hustru ble sittende i nokså trange kår.

Historikeren Einar Niemi skriver i sin vurdering av Lilienskiold at han nok viste større interesse for bøkenes, arkivenes og folkekulturens verden enn for politikkens og byråkratiets område. Lilienskiold har skrevet to store skildringer fra sin europareise, verker om både Nordens og Italias historie og fire verk om Finnmark og nordområdene. Til sammen er det snakk om over 6000 håndskrevne sider; finnmarksstudiene har et omfang på om lag 2500 sider. Håndskriftene er i seg selv rene kunstverk med sirlig gotisk skrift, hyppig bruk av farget blekk, akvareller og andre tegninger. Disse illustrasjonene blir fortsatt flittig benyttet i verk om Norges og Nordens historie.

  • Reisejournal 1668–1670, I Deel, Bergen–Rom, ved C. Sommerfelt, 1916
  • Speculum Boreale, ved O. Solberg, Nordnorske samlinger 4 og 7, 1942–43 og 1945
  • Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark, red. og bearb. av R. Hagen og P. E. Sparboe, Tromsø 1998

    Etterlatte papirer

  • Reisejournal 1668–1670. 1. Deel Bergen–Rom, Håndskriftsamlingen, UBB (MS 35 fol.)
  • Reisejournal 1670–1671. 2. Deel Rom – Antwerpen, Gunnerus-biblioteket, UBT (Ms 153 fol.)
  • Nordens Ære-Støtte, eller om de Nordiske folkefløtninger, Det Kongelige Bibliotek, København (Gl.kgl.saml. 804 fol.)
  • Historie om Kongerne i Italia fra 415 af, Det Kongelige Bibliotek (Gl.kgl.saml. 805 fol.)
  • Speculum boreale (to folianter), Det Kongelige Bibliotek (Thott 948 fol. og 949 fol.)
  • Finmarchens beskrifuelsis, Det Kongelige Bibliotek (Thott nr. 950 fol.)
  • Om Findmarchen, RA, Oslo (NRA dipl. Norske Samlinger, avd. 7 nr. 7)
  • Lilienskiolds kopibok (1685–94) som amtmann i Finnmark finnes i SA, Tromsø (Fylkesmannen i Finnmark, arkivstykke 21)
  • H. H. Lilienskiolds egne verker (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • skifte etter Hans Hansen Lilienskiold, i SA, Tromsø (Sorenskriveren i Finnmark, Skifteprotokoll nr. 2)
  • E. A. Thomle: “Nedstammer den nulevende danske Slægt Lillienskiold paa Mandssiden fra den i 1676 adlede Hans Hanssøn Smidt?”, i PHT, bd. 6, 1885, s. 1–47
  • K. Nissen: “Amtmann i Finnmark Hans Hanssen Lilienskiolds litterære arbeider”, DKNVS Skr. 1937 nr. 6, Trondheim 1937
  • K. Nissen: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • E. Niemi: Vadsøs historie, bd. 1, Vadsø 1983
  • E. Niemi: “Hans Lilienskiold – Kongens tjener, vitenskapsmann og samfunnsrefser i nord”, i S. Nesset og H. Salvesen (red.): Ultima Thule, Tromsø 1996
  • R. Hagen: “Hans H. Lilienskiold – Amtmann i Finnmark 1684–1701”, i Ottar nr. 5/1998
  • R. Brandt: “ROMA AMOR. Hans Hansen Lilienskiolds studiereise gjennom Europa til Roma 1668–1671”, i J. R. Brandt og R T. Eriksen (red.): Nærhet og avstand – kulturelle forbindelser mellom Norden og Italia gjennom tidene, Oslo 2000