Forretningsmann og organisasjonsmann. Foreldre: Grosserer Olaus Andreas Halvorsen (1835–1915; se NBL1, bd. 5) og Jacoba Urbine Lyng (1846–1922). Gift 6.6.1905 med Evy Gran (22.10.1883–11.3.1947), datter av konsul Jens Gran (1853–99) og Eveline Johanne Lehmkuhl (1857–1940). Nevø (halvsøsters sønn) av Georg Vilhelm Lyng (1827–84); svoger til Johan Hjort (1869–1948) og Johan Ludwig Mowinckel (1870–1943).

Hans Halvorsen var en sterkt samfunnsinteressert borger, som gjennom et halvt århundre hadde ledende stillinger og tillitsverv både i det private næringsliv og i stat og kommune. Han gjorde en betydelig innsats i det økonomiske redningsarbeidet under deflasjonskrisen etter den første verdenskrig; under den annen verdenskrig, etter okkupasjonen av Norge, var han en av de første som tok opp arbeidet på hjemmefronten.

Halvorsen vokste opp i Kristiania. Etter å ha tatt merkantil utdannelse i utlandet gikk han 1903 inn i farens vinfirma H. Poulsen & Co. og ledet dette 1904–22. Hans innsikt, energi og administrative evner var uomtvistelige, og de førte ham inn i utallige tillitsverv i næringsorganisasjoner og offentlige utvalg. Han var viseformann i Kristiania Handelsstands Forening 1915–16 og formann 1916–20, ordfører i foreningens 50-mannsutvalg 1927–30 og styremedlem i Norges Handelsstands Forbund 1924–28. Han var medlem i en rekke bedriftsstyrer, bl.a. styreformann i A/S Hafslund 1946–53.

Halvorsen satt i Kristiania bystyre, formannskap og skolestyre 1911–16, og opp gjennom årene var han medlem av en rekke statlige kommisjoner og delegasjoner. I 1920-årene, da landet ble rammet av deflasjonskrise og bankkrakk, gjorde han i det stille en betydelig innsats i det økonomiske redningsarbeidet (instituttet Securitas) for å redde banker og bedrifter fra konkurs. 1909–21 var han portugisisk konsul i Kristiania, og i 1920-årene var han formann i Det fransk-norske handelskammer.

Under sin formannstid i Kristiania Handelsstands Forening kom Halvorsen på kant med myndighetene, som 1916 oppnevnte en provianteringskommisjon med vidtgående mandat. Da foreningen samme år skulle feire sitt 75-årsjubileum, ville han ikke innby en representant for regjeringen til jubileet. Senere angret han dette og innledet et samarbeid med myndighetene om vareimporten under den første verdenskrig.

Halvorsen var medlem av monopolkomitéen som utredet saken om etablering av A/S Vinmonopolet, og han ble utnevnt som selskapets første direktør ved opprettelsen 1922. Men etter kort tid trakk han seg overraskende fra stillingen; han begrunnet det i et brev til daværende styreformann H. Petterøe med at erfaringen hadde vist at “et fortsatt samarbeide mellom Dem og mig vil bli til liten gjensidig glede og til skade for selskapets interesser”. Senere oppnevnte regjeringen ham som formann i Vinmonopolets styre (1926–30).

Etter den tyske okkupasjonen av Norge våren 1940 var Halvorsen blant de aller første som tok opp arbeidet på hjemmefronten. På forsommeren møttes en krets av menn hjemme hos ham, og denne “Kretsens” innsats var av stor betydning for holdningskampen de første viktige månedene. Flere av de sentrale personer i Hjemmefrontens Ledelse ble rekruttert fra denne kretsen. Halvorsen måtte flykte til Sverige 1943, men han fortsatte motstandskampen der, bl.a. med innsamling av midler til hjelp for skadelidte og frihetskampens ofre. Etter frigjøringen 1945 ble han den selvskrevne formann i Nasjonalhjelpen.

Hans Halvorsen var kansler ved St. Olavs Orden 1947–56, han hadde storkors av Dannebrogordenen og den svenske Nordstjärneorden, var kommandør av den franske Æreslegionen og hadde flere andre utenlandske ordener. Ved sin død 1957 ble han i flere nekrologer sterkt hyllet for sin glødende nasjonale holdning og for sitt sterke engasjement på en rekke områder i samfunnet.

  • HEH 1955
  • W. Keilhau: “Handelens venner” og Oslo Handelsstands Forening. 12. november 1841 – 12. november 1941, 1951
  • G. K. Lindeman: Trekk av A/S Vinmonopolets historie, 1972
  • Biografisk utklippsarkiv, NBO
  • opplysninger fra familien