Jurist og embetsmann. Foreldre: Sorenskriver Nils Harald Berg Gabrielsen (1856–1934) og Ragnhild Stenersen (1857–1938). Gift 1918 med Sara Andersen (f. 16.3.1896), datter av kontorsjef Alfred Andersen (1871–1946) og Mathilde Wickstrand (1872–1917).

Hans Gabrielsen var en korrekt og meget engasjert fylkesmann i Finnmark og Oppland. For Finnmark fikk hans innsats stor betydning, først i mellomkrigsårene, siden under gjenreisningen etter den annen verdenskrig. Han satt i tysk fangeleir under krigen og kom med i Einar Gerhardsens samlingsregjering 1945.

Gabrielsen var født i Kristiania, men vokste opp på Hadeland, der hans far var sorenskriver. Han ble selv jurist med embetseksamen 1914. Etter et år som dommerfullmektig i Nes på Romerike reiste den unge juristen til Tana i Finnmark for å overta sakførerforretningen til Hagbart Lund, som var valgt som representant til Stortinget. I Tana traff han sin tilkommende og giftet seg 1918. Tre år senere flyttet familien til Kristiania, der Gabrielsen fikk en stilling som sekretær i Justisdepartementet.

Men Finnmark lokket, og 1922 ble Gabrielsen utnevnt til sorenskriver i Vardø, 31 år gammel og blant de yngste i dette embetet i Norge. Finnmark var rammet av kriser i fiskerinæringen og stor fattigdom blant befolkningen. Som formann i Norges Banks Vardø-avdeling ble Gabrielsen oppnevnt til leder av administrasjonsutvalget da kommunen som følge av store økonomiske vansker ble satt under offentlig administrasjon. Han skjøttet oppgaven med stor forståelse for Vardø-folks problemer, ofte i opposisjon til oppdragsgiverne i departementet. Som fylkesmann i Finnmark forhandlet han senere frem en gjeldsordning for alle kommunene i fylket, en ordning som senere ble vedtatt av Stortinget.

Gabrielsen ble fylkesmann i Finnmark 1928. Oppgavene stod i kø i fiskerinæringen, i reindriften og i landbruket, foruten i grensehandelen, som forutsatte en egen avtale med Finland. Gabrielsen var en av initiativtakerne til den fornorskningspolitikken som ble satt i gang blant kvener og finner for å demme opp for den fascistiske finske Lappo-bevegelsen.

I april 1940 ble Gabrielsen hentet til Tromsø, den siste utposten for norsk politikk og administrasjon etter det tyske overfallet på Norge. Regjeringen Nygaardsvold hadde planer om å ta ham med til London på grunn av hans omfattende kunnskaper om Nord-Norge, men i stedet fikk han i oppdrag å administrere Nord-Norge i den siste fasen før Norges kapitulasjon. Det gjorde han med stor dyktighet, sammen med general Otto Ruge, men uten å legge skjul på sine følelser når det gjaldt det tyske overfallet. 1941 ble Gabrielsen fengslet og satt på Grini til 1945.

Det var neppe av politiske grunner Einar Gerhardsen tok Gabrielsen med i samlingsregjeringen etter frigjøringen 1945, men snarere på grunn av hans renommé som embetsmann. Som konsultativ statsråd for gjenreisningen fikk Gabrielsen det første harde møtet med den nye virkelighet i etterkrigstidens Troms og Finnmark: en fullstendig utslått landsdel der knapt et hus, en båt eller et havneanlegg var tilbake. Da regjeringen ble oppløst, søkte Gabrielsen seg tilbake til sitt gamle embete i nord og tok fatt på gjenreisingsarbeidet, men heller ikke nå uten motsetninger til de sentrale myndigheter i Oslo.

1948 overtok Gabrielsen etter Alfred Ihlen som fylkesmann i Oppland og ble der til han gikk for aldersgrensen 1961. Han hadde en rekke offentlige verv og var bl.a. styreformann i Opplandskraft fra 1952 og i A/S Vinmonopolet 1958–62; han fortsatte også sitt engasjement for Nord-Norge og satt bl.a. i flere norsk-finske og norsk-sovjetiske kommisjoner og var styremedlem i Utbyggingsfondet for Nord-Norge 1952–60. Hans Gabrielsen ble kommandør av St. Olavs Orden 1950, med stjerne 1961.

  • HEH 1964
  • Stud. 1908, 1933, 1958
  • biografi i Haffner, bd. 1, 1949