Fabrikkeier, proprietær og politiker. Foreldre: Fabrikkeier og proprietær Johan Henrik (el. Jan Hendrik) Fasmer (1842–1912) og Magdalene Christine Tornøe (1853–1909). Gift 19.2.1903 med Frieda Cathrine Giæver (18.7.1879–1961), datter av kjøpmann Carl Gustav Giæver (1851–1915) og Marie Hvoslef (1858–1935). Brorsønn av Hendrik Jansen Fasmer (1835–1930).

Hans Fasmer var en betydelig industriherre som konsentrerte sine økonomiske interesser rundt produksjonen av papir, kartong og limprodukter. Samtidig var han som bedriftseier en patriarkalsk type med et helt spesielt forhold til sine ansatte.

Fasmer tilhørte en velstående kjøpmannsslekt, som hadde innvandret fra Bremen på 1500-tallet. Allerede 1744 og 1754 hadde familien skaffet seg Alvøen-godset et par mil vest for Bergen sentrum, med store jordeiendommer og industrielle foretak (se Didrich Jansen Fasmer). Etter middelskoleeksamen ved Hambros skole 1889 reiste Hans Fasmer til Tyskland, der han først arbeidet som volontør ved papirfabrikker i Düsseldorf og Herrnhut og deretter utdannet seg til maskiningeniør ved Technikum Mittweida i Sachsen. Videre praktisk erfaring fikk han ved tre års arbeid i USA og gjennom arbeid i slektens fabrikker i Alvøen og på Sævareid i Fusa.

Ved farens død 1912 ble Fasmer eier av Sævareid Karton- & Papfabrik, som produserte finere kartongkvaliteter. Samme år grunnla han også Kongshavn Lim- og Gelatinefabrik (senere Lim- og Mineralnæringfabrik), landets eneste produsent av lær- og benlim. Fra 1930 fremstilte den også mineralpreparater for landbruket.

1930 arvet Hans Fasmer Alvøen gård med industrianlegget der etter sin onkel, Hendrik J. Fasmer. Fabrikken fremstilte klutepapir med de beste egenskaper som styrke, god skriveflate og stor motstandsdyktighet mot slitasje. Alvøens papirkvaliteter var derfor lenge påbudt brukt til tinglysningspapirer, statsviktige papirer, obligasjonspapirer og andre dokumenter som skulle ha lang varighet. Fabrikken fremstilte også papiret til de norske pengesedlene og til landets frimerker. 1933 ble bedriftene omgjort til familieselskaper med Hans Fasmer som administerende direktør og styreformann.

Fasmer ledet sine industrielle foretak og arbeidere i pakt med de patriarkalske familietradisjonene. Det ble opprettet personlige avtaler mellom den enkelte arbeider og direktøren, uavhengig av eksisterende tariffavtaler i industrien. Lønningene var gjerne lavere enn i andre fabrikker i distriktet, men til gjengjeld satt arbeiderne med gratis husvære, gratis matlaging og de hadde sine åkerlapper som de kunne dyrke. Alderspensjon og enkepensjon uten innskudd fra arbeiderne skulle hjelpe dem i alderdommen, ikke som en nådeskilling, men som takk for velgjort arbeid gjennom et langt liv. Endelig ble det opprettet bedriftsråd med representanter for arbeidere og funksjonærer. Til gjengjeld forlangte Fasmer absolutt lydighet og maksimal arbeidsinnsats fra sine ansatte, og han nedla forbud mot at de organiserte seg faglig.

Tilsvarende ordninger fantes for de ansatte ved kartongfabrikken på Sævareid, der det er blitt hevdet at Hans Fasmers “dugleik som driftsleidar og arbeidsgjevar, hans sociale innstilling og hans demokratiske livssyn har skapt ham ein breid plass hjå arbeidarane og elles i denne kommune”. Følgen var at sosialistisk agitasjon svært lenge ikke hadde noen gjennomslagskraft ved industrianleggene til Fasmer. Det patriarkalske systemet varte helt inn i etterkrigstiden, da det langsomt måtte vike for organisasjonssamfunnet.

Fasmers store samfunnsinteresse og sosiale holdning manifesterte seg også i hans mange tillitsverv. Som representant for Venstre satt han i Bergen bystyre 1923–30 og var varaordfører en tid. 1925–33 var han varamann for Johan Ludvig Mowinckel til Stortinget. Her møtte han fast i Mowinckels statsministertid 1928–31 og var bl.a. saksordfører i den såkalte “Lilleborg-saken”. Han var medlem av hovedstyret i Norges Industriforbund, fra 1928 medlem i Kommisjonen til undersøkelse av gjeldstrykket og satt i styret for Andresens og Bergens Kreditbank og i en årrekke som leder av likvidasjonsstyret da banken ble avviklet.

Som bypolitiker konsentrerte han innsatsen om å avhjelpe den store bolignøden og engasjerte seg sterkt i støtten til byens idretts- og friluftsliv, ikke minst i arbeidet med å gjøre Skansemyren idrettsplass til en moderne friidrettsarena. Han var motorbåtentusiast, og 1924–25 var han formann i Kgl. Norsk Motorbåtforening og i fem år leder for Bergens Motorbåtforening, der han ble æresmedlem.

Hans Fasmer etterlot seg fire sønner og en datter. Både sønnene og svigersønnen gikk inn i ledelsen av familiebedriftene.

  • F. B. Henrikssen: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • C. Gierløff: Alvøen og Fasmerslekten, Bergen 1944
  • d.s.: Sævareid. En vestlandsk treforedlingsbedrift og kultursaga, Bergen 1959
  • HEH 1959, 1964
  • K. Fossen: Laksevågs historie, bd. 2–3, Bergen 1986/1991
  • A. Magnus: Erkebergenserne, Bergen 1986