Med dype røtter i indremisjonsbevegelsen ble Hans Edvard Wisløff en brobygger til den offisielle kirkelige fornyelse som skjedde i årene etter den annen verdenskrig. Han var inspirert og påvirket av sin far, indremisjonshøvdingen Johan Martin Wisløff, som satte varige spor i norsk kirkeliv ved sitt organisasjonstalent i mellomkrigsårene.
Hans Edvard Wisløff tok examen artium ved Kristelig Gymnasium i Kristiania 1921 og teologisk embetseksamen ved Menighetsfakultetet 1926. Han fikk sin første prestetjeneste i Oppegård, den gang anneks til Nesodden, hvor han bygde opp et aktivt menighetsliv i det gryende forstadsmiljøet til Oslo og bidrog sterkt til reisingen av Kolbotn kirke, slik at folk kunne samles i sitt nærmiljø i stedet for å dra til det gamle kirkestedet Oppegård i Svartskog.
Wisløffs folkelige appell og sterke forkynnelse gjorde ham bemerket, og han ble 1932 ansatt som prest i Tøyen småkirke i Oslo sentrum. Her ble hans sosiale bevissthet skjerpet, bl.a. ved flittige husbesøk, og hans kirkelige program ble meislet ut i et miljø som forbandt indremisjonens vekt på personlig tro og legfolks engasjement med en ordnet menighetsstruktur. Denne linje førte han videre også etter at han 1940 ble utnevnt til residerende kapellan i Trefoldighet menighet i Oslo, hvor han i de første krigsårene samlet mange ved sin forkynnelse, inntil han av NS-myndighetene ble forvist fra sitt embete sammen med en rekke andre prester. Han hadde da noen tid vært med i ledergruppen i “Den midlertidige kirkeledelse” (DMK).
Etter krigen ble Wisløff kalt til å overta etter sin far som generalsekretær i Indremisjonsselskapet. Han ble i denne stillingen i 9 år, en periode preget av fornyelse og konsolidering av indremisjonsarbeidet over hele landet. Han førte videre sin fars linje med vekt på skolearbeid og institusjoner og initierte et eget arbeid blant soldater i en tid hvor Feltpresttjenesten ennå ikke var skikkelig utbygd. Som redaktør av indremisjonens organ For Fattig og Rik tok han stilling til mange kirkepolitiske spørsmål som var oppe i tiden.
Etter en tid som sogneprest i Markus menighet i Oslo ble Wisløff 1959 utnevnt til biskop i Sør-Hålogaland bispedømme. Han hadde lenge vært aktuell som bispekandidat. I sin bispegjerning la han vekt på å komme nær menighetene i det vidstrakte bispedømmet, og han inspirerte og begeistret mange ved sin forkynnelse. Han stod for en ryddig og effektiv organisasjon av bispedømmets saker i en tid med lite kontorhjelp til de geistlige tjenester. Sammen med sin hustru førte han et gjestfritt hus for de mange reisende som la veien om bispeboligen i Bodø.
Wisløff døde mens han ennå var i tjeneste, etter kort tids sykdom 1969. Hans ettermæle tegnes ikke minst gjennom hans oppbyggelige forfatterskap. Midt i sin travle gjerning som prest og sjelesørger fant han tid til å skrive noen av de mest leste andaktsbøker og åndelige skrifter i denne perioden. Særlig stor utbredelse fant andaktsbøkene Stille stunder på veien hjem (1952), Hvile for trette tanker (1954) og Trygg tross alt (1965), som har kommet i titalls opplag og er oversatt til flere språk.
Wisløff var med i en rekke styrer og verv som viste hans allsidige kirkelige interesse, fra misjon og diakoni til utdanningsinstitusjoner av forskjellig slag.