Idrettsleder. Foreldre: Gårdbruker Nils Johannes Skaset (1901–85) og Berntine Elfrida Mølslet (1909–98). Gift 1) med konsulent Brit-Gro Hansen (17.12.1936–), datter av Anders Hansen og Gunvor Rustad, ekteskapet oppløst 1980; 2) med førsteamanuensis Berit Skirstad (9.8.1945–), datter av advokat Ole Skirstad (1915–86) og fysioterapeut Martha Carstens (1919–2002).

Hans B. Skaset har ved siden av Rolf Hofmo vært den mest sentrale lederskikkelse i norsk idrett etter 1945, og han har hatt lederposisjoner innenfor både idrettsorganisasjonene og offentlig idrettsadministrasjon.

Etter examen artium gjennomgikk Skaset Statens gymnastikkskole 1956–58. Han fikk også utdanning ved Sagene lærerskole og Universitetet i Oslo og var overlærer ved gymnastikkskolen 1965–67. Han var i flere perioder tilknyttet Norges idrettshøgskole og var den første professoren i idrettslige fag 1975–91. Fra 1991 til 2000 var han ekspedisjonssjef i Idrettsavdelingen i Kulturdepartementet. Skaset var formann i Norges Friidrettsforbund 1976–83 og leder i Norges Idrettsforbund (NIF) 1984–90. Han har dessuten en idrettskarriere som brakte ham NM-titler i femkamp (1961 og 1963) og tikamp (1960), da han representerte Freidig, Trondheim. Han var forbundstrener i friidrett 1958–64.

Som idrettsleder har Skaset lagt vekt på etiske aspekter og en tro på idrettens nyttefunksjon for befolkningen. Han skrev kapitlet om idrett i kulturmeldingen 1972/73, der han bidrog til at slagordet “idrett for alle” ble introdusert som norsk idretts fremste politiske målsetting. Samtidig uttrykte meldingen en viss skepsis til toppidretten som et endimensjonalt underholdningsfenomen. Senere, som formann i NIF, tok han viktige initiativ for å profesjonalisere toppidretten gjennom opprettelsen av Prosjekt-88, videreført med etableringen av Olympiatoppen og Toppidrettsenteret. Dermed var det etablert en fast infrastruktur og finansiering for norsk toppidrett innenfor rammen av den frivillige idrettsorganisasjonen. Det var et viktig prinsipp for Skaset at toppidrett og breddeidrett var samlet innenfor samme organisasjon.

Som ekspedisjonssjef i Idrettsavdelingen i Kulturdepartementet var han ansvarlig for to “idrettsmeldinger” til Stortinget, henholdsvis 1992 og 1999. Det var første gang idretten ble behandlet i egne stortingsmeldinger. Begge meldingene fulgte opp slagordet “idrett for alle”. Skaset fikk gjennomslag for en strategi for å skaffe midler til anlegg og prosjekter som befant seg på utsiden av den organiserte idretten. Dette var en ny idrettspolitisk linje og en innrømmelse av at målet om “idrett for alle” ikke kunne bli nådd bare gjennom NIF. Den siste idrettsmeldingen trakk frem frivillighet som en sentral verdi ved idrettsaktiviteten. På denne måten ble økonomisk støtte begrenset til frivillig virksomhet, samtidig som man avgrenset seg mot å bruke offentlige midler til kommersielle treningstilbud. Fremhevelsen av frivillighet kan knyttes til at Skaset og Idrettsavdelingen ledet et interdepartementalt arbeid som førte til den første “frivillighetsmeldingen” (1996–97).

Skaset har vært en foregangsmann i anti-dopingarbeidet både i Norge og internasjonalt. Han ledet utredningsarbeidet i NIF i 1970-årene som ledet frem til anti-dopingbestemmelsene som ble vedtatt på idrettstinget 1976. Disse bestemmelsene gjorde at Norge kom til å følge en mer restriktiv praksis enn Den internasjonale olympiske komité og de internasjonale særforbundene. Skaset har også i internasjonal sammenheng vært en pådriver i anti-dopingarbeidet og hatt flere sentrale posisjoner i internasjonale fora på dette området.

Skasets klare holdning mot doping ble til sist hans bane som ekspedisjonssjef i Idrettsavdelingen i Kulturdepartementet. I etterkant av at to norske utøvere hadde avlagt positive dopingprøver i forbindelse med OL i Sydney 2000, anklaget han ledelsen i NIF for å befinne seg i etiske gråsoner når det gjaldt dopingspørsmålet. Skasets utspill fikk NIF-president Kjell O. Kran til nærmest å stille “kabinettspørsmål” til kulturminister Ellen Horn, hvor Kran forlangte å få vite om han hadde støtte fra departementets politiske ledelse. Horn svarte med å uttrykke tillit til Kran og støtte til NIFs arbeid i dopingsaker, samtidig som hun refset sin egen ekspedisjonssjef. Horns opptreden førte til at Skaset trakk seg fra stillingen.

Etter at han fratrådte som ekspedisjonssjef, har Hans B. Skaset virket som professor ved Norges idrettshøgskole og fra 2003 som rådgiver ved Høgskolen i Sogn og Fjordane. Han har stadig markert seg som en aktiv debattant på det idrettspolitiske feltet.

  • M. Goksøyr, E. Andersen og K. Asdal: Kropp, kultur og tippekamp, 1996
  • M. Goksøyr: “Strateger på banen, lagspillere på sidelinjen?”, i E. Rudeng (red.): Kunnskapsregimer. Debatten om de nasjonale strateger, 1999
  • S. Tønnesson: Norsk idretts historie 1939–1986, 1986
  • St.meld. 14 (1999–2000) Idrettslivet i endring, 1999
  • artikler i Aftenp. 26.10.–31.10.2000
  • intervju med Hans B. Skaset 5.12.2003