Hans Stormoen var en markant skikkelse i norsk teater omkring midten av 1900-tallet. Han viste et allsidig talent som skuespiller og iscenesetter og gjorde bl.a. en stor innsats ved Riksteatret.
Stormoen vokste opp i Bergen og tok examen artium der 1925. Deretter studerte han noen år på arkitektlinjen ved Norges tekniske høgskole i Trondheim, men uten å ta eksamen. Så ble det arbeid som reklametegner og påbegynt studium som designer innen sølvsmedyrket før teaterinteressen tok overhånd.
7. juni 1934 debuterte han i en lokal revy på Den Nationale Scene i Arne Svendsens regi. Debuten var ikke av de mest overbevisende. Men neste rolle ble skipper Sørensen i Vilhelm Krags Baldevins bryllup, en rolle som også hans eldre halvbror Harald hadde hatt stor suksess med. Nok en rolle samme år, i farsen Halsbåndet, viste at han hadde et stort komisk talent. Resultatet ble engasjement ved Den Nationale Scene, og han demonstrerte snart også et dramatisk talent. Rollen som Vingrisen i Nordahl Griegs Vår ære og vår makt ble hans egentlige gjennombrudd og førte til fast ansettelse ved teateret. Etter premieren 1935 skrev Einar Skavlan: “... der er en voldsom vitalitet, et strålende godmodig humør og en hjertelig livskraft over denne fullkomment virkelighetstro skikkelsen.”
Den Nationale Scenes sjef på denne tiden var Hans Jacob Nilsen, som gjorde teateret til en av Nordens mest kjente og omdiskuterte scener. Perioden er intimt forbundet med Nordahl Grieg og urpremierene på hans skuespill, som gav spillerom for Stormoens talent. Men han spilte også klassiske roller som Begriffenfeldt i Peer Gynt og Oldfux i Den stundesløse. Den bergenske Holberg-tradisjonen førte for øvrig til at Stormoen senere oversatte flere av Holbergs komedier til bergensk.
Juni 1940 ble teateret rammet av en bombe, og aktiviteten ble lagt til Ole Bull-teateret, som var biscenen. Det lokalpatriotiske fikk uttrykk i Hans Wiers-Jenssens stykke Jan Herwitz, hvor Stormoen hadde stor suksess i tittelrollen. I forbindelse med skuespillerstreiken våren 1941 ble han og noen av hans kolleger for kortere tid arrestert av NS-myndighetene. Etter løslatelsen drog Stormoen til de norske styrkene i Storbritannia, hvor han fikk kapteins grad og arbeidet ved repatrieringskontoret.
Etter krigen ble det tre år ved Trøndelag Teater, og 14. november 1945 hadde Stormoen både rollen som maleren Courbet og ansvar for iscenesettelsen av Nordahl Griegs Nederlaget. 1947 oversatte han fra engelsk en dramatisering av Dostojevskijs Raskolnikov, hvor han spilte rollen som forhørsdommeren og dessuten utførte dekorasjonene til stykket.
Da Georg Løkkeberg 1949 overtok som sjef for Den Nationale Scene, fulgte Stormoen med, men det ble med bare én sesong. Også denne gangen hadde han instruksjonen for Nederlaget, og han spilte igjen rollen som Courbet, med suksess.
Da Riksteatret åpnet 1949 med premiere i en brakke i Kirkenes, var det med Sigurd Christiansens drama En reise i natten, hvor Stormoen spilte fengselspresten. Senere deltok han på en turné langs kysten med Runar Schildts Galgemannen. Nye metoder til å øke teaterinteressen burde tas i bruk, mente Stormoen, som startet tradisjonen med at Riksteatrets skuespillere holdt opplesninger av norsk litteratur ved skoler og andre institusjoner.
Riksteatret gav ham også flere muligheter som instruktør, både av Nordahl Griegs skuespill og av Holberg-komedier. Et kunstnerisk gjennombrudd for Stormoen og Riksteatret ble Robert Ardreys Stormberget 1950. Samme høst medvirket han i Arthur Millers En handelsreisendes død.
Og det ble flere kunsteriske seirer for Stormoen, ikke minst i møtet med regissøren Peter Palitzsch på Det Norske Teatret 1962, hvor han spilte dommeren Azdak i Brechts Den kaukasiske kritringen. Senere hadde han også tittelrollen i Brechts Herr Puntila og drengen hans Matti. Det ble dessuten en rekke små og store roller innen norsk film, fra Om kjærligheten synger de (1946) til Når villdyret våkner (1973).
Men det er kanskje først og fremst rollen som Vingrisen Hans Stormoen vil bli husket for, en rolle som ble hans egen og som ingen andre har tolket på samme måte.