Faktaboks

Hans Børli
Hans Georg Nilsen Børli
Født
8. desember 1918, Eidskog, Hedmark
Død
26. august 1989, Skotterud i Eidskog
Virke
Forfatter
Familie
Foreldre: Husmann Nils Thorkildsen Børli (1883–1951) og Marie Bolette Olsdatter Børli (1881–1962). Gift 22.6.1946 med sydame Magnhild Lien (1919–2002), datter av småbruker Edel Marius Lien (1881–1976) og Torine Pedersdatter Stangnesstranda (1887–1957).
Hans Børli
Hans Børli
Av /NTB Scanpix ※.

Hans Børli var en av våre viktigste og mest populære lyrikere etter den annen verdenskrig. Han ble landskjent som “skogens dikter”, en posisjon han beholdt hos et stort publikum også etter at han tok til å skrive mer personlig sentrallyrikk.

Børli vokste opp på en husmannsplass på Fjellskogen i Eidskog. Erfaringen derfra av fattigdom og slit preget ham for hele livet. Men naturalhusholdet og skogsarbeidet gav også positive impulser; nærheten til naturen og solidariteten med de laveste er viktige temaer i forfatterskapet. Omfattende lesning avfødte tidlig trang til å dikte. En rolle spilte også morfaren, som var bærer av den lokale fortellertradisjonen. Den strenge pietismen i hjemmet skapte dessuten en varig blanding av opposisjonstrang og religiøs lengsel hos Børli.

Hans ry som særlig begavet gav ham friplass på en handelsskole, der han sluttet etter et halvt år. Han ble tatt opp på befalsskole i Oslo, men krigsutbruddet gjorde at også denne skolegangen ble avbrutt. Han deltok i harde trefninger før han ble tatt til fange av tyskerne. Tilbake i Eidskog livnærte han seg som lærer og skogsarbeider resten av krigen. Han var også grenselos, samtidig som han skrev sin første diktsamling, Tyrielden (1945).

Etter krigen fortsatte Børli i fullt arbeid på skogen. Til midten av 1950-årene gav han likevel ut bøker nesten årlig, både lyrikk og prosa. Romanene Han som valte skogen (1946), Sølv og stål (1951) og Under lomskriket (1953) ble vennlig, men ikke overstrømmende mottatt i samtiden. Sølv og stål ble imidlertid en salgssuksess. Novellene i Det small et skott (1948) hviler mye på lokal fortellertradisjon.

I debutsamlingen og i Villfugl (1947) etableres den karakteristiske blandingen av tradisjonell og fri form, romantikk og realisme, skjemt og alvor, sosial bevissthet og religiøs søken som preget hans lyrikk. Fra Men støtt kom nye vårer (1949) dreier Børli, påvirket av eksistensialismen, mot et mer personlig og alvorstynget uttrykk. I de neste samlingene, Likevel må du leve (1952) og Ser jeg en blomme i skogen (1954) utvikler han dette videre. Samtidig beholder han et betydelig innslag av tradisjonelle dikt, som f.eks. Der skulle vi ha vøri, Kal. Sunget til en gammel svensk melodi er det blitt en av våre mest skattede viser, med sin humoristiske og treffende vri på det ofte forterpede lengselsmotivet.

Etter å ha fått refusert en novellesamling 1956 konsentrerte Børli seg helt om lyrikken. Han holdt også tilbake en historisk roman, Smykket fra slagmarken, som først kom ut posthumt (1992). Refusjonen førte også til en tenkepause når det gjaldt lyrikken, med unntak av en samling hovedsakelig eldre dikt, Kont-Jo (1957), der han skildrer det gamle skogsarbeiderlivet.

Børli hevdet at overgangen til motorsag i 1950-årene forandret inspirasjonen hans. Motorlarmen og effektivitetsjaget ødela kontakten med naturen, og drepte den “skogens dikter” han til da var regnet som. Samlingen Dagene (1958) fremstår med et mer konsentrert, modernistisk og særpreget dikterspråk. Dette konsolideres i Jeg ville fange en fugl (1960) og forsterkes i Ved bålet (1962). Med denne samlingen når han et høydepunkt i sin utvikling. Kritikerne anerkjente også den “nye” Børli og plasserte ham blant de viktigste lyrikerne etter krigen. Leserne syntes å foretrekke hans eldre produksjon, som på denne tiden fikk et gjennombrudd med Erik Byes fremførelser. Unntaket var diktet Louis Armstrong; dets dype humanisme, treffiskre bilder og gjennomført musikalske oppbygning gjorde det straks til et yndligsdikt i alle kretser.

Hver liten ting (1964) ble et lite tilbakeslag, også hos kritikerne. Med Brønnen utenfor Nachors stad (1966) leverte Børli sin første gjennomført modernistiske og filosofiske samling, der titteldiktet vitner om en mer ambisiøs dikter. Han skulle imidlertid aldri komme til å ta dette store formatet i bruk igjen, men arbeide mot et stadig knappere billedspråk. Nettopp billedspråket, “som-diktningen”, ble angrepet som avlegs av en ny generasjon forfattere. Børli holdt likevel fast på det lyriske bildet, som var og ble hans språk. Riktig provosert ble han først da Profil-forfatterne ble marxist-leninister. Han svarte med å skjerpe tonen i sine egne politiske dikt, samtidig som han angrep de såkalte sofaradikalerne.

De krasse politiske diktene i samlingene fra 1970-årene står i en merkverdig motsetning til en religiøs dreining fra og med Som rop ved elver (1969). Den franske filosofen Pierre Teilhard de Chardin hadde bekreftet og utdypet Børlis dragning mot en dualistisk naturreligiøsitet. Dette setter varige spor i diktningen, der han øyner det guddommelige i tingene og naturen selv. Isfuglen (1970), Kyndelsmesse (1972), Vindharpe (1974) og Vinden ser aldri på veiviserne (1976) preges alle av denne visjonære diktningen. Disse samlingene etablerte Børli på ny som en folkekjær dikter, samtidig som han høstet mye lovord i litterære kretser.

Når kvelden står rød over Hesteknatten (1979) bærer bud om en dikter som føler at han nærmer seg slutten. Kort før boken kom ut, fikk han et hjerteinfarkt som gjorde slutt på et langt yrkesliv i skogen. De siste årene var preget av mye sykdom og depresjon. Foruten noen mindre utgivelser på lokale forlag ble det likevel til tre diktsamlinger, knappe i formen og temmelig mørke i tonen. En vilje til å se lys i mørket er der likevel, enten den er religiøst betont eller bygger på gleden ved de nære tingene. Mest dyster er Dagen er et brev (1981), mens Frosne tranebær (1984) er mer avklaret, både i form og innhold. På harmonikk ble utgitt posthumt sammen med andre etterlatte dikt 1991.

På slutten tok Børli opp prosaen igjen, først i en bearbeidelse av eldre fortellinger, Tusseleiken (1987), siden i den selvbiografiske Med øks og lyre (1988). Dikteren gir her bare forsiktig innblikk i eget liv, men sier mye om sitt poetiske syn og sin skepsis til en kultur løsrevet fra naturen. Boken ble en av Børlis største suksesser. Poesi, sivilisasjonskritikk og filosofi er temaer også i den posthume Tankestreif (1991), en samling aforismer og notater. Børlis dikt er på en gang både dyptgående og tilgjengelige. Trofastheten mot det arbeidsfolket han kom fra, forbød ham mystifikasjoner og elitespråk. Samtidig var han åpen og søkende på alle felt og prøvde uopphørlig ut nye tanker, motiver og former.

Hans Børli mottok en rekke æresbevisninger, bl.a. Kritikerprisen (1970), Doblougprisen (1972) og Fritt Ords honnør (1982). Han ble også innstilt til Nordisk Råds litteraturpris 1970 og fikk Statens kunstnerstipend fire ganger. Han døde av kreft 1989, vel 70 år gammel, og ble gravlagt ved Eidskog kirke.

Verker

  • Med øks og lyre: Blar av en tømmerhoggers dagbok, 1988
  • Romaner og fortellinger, 1992
  • Samlede dikt, 1995

    Etterlatte papirer

  • Etterlatte papirer og brev, p.e. (Magnhild Børli)
  • brev til Eugenia Kielland, i Brevsaml., NBO
  • brev til Harald Sverdrup, p.e. (Elfi Sverdrup)

Kilder og litteratur

  • B. Andresen og J. Stubberud (red.): Lyriker med kvist og kvae. Festskrift til Hans Børli på 70-årsdagen 8. desember 1988, Eidskog 1988
  • T. Gjefsen: Syng liv i ditt liv! Hans Børlis liv og diktning, 1998
  • O. Karlsen (red.): Svarttrost-strupen så hvit av toner. Om Hans Børlis forfatterskap, 1998

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Byste (bronse) av Klaus Kristoffersen, 1991; Eidskog rådhus
  • Byste (bronse) av Arne Durban, 1992; foran Eidskog rådhus
  • Byste (bronse) av Svein Tore Kleppan, 1993; Oppistun Børli, Eidskog

    Fotografiske portretter

  • Portrett av Ivar Aaserud, 1965
  • Portrett av B. Fjørtoft, begynnelsen av 1970-årene
  • Portrett av Reidar Halden; gjengitt i Drammens Tidende 2.12.1978
  • Portrett av Morten Krogvold; gjengitt i M. Krogvold: Portretter, 1982