Dansk-norsk-svensk unionskonge. Foreldre: Kong Christian 1 (1426–81) og dronning Dorothea av Brandenburg (ca. 1430–1495). Gift 6.9.1478 med Christine av Sachsen (24.12.1461–8.12.1521), datter av kurfyrst Ernst av Sachsen (1441–86) og Elisabeth av Bayern (1442–84). Far til Christian 2 (1481–1559); bror av Frederik 1 (1471–1533).

Kong Hans var konge i Danmark fra 1481 og i Norge fra 1483 til sin død, i Sverige fra 1497 til 1501. Da han ble valgt til konge, måtte han love å gi de tre lands riksråd stor makt. Det svenske aristokrati skapte imidlertid betydelig uro i unionen, og fra ca. 1500 slo Hans om til en til dels brutal og hensynsløs politikk for å hevde kongemakten. Norge opplevde under kong Hans økonomisk fremgang, men også sosial uro.

Hans ble hyllet som svensk og norsk tronfølger 1458. Olav, Christian 1s førstefødte sønn, var da død. Som dansk tronfølger ble Hans hyllet 1467, men fire år senere fikk han en yngre bror, Frederik. Bergenstraktaten 1450 gav det norske og danske riksråd fritt kongevalg mellom Christian 1s gjenlevende sønner, og riksrådene stod nå i teorien fritt.

Det er karakteristisk for denne tiden at riksrådene i de tre nordiske land ønsket en realunion der sterke, nasjonale riksråd valgte unionskonge på et felles valgmøte og med felles håndfestning. Men den svenske riksforstander Sten Sture d.e. hadde styrket sin makt etter seieren over Christian 1 i slaget på Brunkeberg 1471 og var ikke innstilt på en unionsfornyelse. Hans stod dermed overfor valget mellom å være rådenes kandidat til en unionstrone eller drive igjennom et raskt dansk kongevalg. Hensynet til det norsk-danske kongefellesskapet seiret. Danskene hyllet ham 1482, mens Frederik ble hertug i Sønderjylland ved en samforlening med broren. 1483 møttes de norske og danske riksrådene i Halmstad og valgte Hans til unionskonge. Håndfestningen, den såkalte Halmstadrecessen, innebar bl.a. at kongen ikke fikk disposisjonsrett over sine norske len og kronens inntekter før han ble kronet i Nidaros samme sommer.

Halmstadrecessen krevde også, som sedvanlig, at kongen skulle gi lenene til innfødte menn. Kong Hans viste likevel noe kryssende interesser i sin lenspolitikk. Det var fremfor alt viktig for ham å ha en pålitelig mann på Båhus, som spilte en sentral rolle i all unionsstrategi. Hans fremste representant og tilhenger i det norske riksrådet, Henrik Krummedige, satt på dette slottet fra tidlig i kongens regjeringstid.

Den håndfesting Hans måtte inngå 1483 med det svenske riksråd, Kalmarrecessen, satte strenge vilkår. Alle stridsspørsmål skulle forelegges de øvrige nordiske riksråd. Hans kunne ikke akseptere et svensk kongevalg på slike betingelser, og det ble foreløpig ikke noe av. Men forhandlingene for å få Sverige tilbake i unionen fortsatte. Hans var dyktigere i dette spillet enn faren. Tyngdepunktet for Sten Stures makt var de finske slottslen. Kongen oppnådde 1493 en ny forståelse med Russland om Finlands østgrense, noe som svekket riksforstanderens posisjon. Det utviklet seg en front mot Sten Sture i det svenske råd, som ønsket at Hans skulle tas til konge. De oppsa sin troskap til Sten Sture, og høsten 1497 ble Hans kronet i Stockholm.

Hans' svenske kongemakt var likevel svak; riksrådet ønsket Kalmarrecessen gjennomført, og Sten Sture hadde i forliket med kongen beholdt mye av sin makt. 1501 led kongen et ydmykende nederlag for en bondehær i Ditmarsken. Dette inspirerte en svensk føderasjon, ledet av bl.a. Sten Sture, til å oppsi sin lydighet til kongen. Den norsk-svenske adelsmannen Knut Alvsson tilhørte denne kretsen. Han var tidligere høvedsmann på Akershus og søkte å vinne ny makt i Norge ved å skape et rettsgrunnlag for opprør. Den nye unionskrisen mellom Danmark og Sverige gav Norge en sentral rolle. Den danske kongemakten hadde allerede et fotfeste i landet, og Sverige ble den offensive part. Det brøt ut opprør i Uppland, og i Norge var det agitasjon og uro.

Kong Hans forlot dronning Christina i det beleirede Stockholm slott i august 1501, for å vende tilbake med leietropper våren 1502. Men få dager tidligere hadde slottet måttet overgi seg, og dronningen forble svenskenes fange til 1503.

Knut Alvsson gikk til offensiv på Østlandet vinteren 1502; han vant Akershus og Tønsberghus, og beleiret Båhus, der Henrik Krummedige var slottshøvedsmann. Kong Hans var i en vanskelig situasjon. De øvrige medlemmene av det norske riksrådet var passive og oppførte seg som om det var et reelt interregnum der rådet var suverent. Hans tilbød broren Frederik halve Norge mot å komme ham til unnsetning, men denne forlangte halvparten av de norske riksinntektene også fra kong Hans' tidligere regjeringstid. Det ble for kostbart, og i stedet ble den 20 år gamle sønnen Christian sendt til Norge. Han kom Henrik Krummedike til unnsetning på Båhus, og sammen førte de et vellykket felttog i grenseområdene mellom Norge og Sverige. De erobret Elvsborg, beleiret Akershus, forsterket Båhus og nådde langt inn i Västergötland. Det ble vist brutalitet uten skånsel mot motstanderne.

Karakteristisk er drapet på Knut Alvsson, som hadde fått løfte om fritt leide for å forhandle med Henrik Krummedige. Mens han oppholdt seg om bord på dennes skip i Oslofjorden, ble han slått i hjel. Kong Hans tillot at det straks etter ble reist forræderisak post mortem mot den drepte. Drapsmennene kunne frikjennes – de hadde hugd ned en forræder som hadde kjempet mot sin konge.

Knut Alvssons død var en seier for kongen, som nå stod militært sterkt både i Norge og Vest-Sverige. Men svenske innfall og agitasjon i Norge fortsatte, og Knut Alvsson ble for første gang fremstilt som nasjonal martyr. Kongens hær klarte ikke å erobre Stockholm, og Sten Sture ble på nytt svensk riksforstander. Forhandlingene om betingelsene for å få tilbake den svenske krone ble ført uten resultat i resten av kong Hans' regjeringstid.

Mens kong Hans i de første tiårene av sin regjeringstid viste tålmodighet, diplomatiske evner og beherskelse i sin unionspolitikk, bar hans unionskriger preg av kynisme og brutalitet. Fra 1501 var han en hissig, pågående og retthaversk hersker. Han mistet all tiltro til forhandlinger. 1505 la en domstol av norske og danske riksråder hovedvekt på hans rett til den svenske krone, mens kongens motstandere var majestetsforbrytere. Unionspolitikk ble maktpolitikk. Dette førte til trange kår for dem som fremdeles ønsket en union på rådskonstitusjonalistisk grunnlag.

Drapet på den danske rikshovmester Poul Laxmand er en parallell til drapet på Knut Alvsson. Det kan ikke bevises at kongen gav ordre til at han skulle drepes. Men han var personlig engasjert i høyforræderisaken som ble reist posthumt mot Poul Laxmand. To formelt korrekte, men saklig uholdbare dommer, som ble avsagt av landstinget i Sjælland og riksrådene “med magt og under frygt”, tillot kongemakten å inndra rikshovmesterens store besittelser. Klageskriftet over kong Hans, som ble lagt frem på valgmøtet etter hans død, beskyldte ham for å ha latt noen av riksrådsmedlemmene miste hodet uten rettergang, skjønt de kom til ham på hans bud.

Drapet markerer også et systemskifte. Poul Laxmand hadde representert herremannsinteresser i dansk innenrikspolitikk og riksrådskonstitusjonalisme i unionspolitikken. Etter drapet fikk kongen frie hender som øverste politiske og administrative leder. Kanselliet ble hans redskap og fikk seg tillagt nye saksfelter. Herfra utstedte han kongebrev til Norge. Riksrådets funksjon som kontrollorgan ble vanskelig, ikke minst i Norge.

Kong Hans' regjeringstid representerer økonomisk og sosialt en endring i Norge. I de siste årtier av 1400-tallet sees spirene til trelasteksport og bergverksdrift. Samtidig innskjerpes de gamle forbudene mot at bønder driver slik eksport. De nye vekstnæringene medførte at danske kongelojalister fikk økonomisk interesse i norske forleninger. Unionskongene og den danske adel fikk heretter felles interesser i Norge. Den økonomiske fremgangen i Norge førte imidlertid til større sosiale motsetninger enn før. Bønder stod mot lokale herremenn, kongemakt og kirke. Symptomatisk for konfliktene er drapene på futen Lasse Skjold og riksråden Arald Kane.

I forholdet til hanseatene førte kong Hans en annen politikk enn Christian 1. Hans hadde arvet morens økonomiske innsikt og drev, i motsetning til faren, sin handelspolitikk utholdende og konsekvent. Heller ikke i disse spørsmålene var han særlig nøye med hvilke virkemidler som ble tatt i bruk. Fra første stund siktet han mot å svekke og avgrense hanseatenes dominerende posisjon i nordisk handel. Målet var å skape et sterkt hjemlig borgerskap. En tilsvarende utvikling skjedde samtidig i resten av Europa, der bl.a. tidens store geografiske oppdagelsesreiser førte til en omlegging av handelsveiene og en forskyving av handelssentrene vestover mot atlanterhavskysten og Nordsjøen.

Rettsgrunnlaget for kong Hans' handelspolitikk var Halmstadrecessen. Den hadde gitt kjøpmenn fra alle land rett til å seile til Norge, og 1490 fikk hollandske byer de samme rettigheter som hanseatene på Bryggen i Bergen. De tyske kjøpmennene der hadde allerede mistet kontrollen over håndverkerne i byen, og de hadde mistet retten til å ta pant i fast eiendom. Drapene på bergensbiskopen Torleiv Olavsson og høvedsmannen Olav Nilsson (1455), som hanseatene hadde begått nærmest med Christian 1s velsignelse, var ennå uoppgjort da Hans overtok tronen etter faren, men på riksrådsmøtet 1486 sørget kongen for forlik mellom Det tyske kontor og biskop Torleivs arvinger; de andre partene stod for langt fra hverandre. Mens kongen lukket øynene, drev Olav Nilssons arvinger i noen år privat kaperkrig mot tyske handelsskip. Denne virksomheten rammet imidlertid kornimporten og viste at ingen foreløpig kunne erstatte hansaen som handelsmakt i Norge. Men tyskerne klaget, og en granskingskommisjon konkluderte med at den hollandske virksomheten i Bergen skulle begrenses til tre gårder. 1498 utvidet kongen likevel handelsrettighetene for både hollendere og hanseater.

Kong Hans styrket og sentraliserte kongemakten på bekostning av riksråd og innfødt norsk adel. Men dette gjorde det nødvendig med en norsk sentralmakt som kunne ta de løpende oppgaver. Tronfølgeren Christian var derfor norsk visekonge fra 1506 til Hans døde 1513.

  • Bevarte rester av kong Hans' arkiv finnes i Rigsarkivet, København
  • Kong Hans' Brevbog, trykt i Aarsberetninger fra det kongelige Geheimearchiv, bd. 1, København 1852–55
  • DN
  • C. F. Allen: De tre nordiske Rigers Historie, bd. 1, København 1864
  • C. Paludan-Müller: De første Konger af den oldenborgske Slægt. Omrids og Tanker til Forstaaelse af Danmarks Historie i Overgangen fra Middelalderen til den nyere Tid, København 1874 (faksimileutg. 1971)
  • Bidrag til Skandinaviens historie ur utländska arkiver, utg. av C. G. Styffe, bd. 4, Stockholm 1875
  • Missiver fra Kongene Christiern I:s og Hans Tid, utg. av W. Christensen, bd. 1, 1912
  • O. A. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • H. Bruun: Omstridte spørsmål i Nordens historie, bd. 1, 1940
  • Danske middelalderlige regnskaber, rk. 1, København 1944–53
  • G. Carlsson: Kalmar recess 1483, 1955
  • H. Bruun: Poul Laxmand og Birger Gunnersen. Studier over dansk politik i årene omkring 1500, København 1959
  • H: Gillingstam: biografi i SBL, bd. 18, 1969–71
  • L. Hamre: Norsk historie frå midten av 1400-åra til 1513, 1971
  • O. J. Benedictow: Fra rike til provins 1448–1536, bd. 5 i CNH, 1977
  • K. Hørby: biografi i DBL3, bd. 5, 1980
  • NgL, rk. 2, bd. 3, 1981
  • H. Bjørkvik: Folketap og sammenbrudd 1350–1520, bd. 4 i ANH, 1996
  • Fullstendig ikonografi i DBL3, bd. 5, 1980, s. 547

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Steinrelieff av Adam van Düren, 1503; oppr. på Københavns slott, nå i Nationalmuseet, København
  • Relieff av Claus Berg, 1513; på gravstein i St. Knuds kirke, Odense
  • Figur skåret av Claus Berg, ca. 1520; på altertavle i St. Knuds kirke, Odense