Gårdbruker og politisk agitator. Foreldre: Gårdbruker Nils Halvorsen Hoel (1733–80) og Anne Jacobsdatter Bye (1739–1818). Ugift. Bror av Jacob Hoel (1775–1847).

Halvor Hoel var storbonde på Nes på Hedemarken og huskes i dag først og fremst for sin agitasjon mot det han oppfattet som embetsmennenes vanstyre og utsuging av bondebefolkningen.

Hoels farsslekt hadde vært blant de ledende på Hedemarken i flere generasjoner; både farfaren og oldefaren hadde vært lensmenn på Nes. Slekten var også inngiftet i embetsfamilier, og Halvor hadde fått en for sin tid god utdannelse. I sin ungdom var både han og broren Jacob blitt påvirket av den rasjonalistiske presten Andreas Dahl, som gjorde tjeneste på Nes. Halvor Hoel forble tilhenger av den rasjonalistiske retningen innen teologien resten av sitt liv.

I sin ungdom svermet Halvor Hoel for to av døtrene til prost Bendeke på Nes. Wilhelmine Bendeke skrev et par fortrolige brev til ham før hun døde, og 1787 hadde søsteren Hedevig overtatt “vennskapet”. Men da et ekteskap mellom en prestedatter og en bonde ville bli oppfattet som en mesallianse, ble det ikke noe av romansen. Halvor Hoel ble far til tre barn – to av dem med en fjern slektning, Guri Gudmundsdatter, som bodde som en slags husholderske på Hol i hele sin levetid. De tre sønnene lyste han i kull og kjønn 1814, og eldstesønnen Nils overtok Hol etter faren 1824.

Halvor Hoel var en sterk motstander av det danske embetsstyret slik det hadde utviklet seg fra slutten av 1700-tallet, med stadig økende innflytelse for embetsstanden. Han ble en av embetsmennenes ivrigste motstandere. I brevet Til min Søn skrev han: “Prestene er i mine tanker de forakteligste mennesker på jorden – ti de lyver for oss om den store Gud.” Under krigen 1807–14 gav han flere ganger uttrykk for at han ikke anså opphevelsen av båndene med Danmark å være til noen skade for Norge, og han ble av svenske rapportører ansett for å være tilhenger av en nærmere forbindelse med Sverige. I disse nødsårene var “Hr. H. Hoels hus et tilfluktssted for den fattige”.

Så lenge hans mor levde, var Halvor Hoel også engasjert i andre gjøremål enn gårdsdriften, bl.a. utførte han oppdrag i sine hjemtrakter for kjøpmenn i Christiania. Han inndrev gjeld og deltok i en rekke saker på de lokale tingstevnene. Hoel hadde en kvass tunge, var en effektiv pengeinnkrever og fikk på den måten mange uvenner, bl.a. ble han stevnet for retten fordi han hadde spurt en gjest om vedkommende hadde hørt at en av hans naboer hadde “gjort seg en arving i Stange sogn”. Da stabburet på nabogården Ballishol brant 1801, ryktes det at Halvor Hoel hadde en finger med i spillet, og saken ble ført til tings. Det ble en langvarig prosess som gikk helt til Akershus stiftsoverrett, der Hoel ble frikjent. Overkriminalretten stadfestet frifinnelsen 1808, men føyde til “at Halvor Hoel ved udviist Forhold m.v. har givet en grundet Anledning til nærværende mod ham anlagte Action”, og han ble idømt 44 riksdaler i saksomkostninger. Da han ikke ble helt renvasket, forfulgte denne saken ham resten av livet.

Halvor Hoel anså seg for å være den selvskrevne talsmann for bøndene på Hedemarken. Han gav tydelig uttrykk for at han kunne tenke seg å delta i Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814, men han ble ikke valgt. Derimot ble han valgt som 2. representant for Hedemarkens amt til Stortinget 1815, men da han møtte frem for å innta sin plass, ble valget av ham forkastet. Årsaken til avvisningen var Overkriminalrettens tillegg i saken fra 1808, da man mente at nasjonalforsamlingen “vilde vanæres ved at optage en saadan Karl i sitt Skjød”. Halvor Hoel ble rasende og sendte en søknad til Karl Johan, med anmodning om å få innta den plass i det Storting han var valgt til. Søknaden kom aldri til Karl Johan; fagdepartementet sendte søknaden tilbake med beskjed om at Stortinget var enerådende i slike saker.

Da Halvor Hoel ikke fikk være med i den stortingsdebatten som førte til godkjenning av loven om landskatten og innløsning av riksbanksedlene, skrev han innlegg i Det Norske Nationalblad mot vedtakene. Han påpekte at disse beslutningene ville legge store økonomiske tyngsler på bøndene. Da det 1817 ble bestemt å innkreve de tvungne bankinnskudd, ble Hoels polemikk mot myndighetene enda sterkere. Han stilte til valg igjen til Stortinget 1818, men ble bare første varamann. Hovedsakene på dette Stortinget var bankloven og sølvskatten, to saker som Halvor Hoel ofte hadde omtalt offentlig. Hoel var tilhenger av en endret banklov som var foreslått av stortingsmann Wincents Sebbelow, og han agiterte for støtte til denne planen utenfor Stortinget.

Da Sebbelows plan ikke ble vedtatt, organiserte Halvor Hoel et møte av bondeutsendinger i Christiania sommeren 1818. Han var ikke selv til stede, men han har trolig forfattet en søknad til Stortinget fra dette møtet om opprettelse av en hypotekbank som kunne hjelpe gjeldsbelastede bønder. Da også denne søknaden ble avvist uten behandling, ble det august 1818 organisert bondedeputasjoner fra hele Østlandet til hovedstaden for å øve trykk på tingmennene. Men bøndene ble stanset av myndighetene før de nådde Christiania, og lederne ble arrestert.

Til tross for at ingen hedmarking hadde deltatt i bondetoget, ble Hedemarken og Halvor Hoel omtalt som senteret for uroen, “de Halvor Hoelske bondeopløb”. Det ble reagert kraftig mot disse ansamlingene av utålmodige bønder, og allerede september 1818 ble en undersøkelseskommisjon nedsatt for å forhøre de arresterte bondelederne. En annen kommisjon reiste rundt i bygdene og kunne året etter innberette at Halvor Hoel hadde vært en av hovedmennene. Han ble derfor tiltalt for majestetsforbrytelse og forræderi. Ved dom av 17. juli 1821 ble imidlertid Hoel frikjent, mens 17 andre bønder ble dømt. Saken gikk videre i rettssystemet, og endelig dom ble først avsagt våren 1826, da Halvor Hoel ble dømt til ett års festningsarbeid.

Mens saken verserte, hadde Hoel vært i audiens hos Karl Johan, og da spørsmålet kom opp om benådning dersom Hoel skulle bli dømt, skal kongen ha svart: “La dem bare dømme ham – jeg taler dog det siste Ord.” Kongen holdt sitt ord, og ved kgl.res. 10. oktober 1826 ble Halvor Hoel benådet, mot regjeringens og Høyesteretts innstilling. Noe senere fikk han en årlig pensjon på 150 spesidaler av kongens private kasse. Da Hoel ble angrepet av Morgenbladet 1842 for sitt forhold til Karl Johan, svarte han: “I over 20 Aar har jeg søgt at unndrage mig for nogen som helst offentlig Sammenblanding, og min Attraa har kun været, at tilbringe den sidste Rest af mine Levedage i den Ro og Fred, som Bevidstheden om en redelig Vandel og en uegennyttig Handlemaade hjemler mig.”

Selv om Halvor Hoel etter kongens benådning var en fri mann, måtte han betale saksomkostningene, som var på hele 885 spesidaler. Mens prosessen varte, hadde også hans eiendom vært i arrest i fire år. Etter benådningen 1826 trakk Hoel seg tilbake fra offentligheten, og sammen med sin eldste sønn drev han slektsgården på en fremragende måte og fikk både gull- og sølvmedaljer for sitt jordbruk, bl.a. for sin gode frukthage.

Hoel-familien var musikalsk, og Halvor Hoel har etterlatt seg et par mindre komposisjoner. Tryggve Andersen har brukt ham som modell for skikkelsen Hans Dalby i sin bok I Cancelliraadens Dage.

  • Brevsamling på Hol gård, Ringsaker
  • pantebøker og tingbøker for Nord-Hedmark 1782–1852
  • I. Sæter: “Bondehøvdingen Halvor Hoel”, føljetong i Hamar Stiftstidende 1932
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • S. Steen: På fallittens rand, 1953
  • P. Gihle og E. Sandberg: “Halvor Hoel”, i Årbok for Nes Historielag 1982