Heraldiker og arkivmann. Foreldre: Gårdbruker Jens Trætteberg (1869–1958) og Anne Norderhoug (1872–1956). Gift 29.3.1930 i Bergen med drakthistoriker Gunvor Ingstad (2.5.1897–1.12.1975), datter av stadsingeniør Olav Ingstad (1867–1958) og Olga Marie Qvam (1869–1946). Brorsønn av Elias Trætteberg (1864–1951; se NBL1, bd. 17); fetter av Signi Trætteberg (1892–1971); svoger til Helge Ingstad (1899–2001) og Anne-Stine Ingstad (1918–97).

Hallvard Trætteberg er kjent som skaperen av moderne offentlig heraldikk i Norge. Han utformet dagens utgave av riksvåpenet og tegnet tallrike kommunevåpen og merker for statlige organer. Hans oppfatninger om korrekt heraldikk har vært normsettende langt utover hans egen produksjon.

Trætteberg vokste opp i Løten og tok examen artium på latinlinjen ved Hamar katedralskole 1916. Deretter begynte han å studere filologi ved universitetet i Kristiania og var samtidig elev ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, men fullførte ikke utdannelsene. Etter noen kortere vikariater ble han 1924 ansatt som arkivar i Riksarkivet. Fra 1940 var han førstearkivar og leder for Riksarkivets yngre avdeling til han tok avskjed 1966.

Fra omkring 1900 hadde Riksarkivet vært sakkyndig instans for departementene i heraldiske spørsmål, særlig når det gjaldt nye byvåpen. Trætteberg overtok ansvaret for dette oppgavefeltet, systematiserte og utvidet det. Selv om arkivarbeidet gav ham mange andre oppgaver, var heraldikken hans store faglige interesse. Som heraldisk kunstner fortsatte han til han var langt opp i 80-årene. Det første kommunevåpenet hans er fra 1921, det siste – for hjembygda Løten – fra 1984.

Den enestående posisjonen Trætteberg opparbeidet seg som heraldiker, hadde til forutsetning at han var både kunstner og en produktiv forsker. Hans første publikasjon, fra 1930, var en innstilling med forslag til våpen for fylkeskommunene. Det var et program forut for sin tid. Det skulle gå mer enn 25 år før den første fylkeskommunen fikk sitt våpen, men senere ble mange av forslagene realisert.

Videre utover i 1930-årene fulgte grundige studier av riksvåpenets historie. De ledet frem til en kongelig resolusjon av 19. mars 1937, der innholdet i riksvåpenet ble fastsatt i kortfattet fagterminologi, en såkalt blasonering. Resolusjonen gjenspeiler det grunnleggende heraldiske prinsipp at utførelsen av et våpen ikke er bundet til en bestemt gjengivelse, men kan varieres innenfor de rammer som beskrivelsen setter.

To år senere hadde Trætteberg nye tegninger til riksvåpenet ferdig. De hadde nære forbilder i former fra høymiddelalderen, men med sin sterke stilisering utfordret de den konvensjonelle smak og skaffet riksvåpenet det litt nedlatende tilnavnet “funkisløven”. Trætteberg selv hevdet at en heraldisk løve skal “lyse av humør, energi og uryggelig selvtillit”. At hans versjon av riksløven har etablert seg som et nasjonalt ikon, ser vi ikke minst av avistegnernes forkjærlighet for å karikere den. Han var konsulent for saker angående riksvåpenet til 1983.

Trætteberg ville “gjenskape kvalitetsheraldikk på middelaldergrunnlag, etter det gamle kravet til enkelhet”: Et våpen skulle helst ha bare to farger og én figur, og det skulle fremstilles uten perspektiv og skyggelegging. Dette kunne falle mang en oppdragsgiver tungt for brystet, og det gav Trætteberg rykte som steil og kompromissløs. Men i det lange løp gav den enkle stilen resultater som er helt på linje med det som blir ansett som hensiktsmessig i moderne grafisk formgivning.

Som medlem av pregkomiteen i Norges Bank sørget Trætteberg for at de heraldiske rikssymbolene fikk fremtredende plass og korrekt utforming på den nye myntrekken fra 1960-årene. I vitenskapelige arbeider fra 1960- og 1970-årene la han frem og analyserte motivinnholdet i geistlige middelaldersegl, og han fulgte borgmotivet som heraldisk uttrykk og maktsymbol gjennom mange gamle kultursamfunn.

Da Trætteberg avsluttet sin heraldiske produksjon, kunne han utenom riksvåpenet se tilbake på nærmere 50 våpen for kommuner og fylkeskommuner, kongemonogram for Olav 5, segl for biskoper og bispedømmeråd og merker for militære enheter og statlige etater. Han oppsummerte sin virksomhet som heraldisk kunstner gjennom en utstilling i Kunstnernes hus 1975. Han malte også landskaper og andre motiver, og han skjenket en stor samling av sine malerier til hjembygda Løten. Kommunen takket ham 1986 ved å opprette et kunststipend i hans navn.

Hallvard Trætteberg ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1966 og var ridder av den svenske Vasaorden.

    Et utvalg

  • Fylkesmerker. Forslag fra Norges Bondelags fylkesmerkenevnd, 1930
  • Norges statssymboler til 1814, i HT, bd. 29, 1930–33, s. 479–519 og 559–610
  • Norske fylker og fylkesmerker, i Norges herredsforbunds tidsskrift 1933, s. 104–117
  • Norges krone og våpen, i Festskrift til professor Francis Bull på 50-årsdagen, 1937, s. 343–363
  • Heraldiske farvelover, Malmö 1939
  • Geistlige segl i Nidaros, i Den norske kirkeprovins. Katalog for den historiske utstilling, 1953, s. 41–55
  • Borg i segl, mynt og våpen, 1967
  • Geistlige segl i Bergens bispedømme ca. 1250–1530, i P. Juvkam (red.): Bjørgvin bispestol. Frå Selja til Bjørgvin, Bergen 1968, s. 63–113
  • Geistlige segl i Oslo bispedømme ca. 1200–1537, DNVA Skr. II Ny serie nr. 13, 1977
  • Medarbeider i KLNM, 22 bd., 1956–78

    Etterlatte papirer

  • Trættebergs arkiv finnes i RA (Privatarkiv nr. 613)
  • Stud. 1916, 1942, 1966
  • Offentlig heraldikk i Norge 1921–1975. Våpen, flagg, segl, symboler, utstillingskatalog Kunstnernes Hus, 1975
  • T. Eken: biografi i NBL1, bd. 17, 1975
  • HEH 1984
  • O. K. Solberg: Hallvard Trætteberg – om hans malerier, Løten 1989
  • K. Johannessen: Kunst med kongelig resolusjon. Kommunevåpen i Riksarkivet gjennom hundre år 1898–1998, 1998