H. O. Christophersen, “Halfdan” blant venner, var en av Norges første politiske idéhistorikere, en lærd og energisk tenkende mann som nok ikke nådde full akademisk anerkjennelse, men som kanskje derfor kom til å vie så mye av sitt voksne liv til idealistisk folkeopplysning.
Etter examen artium i Arendal 1921 begynte han å studere filologi i Kristiania. Sin hovedvei som forsker fant han allerede som studentstipendiat ved Wadham College i Oxford 1927–29, da han tok fatt på studiet av John Locke. Locke ble tema for hans kombinerte magistergrad i litteratur og hovedoppgave i engelsk i Oslo 1930. Deretter gikk han løs på sin doktoravhandling, John Locke. En filosofis forberedelse og grunnleggelse (1632–1689), som han forsvarte i juni 1932. Avhandlingen behandler Lockes erkjennelsesfilosofi i An Essay Concerning Human Understanding, og var tenkt fulgt av ytterligere tre bind, som skulle dekke hele Lockes forfatterskap. For dette formål ble Christophersen Rockefeller Fellow 1932 og kunne besøke universiteter i Tyskland, Sveits og Nederland før han endte ved Stanford University i USA. Underveis samlet han et større forskningsmateriale. Dette gikk tragisk tapt 1934, da bilen han hadde pakket for hjemreisen ble utsatt for tyveri mens den stod parkert i Los Angeles.
Christophersen vendte tomhendt tilbake til Norge, og var universitetsstipendiat i idéhistorie 1934–39. Ved siden av skjøtte han på som lektor ved Ris skole og lærer i engelsk ved universitetet. Bortsett fra den lille og for sin tid avanserte artikkelen Noen bemerkninger om idéhistoriens innhold og metode i festskriftet til Francis Bull (1937), publiserte han i de følgende 20 år lite. Fra 1936 ble han engasjert som rapportør (sekretær) i den internasjonale Conférence permanente des Hautes Études Internationales (International Studies Conference) med sete i Paris. Høsten 1939 holdt konferansen møte i Bergen, i tilknytning til Chr. Michelsens Institutt (CMI). Fra 1. januar 1940 ble Christophersen selv kalt som medlem av CMI og var dermed sikret stilling for flere år fremover, 1946–54 som direktør for instituttets humanistiske og samfunnsvitenskapelige avdeling.
Tilknytningen til CMI ble hans springbrett inn i motstandsledelsen under okkupasjonen. Av hjemmefrontens økonomiske utvalg, en gruppe embets- og næringslivsmenn med tilkytning til “Kretsen” rundt Paal Berg, fikk CMI i oppdrag å utrede forskjellige sosiale og økonomiske spørsmål man antok ville oppstå etter frigjøringen – arbeidsløshet, forsyningskrise, pris- og lønnsgalopp m.m. Utredningene, som etter hvert fikk karakter av beredskapsplaner, ble i sin helhet organisert og ledet av Christophersen fra hans hjem på Besserud i Oslo. Utvalget bestod av embetsmennene Gunnar Jahn, Halfdan Jønsson, Wilhelm Thagaard, Nikolai Schei og Rasmus Mork, og fra næringslivet direktørene C. W. Eger, Gunnar Schjelderup og Torbjørn Skjensvold. Av utredningene utkom til sammen over 20 bind i CMIs serie Sak og Samfunn etter krigen.
Høsten 1944 ble arbeidet på Besserud hemmet av arrestasjoner og flukt. Christophersen gikk “under jorden”. Fra årsskiftet 1944/45 ble utvalget formalisert som del av den reorganiserte Hjemmefrontens Ledelse, der Christophersen nå ble én av de 12 i ledelsen og medlem av det daglig møtende arbeidsutvalget, sammen med bl.a. Jens Christian Hauge. Han deltok også i den krets som forberedte det såkalte “Kulturbrevet” til regjeringen, om nødvendigheten av større bevilgninger til kulturlivet i Norge. De helt spesielle stemninger og forventninger fra okkupasjonen preger hans fremstilling av årene 1940–42 i Av nød til seir (1977).
Høsten 1943 ble Christophersen oppsøkt av den da opphørte avisen Tidens Tegns disponent, Bredo Grimsgaard, med sikte på å planlegge en etterfølger – det som skulle bli “hjemmefrontavisen” Verdens Gang. Mange fra “Besserudkretsen” trådte frem i VGs råd etter frigjøringen. Christophersen selv var styremedlem i avisen 1946–66 og styreformann 1952–56. Han bidrog flittig til VGs spalter og var ofte å se i redaksjonen. Noen avismann ble han imidlertid ikke.
Fra 1946 satset han i stedet på å få Nansenskolen i gang igjen. Han ledet undervisningen som den første rektor etter krigen, før han gikk over i stillingen som styrets formann 1948–73. Han var hyppig foreleser ved skolen, og satte også i gang kurs og seminarer rundt om i landet, opptatt som han var av tanken på å få til en vekselvirkning mellom den teoretiske utforskning av liberalisme og demokrati, og en praktisk, folkeopplysende virksomhet.
Sin egen forskning drev han i årene 1957–66 fra det lille Fridtjof Nansens Institutt for humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning, tilknyttet Nansenskolen på Lillehammer, og fra 1966 som statsstipendiat. Tre større bøker ble resultatet. En biografi om Marcus Jacob Monrad (1959) bidrog til å gi denne halvt glemte teolog og filosof en ny plass i norsk konservativ tradisjon. En biografi over Eilert Sundt (1962) førte til gjenutgivelse av et fyldig, 11 binds utvalg av vår store sosiolog (1974–78). En biografi over Niels Treschow (1977) avsluttet hans idéhistoriske granskinger.
Det var utvilsomt en skuffelse for Christophersen at arbeidet med Monrad ikke åpnet veien til professoratet i idéhistorie etter A. H. Winsnes. Den faglig tyngste anmeldelse av boken, av professor Jens Arup Seip, fant biografien uheldig preget av forfatterens ønske om å belære leseren i konservativ, litt uklar humanistisk retning. At Christophersen ønsket å påvirke slik, er utvilsomt. Hans forsvar for liberale verdier var hardnakket, og ikke alltid like velansett. 1955 uttrykte VGs sjefredaktør, på avisens vegne, sin engstelse for at Christophersens medvirkning i Libertas-sammenheng skulle føre ham for langt ut mot høyre.
For det store, lesende publikum var H. O. Christophersen kjent som forfatteren av en rekke medrivende bøker med motiv fra vandringer i skog og mark på Østlandet. På gamle veier og nye stier i Oslomarka (1956) kom i flere opplag og utgaver, i tillegg et halvt snes andre bøker om veier og vandringer på Krokskogen, i Drammensmarka og andre deler av østlandsområdet. Hans skildringer av natur og kulturlandskap var sjangerdannende og bidrog sikkert til å befeste 1970-årenes nye miljøbevissthet.
H. O. Christophersen var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1956. Han var formann i Norge-Amerika Foreningen 1946–49.