Industripioner. Foreldre: Disponent Hakon Kierulf (1867–1937) og Hanna Mathilde Hansen (1867–1943). Gift 31.12.1931 med Helen Lorenzen (8.5.1909–8.12.1999), datter av Ragnar Lorenzen (1883–1914) og Elisabeth Brodersen (1883–1960). 

Haakon Kierulf er grunnleggeren av den norske alginatindustrien, og han var en fremtredende motstandsmann under den annen verdenskrig.

Kierulf vokste opp i Drammen. Som gutt var han litt av en villstyring og ble sendt til sjøs som 16-åring. Han gikk senere på Sjøkrigsskolen og arbeidet deretter som styrmann, skipsmegler og skipsreder. 1939 solgte han båtene og satset i stedet på produksjon av en ny type redningsvester.

Da landet ble okkupert kort tid etterpå, stanset han produksjonen for at tyskerne ikke skulle få glede av redningsvestene. Bedriften, som fikk navnet Spesialimpregnering, begynte i stedet en allsidig surrogatproduksjon – blant annet av dunlerretserstatninger. Ganske tilfeldig kom bedriften bort i tang og tare, som det viste seg kunne brukes til å lage såpe, tannpasta, syltetøypulver og andre erstatningsprodukter. 1942 ble denne virksomheten skilt ut og overført til et nystiftet søsterselskap ved navn Protan.

Tang- og tarevirksomheten passet godt for Kierulf av flere grunner. Han var etterretningsmann og hadde som oppgave å følge utbyggingen av de tyske forsvarsstillinger i den ytre skjærgård. Tarefangst var ypperlig kamuflasje. 1943 ble Kierulf sjef for Sjømilitære Beredskapstjeneste, som skulle drive etterretning langs kysten fra Halden til Trondheim. Senere ble virksomheten utvidet til også å omfatte beredskapstjeneste med henblikk på invasjon eller kapitulasjon, og det ble opprettet faste stasjoner langs kysten, blant annet på tarestasjoner, for å ta imot våpen eller fortropper. Oktober 1944 måtte Kierulf flykte til Sverige og fortsatte motstandsarbeidet derfra, blant annet med turer til Storbritannia.

Før krigen var man ute i verden så vidt kommet i gang med å produsere alginat av tang og tare – et fortykningsmiddel med anvendelse i næringsmidler og farmasi. Kierulf fikk høre om dette da bedriften tok i bruk tang og tare som råstoff, og han så straks store muligheter. Det gjaldt bare å fremstille rent alginat, ikke det grovrensede produktet som ble brukt i surrogatproduksjonen, og som på folkemunne i Drammen ble kalt “grønt gørr”. Kierulf satte kjemikere i gang, og etter store anstrengelser lyktes det å fremstille rent alginat i laboratoriet 1943. Etter krigen ble produktet lansert i inn- og utland. Protan eksporterte snart til hele verden, men prisene var lave, og flere ganger var det på nære nippet at bedriften ble slått konkurs. Først i 1980-årene fikk Protan gode overskudd og ble verdens nest største alginatprodusent. Virksomheten er i dag overtatt av det amerikanske selskapet FMC BioPolymer, men produksjonen fortsetter i Norge som tidligere.

Kierulf døde 1959 og fikk ikke oppleve noe av dette. Men det er vanskelig å tenke seg at det kunne blitt noen norsk alginatindustri uten ham. Han var en typisk entreprenør som så nye muligheter og satte alle krefter inn for å realisere dem. Han var ukonvensjonell, og som innsatsen under krigen viser, kunne han leve med risiko og farer. Han var meget temperamentsfull, men samtidig en sjarmerende menneskevenn, som var svært omsorgsfull overfor sine ansatte og som aldri kunne arbeide i isolasjon. Slik kunne han få ideer. Han gjorde et stort inntrykk på byråkratene i Forsyningsdepartementet, tok ikke et nei for et nei, og fikk da også tildelt viktige råvarekvoter.

Slett ikke alt han prøvde på var vellykket, som f.eks. nedfrysingen av levende ørreter som dessverre var døde da de ble tint opp igjen, eller den syntetiske osten Veslemøy, som bestod av hvalspekk og alginat og luktet tilsvarende. Men Kierulf gav ikke opp uten videre. Karakteristisk er historien om tannpastaen som ble produsert av grovrenset alginat under krigen. Det var ikke helt vellykket, for det oppstod en elektrolytisk reaksjon med gassutvikling som gjorde at det gikk hull på tuben og luft strømmet til slik at tannpastaen størknet. “Javel, her er en ny mulighet, vi tar av tuba og selger det som skolekritt,” utbrøt Kierulf en gang et helt jernbanelass kom i retur fra Bergen.

  • C. Klitgaard: Kjærulfske studier. Bidrag til en vendsysselsk bondeæts genealogi og historie, Ålborg 1914–18
  • F. E. Johannessen: Ingen grenser. Protans historie 1939–1989, Lillehammer 1989
  • T. Aasland (red.): Utfordringen fra havet. Om utnyttelse av norske tang- og tareressurser, Drammen 1997