Ingeniør og industrileder. Foreldre: Lensmann Iver Andreas Hauan (1845–1900) og Emilie Birgitte Ekman (1850–1935). Gift 21.10.1897 med Malene (“Malla”) Lund (f. 10.5.1874), datter av overrettssakfører Ole Lund (1832–99) og Malene Kathrine (“Malla”) Robertson (1844–1904).

Haakon Hauan spilte en sentral rolle i utviklingen av handelen med petroleumsprodukter og oppbygging av en raffineringsindustri i Norge i første halvdel av 1900-tallet, en periode preget av motorisering av fiskeflåten og bilismens gjennombrudd.

Hauan tok 1889 eksamen som kjemiingeniør ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt, hvor han spesialiserte seg innen fettkjemi. Etter bybrannen i Hammerfest 1890 deltok han i arbeidet med omregulering av brannstrøket og fungerte også som stadsingeniør i et års tid. Deretter videreutdannet han seg ved Technische Hochschule Charlottenburg i Berlin og studerte kjemiske industrianlegg i Tyskland, Frankrike og Storbritannia, og 1893–94 arbeidet han som kjemiker i glyserinavdelingen hos Colgate & Co. i Jersey City, USA. Etter hjemkomsten var han 1895–1900 ansatt som kjemiker ved Nora Bryggeri og bestyrer av Nora Mineralvandfabrik i Kristiania.

I løpet av annen halvdel av 1800-tallet var parafinlamper blitt den dominerende lyskilde for folk flest i Norge. Gasslys fantes bare i noen få større byer, og det skulle gå et tiår inn på 1900-tallet før det elektriske lyset for alvor slo igjennom. Parafin ble raffinert fra råolje, og importen av lysoljer til Norge økte fra rundt 25 000 tonn til mer enn 35 000 tonn per år i 1890-årene. Dessuten økte importen av smøreoljer i takt med utbredelsen av maskiner i industri og samferdsel.

Importen hadde etter hvert fått et så stort omfang at det var grunnlag for opprettelse av oljeraffineri i Norge. 1899 bygde A/S Petroleums Maskinolieraffineriet et raffineri på Vallø utenfor Tønsberg, og året etter ble Hauan ansatt som teknisk leder for anlegget. Han fikk hendene fulle fra første dag. Teknologien, som var innkjøpt fra utlandet, viste seg mangelfull, og det var vanskelig å få til lønnsom drift. Produksjonen var basert på import av råolje fra Romania, men lysoljen fra Vallø kunne ikke konkurrere med kvaliteten på parafin fra USA. Raffineriet hadde dessuten store problemer med å produsere konkurransedyktige smøreoljer. Det gamle selskapet ble avviklet 1905, og samme år ble det dannet et nytt selskap, A/S Vallø Olieraffineri, med Hauan som administrerende direktør.

De første norske distribusjonsselskaper for oljeprodukter var A/S Vestlandske Petroleumscompagni i Bergen (opprettet 1890) og A/S Østlandske Petroleumscompagni i Kristiania (opprettet 1893). Lokale handelsfolk var de dominerende eierne i disse selskapene. Dessuten hadde Det Danske Petroleums-Aktieselskab mindre eierandeler i de to norske selskapene, og dette selskapet hadde i sin tur en forbindelse til verdens største oljeselskap, Standard Oil. Vallø Olieraffineri gjorde en gunstig avtale med Vestlandske og Østlandske. De to selskapene skulle selge lysoljen som ble produsert ved Vallø; raffineriet stod selv for markedsføringen av bensin og smøreoljer. Hauan styrket driften ved raffineriet kontinuerlig gjennom oppgradering og rasjonalisering av produksjonen.

Ved utbruddet av den første verdenskrig var det de tre selskapene med forbindelse til Det Danske Petroleums-Aktieselskab og Standard Oil som dominerte det norske markedet for oljeprodukter. I årene før krigen hadde det funnet sted en rask motorisering av fiskeflåten, men biler og motorsykler var fortsatt et sjeldent syn. I løpet av krigsårene økte antall motorfarkoster til nesten det dobbelte, og tallet på motorkjøretøyer ble tredoblet. Den norske fiskeflåten hadde gjort seg avhengig av forbrenningsmotoren. Fra 1917 fikk norske myndigheter problemer med å sikre tilstrekkelige tilførsler av oljeprodukter. Det ble innført mild rasjonering våren 1917 og hard rasjonering høsten samme år.

Rasjoneringen førte naturlig nok til misnøye. Staten samarbeidet nært med representantene for de ledende utenlandske oljeselskapene i Norge både når det gjaldt å sikre størst mulig import og den best mulige fordeling av altfor små importvolumer. Hauan spilte en sentral rolle i dette arbeidet. Han påtok seg å være formann i statens komité for “erstatningsolje”. Hans kompetanse som ingeniør og administrator kom fullt ut til sin rett da han februar 1918 ble utnevnt til direktør for Statens fettdirektorat, og senere (juli 1918–april 1920) som statsråd i Industriforsyningsdepartementet (provianteringsminister) i Gunnar Knudsens regjering.

Etter at våpenstillstanden ble erklært 11. november 1918, tok det ikke lang tid før det igjen ble normal import og prisene falt ned mot førkrigsnivå. 1919 ble det satt ny rekord for import av petroleum, smøreoljer og bensin, med over 132 000 tonn. Under krigen hadde det oppstått gnisninger mellom norske myndigheter og selskapene i “Standard Oil-kretsen”, fordi de måtte gå veien om Det Danske Petroleums-Aktieselskab for å få godkjent hvilke oljekvoter som kunne dirigeres til Norge. 1919 ble det inngått et økonomisk interessefellesskap mellom Vestlandske, Østlandske, Vallø Olieraffineri og Norsk-Amerikansk Petroleumskompani; selskapene rapporterte direkte til hovedkontoret for Standard Oil i USA, og 1920 ble Hauan formann i administrasjonen for Standard Oils datterselskaper i Norge. Han beholdt denne posisjonen til 1936.

I disse årene fikk bilen sitt gjennombrudd i Norge. Parafin og bensin hadde tidligere blitt fraktet fra tankanlegg til kundene på trefat og femliters blikkanner. Bileiere kjøpte bensin fra fat hos sin lokale kjøpmann. I 1920-årene kom de første bensinstasjonene i tettbygde strøk. Tiger-benzin og den kraftigere Elefant-benzin ble kjente varemerker over hele landet. Tigeren, som første gang ble tatt i bruk som symbol av Vestlandske Petroleumscompagni 1915, ble siden et verdenskjent reklamesymbol for Esso.

I sin rolle som provianteringsminister må Haakon Hauan betraktes som en upolitisk fagstatsråd, men han hadde vært lokalpolitisk aktiv, som medlem av Sem herredsstyre 1905–07. Han var finsk generalkonsul i Norge 1922–34. Hauan ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1920, og han var kommandør av Finlands Vita Ros. 1935 ble Østlandske Petroleumscompagnis nye oljetankskip på 10 000 tonn gitt navnet M/T Haakon Hauan.

  • P. R. Sollied: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • HEH 1959
  • Esso 100 år i Norge, 1993