Norges konge fra 1905. Foreldre: Kronprins Frederik (senere kong Frederik 8) av Danmark (1843–1912) og kronprinsesse Louise (1851–1926). Gift 22.7.1896 i Buckingham Palace, London, med prinsesse (senere dronning) Maud (1869–1938). Far til kong Olav 5 (1903–91).

Haakon 7 var Norges første konge etter oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige 1905, og han satt på tronen i mer enn 50 år. Han ble valgt fordi han var dansk, gift med et medlem av den britiske kongefamilien og hadde en sønn som kunne overta tronen, og fordi Christian Michelsens samlingsregjering ønsket monarki og ikke republikk. Kong Haakon la fra første stund an på å opptre som en konstitusjonell monark, som overlot den politiske makt til Storting og regjering; han var hevet over strid og interessemotsetninger i samfunnet og fremstod som et samlende nasjonalt symbol. På dette grunnlaget befestet han monarkiet i Norge. Under den annen verdenskrig kom kongens rolle som nasjonalt samlingsmerke til å bli særlig viktig, og Haakon 7 ble for alvor folkekongen.

Prins Carl av Danmark, som han opprinnelig het, vokste opp som nest eldste sønn i den danske kronprinsfamilien. Faren hadde blitt tronarving som 20-åring da farfaren, Christian 9, 1863 overtok som dansk konge etter den barnløse Frederik 7, men han måtte vente i mer enn 40 år før han selv ble konge i Danmark (som Frederik 8) 1906, året etter at sønnen var blitt konge i Norge. Kronprins Frederik var gift med den svensk-norske kongen Karl 4s (Carl 15s) eneste datter, og kronprinsparet representerte slik sett en skandinavisk allianse som viste seg å være sterkere enn den de skandinaviske monarkene og politikerne på midten av 1800-tallet prøvde å skape.

I likhet med sine søsken fikk prins Carl en streng, kristelig preget oppdragelse i en atmosfære av nøysomhet, flid, regelmessighet, plikt og orden. Privatlærere sørget for den nødvendige skolegang. Den unge prinsen tok alt fra konfirmasjonen sikte på å bli sjøoffiser, og 17 år gammel bestod han opptakseksamen til sjøoffisersskolen. Her var disiplinen streng, og Carl nøt ingen privilegier som elev, bortsett fra at han til tider fikk permisjon for å være til stede ved begivenheter i kongefamilien. Han oppnådde nokså dårlige resultater ved skolen, og skolesjefens avsluttende vurdering var forbeholden: “Hans evner og anlæg er ikke store: han mangler praktisk sømandsblik og har tilbøjelighed til at blive nervøs. Vil formentlig ved fortsat flid og øvelse kunne nå et nogenlunde tilfredsstillende resultat.” Prins Carl fant seg likevel godt til rette med sjømannslivet, satte pris på kameratskapet om bord og ville gjerne fortsette på den løpebane han hadde slått inn på. Han fullførte sjøkrigsskolen 1893 og ble utnevnt til sekondløytnant og året etter til premierløytnant i den danske marine. Som kadett og løytnant deltok han i en rekke tokt til andre land i og utenfor Europa.

Prins Carl forlovet seg med den britiske prinsesse Maud høsten 1895. De to hadde kjent hverandre lenge, for som fetter og kusine møttes de hos sin felles danske bestefar, Christian 9, hvert år under oppveksten. Mauds far var prinsen av Wales, fra 1901 kong Edvard 7 av Storbritannia, hennes mor den danske prinsesse Alexandra. “… en hyggelig ung mann, meget høy og med godt utseende,” noterte dronning Victoria første gang hun traff sitt barnebarns utkårede. De unge giftet seg 1896 i Buckingham Palace, dronning Victoria gav en lunsj etterpå, og i bryllupsgave fikk ekteparet Appleton House, som lå nær slottet Sandringham House i Norfolk, der Maud hadde vokst opp. Hun var gjennom hele livet sterkt knyttet til sin britiske familie, og prins Carl fikk på denne måten en nær forbindelse til det britiske kongehus, noe som senere skulle bli av politisk betydning.

De nygifte satte bo dels på Appleton House, dels i Kong Georgs Palæ i Bredgade i København. Økonomien var til å begynne med stram, for prins Carl fikk ingen apanasje, men den bedret seg da Maud etter dronning Victorias død 1901 arvet et årlig beløp på 6000 pund. 2. juli 1903 fødte Maud ekteparets eneste barn på Appleton House, en sønn som fikk navn fra begge kongefamilier – Alexander Edward fra den britiske og Christian Frederik fra den danske, men til vanlig ble bare Alexander brukt. Maud ble i Storbritannia med den nyfødte en tid, mens Carl tjenestegjorde i marinen.

Utviklingen i Norge våren 1905, som kulminerte i Stortingets vedtak 7. juni om å oppløse unionen med Sverige, stilte prins Carl overfor en helt ny situasjon. Han ble snart omtalt som en aktuell kandidat til den ledige norske kongetronen. Om hans kandidatur ble det om sommeren og høsten drevet et politisk spill som flere lands regjeringer og kongehus, foruten kandidaten selv, deltok i.

Utgangspunktet var 7. juni-vedtakets såkalte Bernadotte-tilbud: Stortinget tilbød den norske tronen til en av den tidligere unionskongen Oscar 2s sønner. Regjeringen Michelsen hevdet nemlig at unionsoppløsningen ikke betydde noen endring i statsformen; Norge var fortsatt et monarki. Det gjaldt bare å finne den rette kandidat til den tronen som ble ledig når Norge ikke lenger hadde felles konge med Sverige. Med Bernadotte-tilbudet ønsket regjeringen overfor Sverige å mildne det ensidige norske vedtaket om unionsoppløsningen, og samtidig å vinne stormaktenes støtte i et Europa som ennå var sterkt monarkisk preget – av stormaktene var det bare Frankrike som var republikk. Mens Stortingets vedtak om unionsoppløsningen var enstemmig, stemte fem sosialister mot Bernadotte-tilbudet, startpunktet for en republikansk opposisjon som skulle bli meget merkbar, og som regjeringen Michelsen gjorde alt den kunne for å bekjempe. Selv i regjeringen fantes det republikanere, og til slutt kom en av dem, Gunnar Knudsen, til å forlate regjeringen på grunn av sin republikanske overbevisning.

Svenskene anså ikke unionen for oppløst gjennom Stortingets 7. juni-vedtak, men var villige til å forhandle om unionsoppløsning på en rekke betingelser. Andre stater ville vente med å godta en oppløsning og anerkjenne Norge diplomatisk inntil de så utfallet av slike forhandlinger. Kong Oscar var lite innstilt på å godta Bernadotte-tilbudet, men det ble ikke fattet noen endelig avgjørelse på svensk side. Tilbudet ble dermed hengende i luften, noe som skapte vanskeligheter for den norske regjering, som gjerne ville ha en løsning på kongespørsmålet raskest mulig. Men så lenge svenskene ikke hadde avvist tilbudet formelt, ville ikke andre stater gi sin støtte til noe kongevalg i Norge.

Den norske regjering så seg helt fra starten om etter tronkandidater, for det tilfelle at Bernadotte-tilbudet ville bli avvist (noe man regnet med ville skje), og valget falt på den danske prins Carl. Det skyldtes utvilsomt hans personlige egenskaper: en taktfull, omgjengelig og forstandig prins med et fordelaktig utseende og en diskret og uklanderlig livsstil. Men andre aktiva var vel så viktige. Med Carl ville Norge få en monark fra et skandinavisk kongehus. Han kjente nordisk kultur og historie og forstod og kunne gjøre seg forstått på norsk. Han hadde en sønn som ville bli helt norsk. Gjennom sitt giftermål med Maud sørget han for en forbindelse til det britiske kongehus og derigjennom til Storbritannia. Det var viktig, for Storbritannia var den stormakt som Norge ønsket å stå nærmest, både fordi Storbritannia var en sjømakt og fordi landet var den nordsjøstat som Norge fortrinnsvis ønsket å bli beskyttet av dersom det skulle behøves i en spent situasjon.

Prins Carl ble i løpet av juni sondert om sin holdning til tronspørsmålet fra britisk og norsk side, og han svarte både forsiktig og på en slik måte at han åpnet for sitt kandidatur. Han kan, slik han selv sa, ha vært genuint i tvil om han ville oppgi sin tilbaketrukne tilværelse og forlate karrieren som sjøoffiser for i stedet å påta seg de byrder som kongeverdigheten ville medføre. Samtidig var han nok lokket av kongeverdigheten, som var det naturlige avansement for ætlingen av et fyrstehus i en konkurransepreget situasjon der det var langt flere europeiske prinser enn ledige troner. I alle tilfeller måtte han vurdere den politiske og dynastiske situasjon og handle ut fra den. Han måtte ta hensyn til hva hans eget lands regjering mente, og til hvordan de europeiske og skandinaviske fyrstehusene oppfattet stillingen. Prinsen fant det vanskelig å si endelig ja til den norske krone så lenge Sverige formelt ikke hadde tatt stilling til Bernadotte-tilbudet. I en samtale med den norske diplomaten Fritz Wedel Jarlsberg i København 29. juni sa han at han var villig til å akseptere kronen, men bare dersom kong Oscar definitivt hadde avslått den for sitt hus og hans farfar Christian 9 og svigerfaren Edvard 7 begge hadde gitt sitt samtykke.

Det svenske kongehus hadde ikke noe imot at prins Carl ble norsk konge når eller om Bernadotte-tilbudet falt bort. På russisk side var tsaren lite begeistret for Carls kandidatur, men Russland var svekket på grunn av den russisk-japanske krig og spilte liten rolle i denne sammenheng. På tysk side ønsket man til å begynne med ikke prins Carl, fordi han hadde så sterke bånd til Storbritannia, men tyskerne slo snart retrett. Av frykt for å få republikk i Norge støttet den tyske keiseren Carl, men ellers spilte heller ikke Tyskland noen stor rolle. Viktigst var Storbritannia, som i og for seg gjerne hadde sett at unionen ble bevart som en motvekt mot Russland i nord. Men for Storbritannia veide et annet hensyn tyngre: behovet for å beholde Skandinavia som et lavspenningsområde i en tid da stormaktene var opptatt av den russisk-japanske krig og en krise mellom Tyskland og Frankrike i Marokko.

Riktignok førte kongehus og regjering i Storbritannia en litt forskjellig politikk. Edvard 7 var meget ivrig på sin svigersønns vegne, ville gjerne ha Carl på den norske tronen og oppfordret ham til å reise til den norske hovedstaden for å hindre at en annen skulle bli konge. Men den britiske utenriksministeren, lord Landsdowne, hvis ord var avgjørende, var mer tilbakeholdende og ønsket å dempe den svensk-norske konflikten. I varsomme ordelag ble svenskene advart mot å være for steile. Overfor nordmennene viste Landsdowne velvilje med hensyn til unionsoppløsningen og tanken om prins Carl som norsk konge. Men Norge og Sverige måtte først forhandle om unionsspørsmålet og sammen bli enig om en løsning. Før det kunne det ikke bli noen utgang på kongespørsmålet.

Da den norske regjeringen forstod at det kunne trekke ut med å få et endelig svar på Bernadotte-tilbudet, slo den fra midten av juli og en måneds tid fremover inn på en mer pågående linje. Den ville sette en tidsfrist for Bernadotte-tilbudet og etter en folkeavstemning om unionsoppløsningen få prins Carl til Norge som konge og la ham lede de kommende forhandlingene med Sverige. Regjeringen Michelsen fryktet at den republikanske opposisjonen ville styrke sin stilling så lenge kongespørsmålet ikke var avgjort, men spilte også det republikanske kortet for alt det var verdt overfor stormaktene, danskene og Carl: Dersom ikke Norge snarest fikk en konge, var det fare for at landet ville bli republikk.

Overfor opposisjonen førte regjeringen den motsatte argumentasjon: Av hensyn til stormaktene kunne ikke Norge innføre republikk. Men regjeringen hadde liten fremgang med den påståtte faren for republikk i Norge, og 19. august oppgav den forsøket på å presse frem en avgjørelse i kongespørsmålet. Den måtte i stedet konsentrere seg om de vanskelige forhandlingene med Sverige om unionen, forhandlinger som fra svensk side sett dreide seg om hvorvidt unionen skulle oppløses, fra norsk side hvordan den skulle oppløses.

Forhandlingene, som fant sted i Karlstad, endte med et forlik som dannet grunnlaget for den endelige avtale mellom Norge og Sverige om å oppløse unionen 26. oktober. Da sa også Oscar fra seg tronen og erklærte offisielt at han ikke tok imot Bernadotte-tilbudet. Etter dette anerkjente andre stater Norge og utvekslet diplomatiske representanter med den nå fullt suverene norske staten. Men i mellomtiden, etter at Karlstad-forliket vel var inngått, hadde debatten om Norges fremtidige statsform startet for alvor. Det ble et livlig offentlig ordskifte, med sterke republikanske strømninger som særlig utgikk fra den radikale fløyen i Venstre og fra Arbeiderpartiet. Regjeringen hevdet fortsatt sin linje om at unionsoppløsningen ikke endret noe på at Norge var et monarki, og den ønsket snarest mulig å tilby tronen til prins Carl. I offentligheten ble det imidlertid reist sterke krav om at folket først måtte høres, enten ved at kongespørsmålet ble utsatt til etter stortingsvalget 1906, ved valg til et nytt grunnlovgivende Storting eller gjennom en folkeavstemning.

Den offentlige debatten og kravet om at folket i en eller annen form måtte gi sitt samtykke til monarki og kongevalg, unnlot ikke å gjøre inntrykk på statsminister Michelsen i Norge og prins Carl i Danmark. Michelsen ville helst unngå folkeavstemning, men måtte ta hensyn til både den norske folkemeningen og danskenes oppfatning. Den danske utenriksminister, kongehuset og ikke minst Carl selv ville ha folkeavstemning. Da det 20. oktober ble holdt statsråd på Amalienborg slott under ledelse av kong Christian 9, fremholdt prins Carl at han måtte ha visshet for at et flertall av det norske folk ønsket ham som konge, og han krevde derfor folkeavstemning. Han ville ikke komme til Norge som noen “partikonge”. Resten av den danske regjering fant at det ikke var nødvendig med folkeavstemning.

Men da den norske regjering sendte Fridtjof Nansen til København for å overtale danskene til å oppgi kravet om folkeavstemning, klarte han å få danskene og prins Carl over på sin side. Prinsen insisterte ikke lenger på folkeavstemning. Han nøyde seg med at det skulle gjøres offentlig kjent at han hadde ønsket en slik avstemning, men at han hadde bøyd seg for den norske regjering. Imidlertid vaklet regjeringen, og 24. oktober bestemte den seg for likevel å foreslå folkeavstemning for Stortinget. Men avstemningen skulle ikke ta form av et prinsipielt valg mellom monarki eller republikk: Folket skulle stemme for eller imot en stortingsbeslutning som gav regjeringen fullmakt til å forhandle med Carl om å bli norsk konge. Det ble nemlig lettere for mange å stemme ja når de slapp å svare på det prinsipielle spørsmål om Norge burde være monarki eller republikk. I slutten av oktober ble det en omfattende debatt om Norges fremtidige styreform i Stortinget. Opposisjonen gikk til harde angrep på regjeringen, men det store flertall stemte for regjeringens forslag om folkeavstemning.

Avstemningen ble holdt 12. og 13. november. Regjeringen satset hele sin prestisje på et ja og oppnådde at snaut 80 % stemte for den fullmakt som Stortinget hadde gitt regjeringen til å tilby prins Carl tronen. Flertallet var så stort at det gav et godt grunnlag for fortsatt kongedømme i Norge og for den nye kongen. Deretter vedtok Stortinget 18. november enstemmig å velge Carl til konge, og prinsen svarte at han mottok valget, samtidig som han tok navnet Haakon 7 og gav sønnen Alexander navnet Olav. Navnene knyttet an til de tidlige norske kongeættene og selvstendighetstiden i middelalderen.

En stortingsdelegasjon reiste til København for offisielt å anmode den danske konge om at prins Carl måtte få lov til å motta den norske tronen. Da kong Haakon møtte stortingsdelegasjonen til en første audiens, erklærte han at han ville ta valgspråket “Alt for Norge”. Det nye kongeparet forlot København med det danske kongeskipet Dannebrog og ble 25. november mottatt i snøvær og tåke av den norske regjeringen ved Drøbak, for deretter å bli ført inn til Kristiania om bord på det norske marinefartøyet Heimdal. To dager senere avla kong Haakon ed til forfatningen i Stortinget, og samme dag fikk regjeringen Michelsen, som siden 7. juni hadde styrt med fullmakt fra Stortinget, status som kongens regjering.

I samsvar med grunnloven skulle kongeparet salves og krones i domkirken i Trondheim, og juni 1906 la de ut på en kroningsferd som også hadde som misjon å gjøre folket kjent med den nye kongefamilien. Reisen gikk med tog til Otta, videre med hest og vogn ned Romsdalen til Åndalsnes og derfra med båt til Trondheim. På tilbaketuren drog kongeparet rundt kysten med båt. Under hele kroningsferden stoppet de kongelige underveis, gjorde avstikkere og møtte en mengde mennesker som ønsket å se sitt nye statsoverhode. I domkirken ble kongen salvet av biskopen i Trondhjems stift, V. A. Wexelsen. Deretter tok Christian Michelsen kongekronen, og sammen med biskop Wexelsen satte han den på kongens hode. Kongen ble så etter tur overrakt septer, rikseple og sverd. Også dronning Maud ble salvet og kronet. Sommeren 1907 la kongeparet ut på en ny ferd for å besøke Nord-Norge. Skikken med at kongefamilien mottar barnetoget i hovedstaden fra slottsbalkongen, ble innledet; i unionstiden hadde barnetoget passert et tomt slott.

Kongefamilien fikk Slottet, Bygdøy kongsgård og Oscarshall stilt til disposisjon da den kom til Norge. Slottet hadde vært lite brukt av de svensk-norske unionskongene, som først og fremst oppholdt seg i Stockholm og bare avla den norske hovedstaden korte besøk. Det var dårlig vedlikeholdt og måtte ombygges før kongefamilien kunne flytte inn i april 1907. Det ble samlet inn penger til en kroningsgave, og etter en arkitektkonkurranse ble Kongevillaen, senere omdøpt til Kongsseteren, oppført på Voksenkollen og forært kongefamilien 1910. Senere ble også statsminister Michelsens villa Gamlehaugen i Bergen, Kielland-familiens gamle sete Ledaal i Stavanger og Stiftsgården i Trondheim stilt til rådighet som bolig for kongefamilien under opphold i disse byene.

Sammenlignet med hva andre konger hadde til rådighet av slott og praktbygninger, var dette beskjedent. Samtidig gjorde kongen og regjeringen det til en dyd at det nye monarkiet skulle opptre nøysomt, anlegge et lite hoff og generelt holde sine utgifter så lave som mulig. Det gjaldt å ikke nøre opp under de republikanske stemningene ved å gjøre det nye kongedømmet for kostbart. Men sparsomheten ble også sett i sammenheng med norske tradisjoner, og de var preget av at ikke Kristiania, men København i flere århundrer hadde vært rikets hovedstad, at Norge derfor hadde få offentlige stasbygg, at landet ikke hadde hatt noe eget monarki med hoff, og at det lenge hadde vært fattig.

Kong Haakon prøvde fra første stund å sette seg inn i norske forhold, samtalte med menn og kvinner fra ulike samfunnslag og rådførte seg i mange forskjellige retninger. Hans danske uttale ble fornorsket, men det var alltid tydelig å høre at han stammet fra Danmark. Uerfaren som han var, måtte han i begynnelsen lytte mye til Michelsen og Fridtjof Nansen, men etter hvert vant han de nødvendige erfaringer og kunne opptre mer selvstendig. Nansen, som i 1905 hadde spilt en viktig rolle i London og under forhandlingene med prins Carl, ble en venn av kongefamilien. Han var med på å introdusere de kongelige til ski som den norske nasjonalsporten. Fotografier og postkort viste det norske folk hvordan kongefamilien dyrket denne idretten. Allerede 1906 var kongen til stede i Holmenkollen og innstiftet dermed en tradisjon.

Kong Haakon ønsket helt fra starten å opptre som konstitusjonell monark og ville unngå å legge seg ut med sin regjering. Den politiske makt skulle være hos Storting og regjering. Men kongen ville gjerne bli orientert av sine statsråder, han avholdt seg ikke fra å gi sitt syn på en sak, og han kunne overfor statsrådene argumentere for et bestemt standpunkt. Han ville at regjeringen skulle fatte sine reelle vedtak i statsråd, ikke på møter forut for statsråd, slik skikken snart skulle bli. Men han bøyde alltid unna dersom han ikke fikk statsrådene med seg, og han var meget omhyggelig med at han ikke skulle kunne tas til inntekt for noe bestemt parti.

På to områder øvde kongen større innflytelse enn på andre. Det ene gjaldt utenrikspolitikken. Regjeringen brukte kongen bevisst for å få i stand en garantiavtale med stormaktene, et arbeid som førte til undertegningen av den såkalte integritetsavtalen 1907. Under dette arbeidet kunne kongen spille på sine dynastiske forbindelser, ikke minst i Storbritannia. Deretter fortsatte han frem til slutten av den første verdenskrig å øve innflytelse på utenrikspolitikken, selv om de endelige avgjørelser også på dette området hele tiden lå hos regjeringen. Under krigen deltok han i to skandinaviske trekongemøter (Malmö 1914, Kristiania 1917) som dempet den misstemning som hadde vært i forholdet mellom Sverige og Norge siden 1905. Med opprettelsen av Stortingets utenrikskomité 1917 ble kongens innflytelse på utenrikspolitikken redusert. Generelt følte kong Haakon seg alltid knyttet til Storbritannia og Danmark, mens han var skeptisk til Tyskland og stod noe fjernt fra Sverige og det svenske kongehus, og han var heller ikke særlig opptatt av nordisk samarbeid.

Det andre innflytelsesområdet gjaldt det militære. Kongen hadde offisersutdannelse og var altså selv en militær sakkyndig, noe som gjorde at han naturlig interesserte seg for og øvde innflytelse på militære saker. Hans adjutanter kom fra det militære. Men først og fremst var kongen øverste sjef for hær og marine og kunne av den grunn opptre med større myndighet på det militære felt enn andre.

Kongens personlige egenskaper og hans bevisste arbeid for å sette seg inn i norsk samfunnsliv og opptre korrekt som konstitusjonell monark gjorde inntrykk og bidrog sterkt til å befeste det unge monarkiet. Det voksende Arbeiderpartiet var riktignok hele tiden prinsipielt imot kongedømmet, og det fantes stadig republikanske eller antimonarkiske strømninger i den radikale delen av Venstre, men dette var ikke nok til å rokke ved kongedømmet. Da Gunnar Knudsen dannet sin første, radikale regjering 1908, var alle statsrådene unntatt to offentlig erklærte republikanere fra 1905, og statsministeren hadde, som nevnt, forlatt Michelsens regjering høsten 1905 fordi han var overbevist republikaner. Forholdet mellom den nye regjeringen og kongen kom likevel ikke til å lide av denne grunn. Etter folkeavstemningen 1905 godtok de fleste republikanere monarkiet som landets etablerte styreform.

Én enkelt gang tok kong Haakon kraftig til motmæle. Under Gunnar Knudsens andre regjering arbeidet venstrefolk 1913 for grunnlovsendringer som kongen mente gikk hans stilling som monark for nær og ville redusere hans posisjon i utlandets øyne. Kongen skulle ikke lenger ha vetorett ved grunnlovsendringer, et forslag som kongen likevel gikk med på til slutt, og som ble vedtatt. De tre andre forslagene dreide seg om å frata kongen retten til å foreslå for Stortinget sin etterfølger hvis det ikke fantes arvinger til tronen; kongen skulle ikke lenger åpne og avslutte Stortingets forhandlinger; og kongen skulle ikke kunne utdele ordener. Kongen var så oppbrakt over den antimonarkiske tendens som han fant i disse forslagene, at han antydet at han kunne komme til å abdisere. Han gjorde imidlertid ikke sine innvendinger kjent for opposisjonen, men bearbeidet først og fremst statsministeren og menn i Venstre. Men en tid hersket det et spent forhold mellom kongen og Gunnar Knudsen, som var imot ordensvesenet og selv nektet å motta ordener. De tre forslagene falt imidlertid, utvilsomt mye som følge av kongens sterke advarsler mot dem.

Først og fremst skulle den konstitusjonelle monark være et nasjonalt symbol og samlingsmerke, og kong Haakon utførte alt det arbeid som dette krevde. Han tok ustanselig imot besøk, åpnet utstillinger og kongresser, deltok i lunsjer og middager, la ned grunnsteiner og overvar tilstelninger av forskjellig slag. Det var dette som til daglig opptok det meste av kongens tid.

Dronning Maud fulgte ofte med kongen og påtok seg mange av de samme oppgaver som han. Hun hadde likevel vanskelig for å oppnå den samme stilling hos allmennheten som sin mann, og nordmennene ble aldri riktig kjent med henne. Maud lærte seg ikke norsk særlig godt, men forstod språket når det ble talt langsomt og tydelig. Haakon hadde allerede tidlig, så snart det ble sondert om han kunne tenke seg å bli norsk konge, sagt ifra at Maud ikke hadde noen sterk helse og kanskje måtte være borte fra kulden noen måneder av året. Hun kom da også hvert år til å oppholde seg i Storbritannia en tid. Men livet i kongefamilien synes å ha vært harmonisk, og sønnen Olav vokste opp i et godt hjem, der det ble talt engelsk, som tronarvingen derfor kom til å beherske særlig godt.

Mellomkrigstiden forandret lite på den posisjon som kongen inntok etter etableringen av det nye kongedømmet 1905, men nasjonen var mer splittet enn før, og Arbeiderpartiet var til et stykke ut i 1930-årene enda sterkere imot både kongedømme og den bestående samfunnsorden enn tidligere. Kongen som person ble likevel ikke angrepet. Januar 1928 tok han et selvstendig politisk initiativ som vakte oppsikt og som også på litt sikt bidrog til å befeste monarkiet: Han overlot til det ennå revolusjonære Arbeiderpartiet å danne sin første regjering. Initiativet ble skarpt kritisert på borgerlig hold, men kom til å influere på Arbeiderpartiets holdning til kongemakten. Initiativet viser samtidig hvordan selv en konstitusjonell konge i en usikker parlamentarisk situasjon kan få en betydning som han til vanlig ikke har.

Bakgrunnen var stortingsvalget høsten 1927, som førte til at Arbeiderpartiet gikk frem fra 18,4 til 36,8 % av stemmene og ble det største partiet i nasjonalforsamlingen. Valgresultatet forårsaket sterk uro i bank- og finanskretser, med frykt for kronens stilling og utsikter til en bankkrise. Høyre hadde lidd nederlag ved valget, og den sittende høyreregjering måtte gå. Kongen gav først regjeringsoppdraget til Bondepartiet, som var det eneste borgerlige parti som hadde hatt fremgang ved valget. Det skulle prøve å danne en samlingsregjering av de borgerlige partiene, som til sammen fortsatt hadde flertall i nasjonalforsamlingen. Men Venstres motstand gjorde det umulig å danne en slik regjering. Det var ventet at kongen deretter ville henvende seg til Venstre, eller at Bondepartiet ville få i oppdrag å danne regjering alene. Men etter å ha rådført seg med stortingspresidentene, og til de borgerliges store forbitrelse, henvendte kongen seg til Arbeiderpartiet og bad det danne regjering. Han ville ikke at det skulle kunne sies at han hadde holdt Arbeiderpartiet utenfor og ikke behandlet arbeiderne på like fot med andre klasser. I partiet var meningene om regjeringsspørsmålet delte, men partiet sa seg til sist villig til å danne regjering og utpekte Christopher Hornsrud til regjeringssjef.

Arbeiderpartiets første regjering kom ikke til å sitte i mer enn 18 dager, men kongens praktisering av parlamentarismens spilleregler også overfor sosialistene har i ettertid vært bedømt som klok. Hans initiativ endret riktignok ikke noe på Arbeiderpartiets prinsipielle motstand mot monarkiet, og partiet fortsatte ennå i noen år å demonstrere mot kongehuset på forskjellige måter. Men kongens initiativ viste likevel hvilke muligheter partiet kunne ha innenfor det bestående system, og kan på sin måte ha medvirket til at Arbeiderpartiet i 1930-årene forlot sin revolusjonære linje og ble et reformistisk parti.

Det norske monarkiet stod støtt da krigen kom til Norge 1940. Det var lite igjen av de republikanske strømningene fra 1905, og i annen halvdel av 1930-årene aksepterte Arbeiderpartiet kongedømmet som en del av det konstitusjonelle system. Kongen selv hadde bidratt sterkt til denne konsolideringen. Han hadde tatt sin oppgave som monark alvorlig, hadde fullt ut etterlevd de prinsipper som måtte gjelde for en konge i et konstitusjonelt demokrati, hadde etter hvert ervervet store kunnskaper om norsk samfunnsliv og politikk, var pliktoppfyllende og interessert, hadde vunnet respekt og sympati hos dem som ble kjent med ham, og førte et privat- og familieliv som offentligheten hadde lite å utsette på. Den annen verdenskrig skulle komme til å styrke kongedømmet ytterligere og øke kongens popularitet sterkt. Men først gjennomgikk monarkiet og nasjonen en dyp krise.

Den tyske angrepsgruppen som skulle besette Oslo om morgenen 9. april 1940, hadde som oppgave å sikre seg kongen og regjeringen for å tvinge Norge til å overgi seg. Dette mislyktes, fordi angrepsgruppen ble stoppet ved Oscarsborg i Oslofjorden. I de tidlige morgentimene ble kongen holdt orientert om utviklingen av det tyske angrepet. Han deltok ikke i regjeringens overlegninger på Victoria terrasse og var heller ikke til stede da den tyske sendemann dr. Bräuer overleverte det tyske ultimatum om overgivelse. Men ved 5-tiden ringte statsminister Nygaardsvold og fortalte at regjeringen hadde avvist ultimatumet og hadde bestemt seg for å mobilisere. Hele kongefamilien gikk om bord i ekstratoget som ved 7.30-tiden om morgenen tok regjeringen og de fleste stortingsrepresentantene fra Østbanestasjonen til Hamar. På grunn av de utrygge forholdene drog kronprinsessen og barna samme natt over til Sverige, der de kom til å oppholde seg som gjester hos den svenske kongefamilien, mens kongen og kronprinsen fulgte hverandre de neste ukene. De to hadde alltid stått hverandre nær, og de felles krigsopplevelsene skulle komme til å binde dem enda sterkere sammen.

På Hamar tok kongen inn på Sælid gård i Vang, men han deltok det meste av tiden i en rekke møter om den politiske og militære situasjon under og mellom de to stortingsmøtene som ble holdt på Hamar. Det hersket stor usikkerhet om man burde fortsette den motstandslinjen som regjeringen hadde slått inn på om morgenen. Kongen var blant dem som var imot at det skulle forhandles med tyskerne. Etter det første stortingsmøtet på Hamar ble det holdt statsråd, der regjeringen søkte avskjed for å gi plass for en samlingsregjering. Under rådslagninger hvor kongen deltok, ble det enighet om at det gjaldt å unngå en ministerkrise, og at regjeringen derfor burde bli sittende.

Kongen drog i likhet med de andre videre til Elverum, der Stortinget holdt sitt siste møte om kvelden 9. april. Deretter reiste han østover til Nybergsund i Trysil, dit han ankom sent på natten. Samme natt forsøkte tyskerne igjen å skaffe seg kontroll over kongen og regjeringen, denne gangen gjennom en improvisert ekspedisjon som drog ut fra Oslo, men ble stoppet av norske militære på Midtskogen mellom Hamar og Elverum. Samtidig gjorde den tyske sendemann dr. Bräuer et politisk fremstøt. Han ønsket å møte kongen personlig i Elverum. Kongen drog derfor tilbake dit, og sammen med utenriksminister Koht møtte han sendemannen om ettermiddagen 10. april. Tyskerne hadde hittil nøyd seg med å kreve norsk kapitulasjon og full frihet til å okkupere Norge, men ellers lovt ikke å gripe inn i landets styre og stell utover det som var militært nødvendig – slik ordningen ble i Danmark, som ble angrepet samtidig med Norge og etter det samme mønster. Men i møtet med kongen på folkehøyskolen i Elverum krevde den tyske sendemannen nå noe mer, nemlig at regjeringen Nygaardsvold, som ikke hadde villet overgi seg, måtte gå av, og at kongen måtte utnevne en ny regjering med Quisling som statsminister. Kongen hevdet at han som konstitusjonell monark ikke kunne ha en regjering som manglet alminnelig tillit, men ville først gi et endelig svar etter at han hadde fremlagt saken for regjeringen.

Kongen vendte så tilbake til Nybergsund og bad om at det straks ble holdt statsråd. Der sa han: “Jeg kan ikke gå med på de tyske kravene. Det ville stride mot alt det som jeg har oppfattet som min plikt som Norges konge siden jeg kom til landet for snart 35 år siden. Jeg har lagt an på å skape en tradisjon i det nye norske kongedømme, en tradisjon i samsvar med norsk ånd og norsk politisk tenkemåte. Jeg har villet skape et konstitusjonelt kongedømme i lojalitet mot det folk, hvis kall jeg mottok i 1905. Jeg kan ikke bryte den linjen.”

Kongen sa at han heller ville abdisere enn å utnevne en regjering Quisling. Men det måtte være regjeringen som tok avgjørelsen, og kongen poengterte at den måtte ta sitt standpunkt uavhengig av hans personlige innstilling. Kongens tale med trusselen om abdikasjon gjorde et sterkt inntrykk på de tilstedeværende, men var knapt avgjørende for regjeringen, som mest sannsynlig ville ha avvist det tyske kravet i alle tilfeller. Men etter hvert som abdikasjonstrusselen ble alminnelig kjent, bidrog den til å tegne bildet av den trossige konge som stod imot den tyske overfallsmakt. Det var uansett en viktig beslutning som kongen og regjeringen traff i Nybergsund, for med den holdt de fast ved den motstandslinjen som regjeringen hadde valgt om morgenen 9. april, men senere var blitt i tvil om.

Den tyske sendemannen hadde prøvd å drive en kile mellom kongen og regjeringen, og det samme gjorde Quisling. Om morgenen 11. april samtalte kongen med et sendebud fra Quisling. Budskapet var at den regjering som Quisling hadde dannet i Oslo, anmodet kongen om å vende tilbake til hovedstaden. Quisling ville da stille seg lojal overfor kongen og foreslå at det i Norge ble etablert en lignende ordning som i Danmark. Men kongen svarte at hvis han skulle komme til Oslo, måtte forutsetningen være at Stortinget og regjeringen fulgte med, og at det ble dannet en ny regjering på konstitusjonell måte. Quislings regjering kunne kongen ikke akseptere.

Tyskerne gjorde nå sitt tredje militære fremstøt mot kongen og regjeringen, denne gang for å utslette dem. Om ettermiddagen 11. april satte tyske fly inn et morderisk angrep mot kongen og regjeringen i Nybergsund, men uten resultat. Det ble innledningen til en rekke lignende bombeangrep i de kommende ukene. De betydde ikke bare en voldsom påkjenning rent fysisk. Også psykisk ble belastningen stor, fordi kongen og regjeringen førte utrygghet med seg. Folk måtte regne med tyske angrep der de tok opphold, og kongen og statsrådene merket at de ikke alltid var velkomne der de drog frem.

Etter flyangrepet i Nybergsund drog kongen og regjeringen straks videre til Innbygda. Der foreslo statsministeren at de skulle reise inn i Sverige, et forslag som syntes å stå i strid med den motstandslinjen som regjeringen hadde valgt, og kongen og kronprinsen sammen med et flertall av statsrådene var derfor imot forslaget. Det ble i stedet vedtatt at kongen og regjeringen skulle søke seg over mot Gudbrandsdalen, for ikke å bli låst fast på det indre av Østlandet og for å få bedre kontakt med overkommandoen, som nå ble ledet av sin nyutnevnte og kampvillige sjef, Otto Ruge. Under reisen ble regjeringen splittet, og kongen, kronprinsen og en del av statsrådene kom om morgenen 12. april til Femund-traktene, der de svingte østover og drog frem til tollstasjonen Lillebo ved svenskegrensen.

Her ble det drøftet om de skulle dra videre inn i Sverige. Utenriksminister Koht ringte til sin svenske kollega i Stockholm for å høre hvordan kongen ville bli mottatt, og utenriksminister Günther svarte at han ikke kunne gi noen garanti for at kongen ikke ville bli internert. Svenskene hadde merket seg at kongen opptrådte i generalsuniform og fant det vanskelig å gi en stridende norsk offiser opphold i det nøytrale Sverige. Resultatet av de nokså forvirrede drøftelsene ved Lillebo ble at kongen, kronprinsen og et par av statsrådene ikke ville reise inn i Sverige, men fortsette anstrengelsene for å nå frem til Gudbrandsdalen, mens tre av statsrådene drog inn i nabolandet. Men før partene skiltes, krysset alle grensen en 20 minutters tid, da tyske fly ble meldt.

Kongen drog over Tynset til Hjerkinn og videre sørover med tog til Otta, der han traff sammen med resten av regjeringen. Neste dag, 15. april, ble det holdt statsråd, og kongen sendte ut et opprop. Der nevnte han litt om hva han og regjeringen hadde vært utsatt for: “Stillingen er den at jeg i dag ikke kan meddele dere hvor jeg, Kronprinsen og Regjeringen oppholder oss i Norge. Den tyske hærmakt har nemlig foretatt et voldsomt angrep på oss da vi oppholdt oss på et lite, ubefestet og ubeskyttet sted. Sprengbomber, brannbomber og maskingeværild ble anvendt mot den sivile befolkning og oss på den hensynsløseste og brutaleste måte.” Men først og fremst manet kongen folk til å holde kampviljen oppe: “… retter jeg en inntrengende henstilling til alle norske kvinner og menn om å gjøre alt hva hver enkelt evner og kan for å redde friheten og selvstendigheten for vårt kjære fedreland […] Jeg takker dem som i dag, sammen med meg og Regjeringen, står på post i kampen for Norges selvstendighet og frihet.”

Kongen måtte bli værende ved Otta og i Vågå en uke, for tyske fallskjermstyrker som ble sluppet ned over Dovre, stengte veien nordover og gjorde situasjonen utrygg. Men etter at norske tropper hadde nedkjempet de tyske fallskjermsoldatene, kunne kongen dra videre 21. april; følget tok ned Romsdalen for så å bli værende i Molde noen dager. Mens han og regjeringen oppholdt seg der, ble byen kraftig bombet. Et av de mest kjente fotografier av kongen og kronprinsen ble tatt under deres opphold i Molde: De kongelige har søkt ly for bomberegnet og står under noen vårlige bjørketrær.

Allerede noen dager etter det tyske overfallet ble det sendt britiske og franske hjelpestyrker til Norge for å delta i den militære motstanden mot invasjonen. Men da de allierte oppgav Sør-Norge i slutten av april, forlot kongen og regjeringen Molde og reiste nordover på det britiske krigsskipet Glasgow. Fra Tromsø drog kongen videre til Målselvdalen, der han ble boende i fylkeslege Dybwad-Holmboes hytte “Trangen” i over en måned. Tilværelsen ble dermed roligere, men også mer isolert. Det var vanskelig å holde kongen og regjeringen samlet da de ble innkvartert på forskjellige steder. Kampene ved Narvik gikk sin gang uten at det var stort regjeringen kunne gjøre med det, mens regionale myndigheter tok seg av den sivile og militære forvaltning i Nord-Norge. Men kongen talte i kringkastingen 17. mai: “Jeg tror at alle i dette land forstår at det er med dyp vemod og sorg at jeg i dag minnes de mangfoldige ganger jeg med min familje fra slottsaltanen i Oslo har tatt imot barnetoget den 17. mai, representerende det glade og jublende Norge. Når jeg i dag ikke kan gjøre dette, vil det forståes at jeg føler en dyp trang til på denne vår frihetsdag å sende en hilsen til hele det norske folk […] har hele det sydlige Norge måttet opgis. Men Nord-Norge kan vi ennu kalle vårt […] Og det er mitt håp at vi herfra med våre alliertes hjelp må kunne organisere vårt forsvar påny og herigjennem gjenvinne friheten for hele det norske folk.”

I begynnelsen av juni ble det kjent at de allierte ville oppgi Narvik og trekke seg ut av Nord-Norge, og kongen og regjeringen måtte bestemme seg for hva de da skulle gjøre. De fant det vanskelig å føre kampen videre alene, men like vanskelig å skulle forlate landet. Kongen hadde som de andre liten lyst til å forlate land og folk i nederlagets time. Kronprins Olav tilbød seg å bli igjen dersom kongen og regjeringen forlot landet, men forslaget ble avvist. Noen dager håpet kongen og regjeringen forgjeves på en plan om en demarkasjonslinje: Tyskerne skulle stoppe opp sør for linjen, mens norske myndigheter skulle fortsette å styre i et stormaktsfritt Nord-Norge nord for demarkasjonslinjen. Men til slutt bestemte kongen og regjeringen seg for å ta imot det britiske tilbudet om å bli med over til Storbritannia, for å opprettholde en fri norsk statsmakt og føre striden videre derfra sammen med de allierte. De forlot Tromsø 7. juni 1940 om bord på krysseren Devonshire og begynte dermed på det som skulle bli et fem år langt eksil.

Også etter det tyske overfallet 9. april og under det to måneder lange felttoget opptrådte kong Haakon som en konstitusjonell konge som ikke førte politikk på egen hånd, men nøyde seg med å uttale sin mening under hånden og i høyden prøvde å influere på vedtak som han overlot til regjeringen å fatte. Han solidariserte seg hele tiden med sin regjering og den motstandslinje som regjeringen hadde valgt, som han personlig var enig i, og som han trolig forfektet med større konsekvens enn enkelte av regjeringsmedlemmene, ikke minst statsministeren. Med sine 67 år gjorde kongen inntrykk på sine omgivelser, med den ro og verdighet som han viste under til dels ekstreme forhold. Her kom hans militære opplæring og erfaring ham til gode.

I den alminnelige opinion stod kongen sterkere enn sin regjering, fordi han unngikk den kritikk som regjeringen nå møtte på grunn av sin forsvars- og utenrikspolitikk før krigen og på grunn av den stadige tilbakegangen under felttoget, og fordi han lettere enn en arbeiderpartiregjering kunne stå som et nasjonalt samlingsmerke. Men både kongens og regjeringens posisjon ble svekket fordi de gikk fra nederlag til nederlag i felttoget, fordi mange oppfattet det som om de flyktet unna for å bringe seg selv i sikkerhet, og fordi de til slutt knyttet sin skjebne så ugjenkallelig til de allierte, som i denne fasen så ut til å kunne bli den tapende part i storkrigen.

Sommeren 1940 ble en særlig kritisk tid for både kongedømmet og regjeringen. Etter at felttoget i Norge var avsluttet, og kongen og regjeringen hadde tatt opphold i Storbritannia, ville den tyske Reichskommissar Josef Terboven gjennomføre en politisk nyordning i Norge. Stortinget skulle innkalles, erklære kongen og regjeringen Nygaardsvold for avsatt og opprette en ny regjering, et såkalt riksråd. Forhandlingene med tyskerne ble fra norsk side ført av de gjenværende medlemmene av Stortingets presidentskap. Situasjonen var vanskelig, tyskerne seiret på alle kanter, mange var skuffet over den allierte innsatsen i Norge, det gikk rykter om hvor dårlig regjeringen og offiserene hadde skjøttet krigføringen, og kongen og regjeringen ble kritisert for å ha latt folket i stikken. Presidentskapet kom snart på defensiven og gikk med på at regjeringen skulle avsettes og at det skulle oppnevnes et riksråd. Kravet om at kongen skulle avsettes, var det vanskeligste, men presidentskapet gav til slutt etter også her. 27. juni skrev de til kongen for å be ham oppgi tronen for seg selv og sitt hus.

Kongen og regjeringen kunne ikke være i tvil om sin holdning. De hadde valgt sin linje og måtte holde fast ved den. Regjeringen sendte 24. juni ut en erklæring over radio fra London, der den tok avstand fra at det skulle dannes et riksråd på kongens og regjeringens bekostning. 3. juli gav kongen sitt svar til presidentskapet i et brev som også ble lest opp i radio. Her sa han klart fra at han ikke kunne godta presidentskapets forslag. I juni–juli arbeidet kretser i Oslo og Stockholm for at iallfall prins Harald måtte sikres adgang til tronen, eventuelt at det ble opprettet et formynderstyre for ham i Oslo. 18. juni skrev Stortingets presidentskap til Hitler og bad om at Harald i sin tid måtte få adgang til tronen, selv om kong Haakon trådte tilbake, noe tyskerne avviste. I slutten av juli telegraferte den svenske kong Gustav til kong Haakon og tilrådde at kronprinsesse Märtha ikke reiste til USA som planlagt, noe som etter den svenske kongens mening ville svekke det norske kongehusets stilling i hjemlandet. Verken kong Haakon eller regjeringen kunne godta spesielle løsninger knyttet til arveprinsen, og 12. august drog kronprinsessen av sted sammen med barna til Petsamo for derfra å reise til USA. Den amerikanske presidenten hadde invitert henne til å bo der, og hun og barna tok opphold i USA for resten av krigen.

Under riksrådsforhandlingene sommeren 1940 stod kongen og regjeringen sterkt konstitusjonelt. Men politisk stod de begge svakt, og særlig regjeringen. I september ble de politiske partienes stortingsgrupper innkalt til uformelle møter i Oslo. Avstemninger i gruppene viste at et flertall var villig til å avsette regjeringen og suspendere kongen dersom det var nødvendig for å få i stand et riksråd. På den annen side ble kongens nei til å abdisere et viktig utgangspunkt for den første motstanden i det okkuperte Norge, og allerede sommeren 1940 ser man de første tilløp til dannelsen av en hjemmefront med kongen som ideal og samlingsmerke.

Imidlertid slo Terboven det politiske spillet om riksrådet over ende 25. september. Han oppgav rådet, erklærte kongen og regjeringen for avsatt og forbød alle politiske partier bortsett fra Nasjonal Samling, som tyskerne nå ville satse på. All virksomhet til fordel for kongehuset skulle heretter være forbudt. Fra London svarte kongen og regjeringen at de ville fortsette kampen inntil Norge var fritt.

Kongen oppholdt seg i Storbritannia under hele krigen. Han og kronprinsen ble først hjulpet av den britiske kongefamilien og var dens gjest i Buckingham Palace, men flyttet etter noen måneder utenfor London til Bowdown House ved Newbury i Berkshire, senere til herregården Foliejon Park i nærheten av Windsor. Herfra drog kongen inn til London flere dager i uken. Kronprinsen reiste noen ganger over Atlanterhavet for å besøke sin familie og for å propagandere for Norges sak i USA.

For ute-Norge ble Haakon 7 det naturlige midtpunkt, og både ute og hjemme ble han mer og mer nasjonens samlende symbol. Kongen holdt som før statsråd med sin regjering, og han solidariserte seg uttrykkelig med den, sa ifra at han ikke tenkte å drive politikk for egen regning, og at han som før ville opptre som konstitusjonell konge. Han stilte seg på regjeringens side i de tilfeller da det innen de væpnede styrker oppstod en opposisjon med brodd mot regjeringen. Kongen tok imot utallige nordmenn, han besøkte forlegninger, skip og institusjoner, og han bidrog til å opprettholde kontakten med andre allierte nasjoner – ikke minst britene, siden han hadde så nære forbindelser med den britiske kongefamilien. Kongens 70-årsdag 3. august 1942 gav anledning til en storstilt markering av samhold og motstandsvilje blant nordmenn i eksil.

I det okkuperte Norge økte kongens popularitet etter hvert som hjemmefronten vokste. Det ble stadig klarere at de allierte ville vinne krigen, og flere og flere kom til at kongen og regjeringen hadde valgt rett i 1940. Kongens monogram “H 7” ble et symbol som ble brukt overalt i illegal sammenheng og malt og tegnet på de forskjelligste steder. Arnulf Øverlands og Nordahl Griegs kongedikt ble kjent og sitert under hånden, kongesangen ble sunget som aldri før i lukkede forsamlinger, og folk lyttet til kongens taler over London radio eller leste dem i illegale skrifter.

Kronprins Olav, som var blitt utnevnt til forsvarssjef 30. juni 1944 og reelt fungerte som sådan, var den første av de kongelige som satte foten på norsk jord etter frigjøringen, da han ledet regjeringsdelegasjonen som ankom Norge fra Storbritannia 13. mai. Kongen selv ble møtt med enorm begeistring da han kom til Oslo 7. juni, på dagen fem år etter at han forlot landet, samtidig som han befestet nettopp denne datoen som en nasjonal merkedag. Han ble omgitt av den samme hyllest da han senere reiste rundt i landet, og hyllesten gav seg også uttrykk gjennom en folkegave 1947, nemlig kongeskipet Norge.

Populariteten varte resten av kong Haakons levetid. Men kongefamilien hadde utstått mange prøvelser både før, under og etter krigen. Dronning Maud var død 1938, og 1954 ble også kronprins Olav enkemann, da kronprinsesse Märtha døde etter lengre tids sykdom. Kong Haakons to år eldre bror, den danske kongen Christian 10, døde 1947, og 1952 døde hans nevø og allierte fra krigen, den britiske kongen Georg 6. Kong Haakon hadde nær kontakt med sine tre barnebarn og fulgte stolt med i deres utvikling, men hans egen alder og den mannsdominerte ensomheten på Slottet satte sitt preg på hans siste år. Etter et lårbensbrudd 1955 ble kongen svekket, og kronprins Olav tiltrådte som regent under hans langvarige sykdom, som endte med kongens død 21. september 1957.

Kong Haakon forstod å være både opphøyd og folkelig, å balansere mellom det altfor stive, tilbaketrukne og majestetiske på den ene side og det overdrevent joviale og popularitetssøkende på den andre. Han hadde sans for humor og satte pris på den gode historie. Kongen var avbalansert og på mange måter en enkel og jevn mann, som ikke satte store materielle krav til sine omgivelser. De som fulgte ham nært under felttoget 1940, var forundret over “hvor merkelig godt Kongen i sin alder tok denne primitive og urolige tilværelse”, som Otto Ruge skriver. Kongen må ha vært redd for at hans korrespondanse kunne bli misbrukt, for han sørget for at den ble tilintetgjort, og innstiftet dermed en tradisjon i det norske kongehus.

  • Hans majestet kong Haakon VII taler 1905–1946, red. av W. P. Sommerfeldt, 1947
  • “Kjære landsmenn”. Kong Haakon den VII's taler under krigen 1940 til 1945, red. av Y. Woxholth, 1965
  • E. Jansen: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • F. Wedel Jarlsberg: 1905. Kongevalget, 1946
  • D. A. Seip (hovedred.): Haakon 7, 1947
  • F. Nansen: Dagbok fra 1905, 1955
  • Y. Hauge: Fra korvettens dekk til Norges trone. Kong Haakons ungdom, 1955
  • d.s.: På Norges trone. 1906–1930, 1958
  • d.s.: Kongen av Norge. 1931–1957, 1960
  • I. A. Roset: Det norske Arbeiderparti og Hornsruds regjeringsdannelse i 1928, 1972
  • T. Greve: Haakon VII – menneske og monark, 1980
  • T. Ramberg: Med folket. Historien om vårt kongehus, 1987

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri Kong Haakon og dronning Mauds kroning i Nidarosdomen av Andreas Bloch, 1906; Stiftsgården, Trondheim
  • Maleri av Asta Nørregaard, 1920; Oslo Bymuseum
  • Maleri av Agnes Hiorth, 1948 (Oslo Rådhus og Oslo Militære Samfund), 1972 (Stortinget)
  • Statue av Per Palle Storm, 1950; Kristiansand
  • Statue av Ørnulf Bast, 1959; Bodø
  • Statue av Ørnulf Bast, 1969; Vardøhus festning, Vardø
  • Statue av Ottar Espeland, 1972; Bergenhus festning, Bergen
  • Statue av Stinius Fredriksen, 1972; Kong Haakon VIIs plass, Trondheim
  • Statue av Nils Aas, 1972; 7. juni-plassen, Oslo
  • Minneplakett, utført av Kirsten Ortwed, 2005; Charlottelund slott, Danmark.