Faktaboks

Haakon Sæthre
Født
20. oktober 1891, Fana (nå Bergen)
Død
9. februar 1945, Oslo
Virke
Overlege, nevropsykiater og motstandsmann
Familie
Foreldre: Instituttbestyrer Jakob Sæthre (1854–1921) og Gertrud Valen (1857–1929). Gift 3.9.1924 i Kristiania med Haldis Thaulow f. Baumann (3.10.1897–10.6.1988), datter av disponent Adolf Baumann (1868–1932) og Karen Solberg (1872–1944).

Haakon Sæthre var en høyt ansett nevropsykiater og skrev tallrike artikler fra nerve- og sinnssykdommenes område. Under den annen verdenskrig var han aktiv deltaker i motstandsbevegelsen og ledet bl.a. et stort illegalt hjelpearbeid for politiske fanger.

Sæthres farsslekt kom fra Nordfjord, morsslekten fra Sunnhordland. Foreldrene var henholdsvis leder og husmor på Ekelund offentlige skole for åndssvake i Fana, og oppveksten i hjemmet der som den sjette av 9 søsken og omgangen med barna på internatskolen fikk sikkert mye å si for hans utvikling og senere yrkesvalg.

Det kan virke paradoksalt at en skarpskodd ungdom som Sæthre måtte nøye seg med Ng.tf. til examen artium på Bergen katedralskole 1910, men han var åpenbart et så utålmodig menneske med så mangfoldige interesser at det knapt ble tid til skolearbeidet. Til gjengjeld gikk han med iver og energi inn for studiene og nå med like stor og utålmodig interesse for mangfoldet i medisinen, så det var en allsidig, grundig og erfaren kandidat som avla sin embetseksamen 1918 med laud. Da hadde han også en variert kandidattjeneste bak seg, foruten at han hadde funnet tid til å være formann i Medicinerforeningen 1915.

Så fulgte nye travle år 1918–24 ved Rikshospitalets nerveavdeling og ved medisinsk avdeling, der han avanserte fra assistentlege til reservelege før han fikk samme stilling ved nerveavdelingen. 1926 kom han til den psykiatriske klinikk, der han ble leder 1931. 1933 ble han overlege ved psykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus. Fra 1922 praktiserte han i tillegg privat i Kristiania/Oslo som spesialist i nevrologi, og i løpet av disse årene hadde han også rukket å gjennomføre kortere og lengre studieopphold ved berømte klinikker og sykehus i Sverige, Danmark, Tyskland, Østerrike, Frankrike og Storbritannia med stipend fra legater og fonds.

At han samme år som han opprettet privat praksis, der han behandlet både nevrologiske og psykiatriske pasienter, påtok seg formannsvervet i Det norske Studentersamfund og deltok som norsk utsending til den internasjonale studentkongress i Berlin, er nye eksempler på hans hvileløse aktivitetstrang.

Etter hvert som Sæthres anseelse og ry vokste, ble nye bører lagt på hans skuldre: Folkehelseforeningens sentralstyre 1923/24, formann Norsk Nevrologisk forening 1933, psykiatrisk konsulent for Oslo vergeråd fra 1933, formann i Mentalhygienisk Forening fra 1936, delegat til Internasjonal kongress for Mentalhygiene 1937 – for å nevne noe. I tillegg rakk han å dyrke sine vitenskapelige, kulturelle og journalistiske interesser i et mangfold av studier, avhandlinger og artikler i tidsskrifter og i dagspressen. Han var ansett som en glimrende taler og foredragsholder og en slagferdig debattant.

Sammen med Ørnulv Ødegård og Alex Brinchmann utgav Sæthre boken Mentalhygiene 1941. Den ble revet bort på kort tid og kom i nytt opplag 1947. Han lanserte gjerne tanker på tvers av allmenn oppfatning, som for eksempel at bedriftskantiner ikke bare er av det gode. Ansatte skulle heller komme seg bort fra arbeidsplassen i lunsjpausen og oppleve andre miljøer, andre mennesker.

Da norske motstandsfolk 8. februar 1945 likviderte den forhatte NS-politisjefen Karl Marthinsen, var Haakon Sæthre en av de fire nordmenn som ble arrestert av tyskerne som represalie. Han ble brakt til Akershus festning, hvor han ble dømt til døden av den tyske politirett og skutt neste dag. Sæthres enestående posisjon hos både medarbeidere og pasienter kommer til uttrykk i et brev oversøster Gunda Jahr skrev noen dager etter at han ble skutt: “Jeg og alle vi som arbeidet sammen med ham føler oss grenseløst fattige og ribbet, og vi kan ennå likesom ikke tro at vi ikke skal se hans trygge og kjære ansikt igjen.”

1947 opprettet hans venner “Overlege Haakon Sæthres Minnefond”, som gir reisestipend til unge nevrologer og psykiatere og til sykepleiere og annet personell ved psykiatrisk avdeling.

Verker

  • Mentalhygiene (sm.m. Ø. Ødegaard og A. Brinchmann), 1941
  • en rekke avhandlinger i norske og utenlandske tidsskrifter

Kilder og litteratur

  • Stud.1910, 1935, 1960
  • HEH, 1938, 1948
  • T. Braatøy: Overlæge Haakon Sæthre, 1945
  • G. H. Monrad-Krohn: minneord i Nordisk Medisin 1945, s. 2671f.
  • T. Klaveness: Oslo kommunale sykehus i krigens tegn, 1947
  • P. Anchersen: biografi i NBL1, bd. 15, 1966

Portretter m.m.

  • Maleri (hoftebilde) av Henrik Sørensen, 1947; Psykiatrisk avdeling, Ullevål sykehus
  • Monument av Hans Jacob Meyer, 1971; ved Haakon Sæthres vei, Bergen