H. K. Foosnæs var en sentral politiker i tiårene før og etter 1900. Han fikk stor betydning på en rekke områder, som folkehøyskolestyrer, bondefører, skytterleder, stortingsmann og statsråd.
Foosnæs var født inn i et storbondemiljø. Farfaren Thomas Foosnæs (1784–1876) var stortingsmann 1830 og nær knyttet til bondeføreren Hans Barlien, både politisk og gjennom sønnens ekteskap med Barliens datter. Faren Henrik var kommunepolitiker og en foregangsmann innenfor jordbruket. Da Hans Konrad ble født, bodde foreldrene på Barliens tidligere eiendom Årgård i Namdalseid, men flyttet samme år til slektsgården Fosnes i Beitstad.
Foosnæs fikk sin første utdannelse på fastskolen i hjembygda. Som 18-åring kom han inn som elev på det første kullet på folkehøyskolen Sagatun på Hamar, og de to årene han tilbrakte der, fikk stor betydning for hans videre utvikling og yrkesvalg. Etter en vinter i Christiania, hvor han fikk privatundervisning, besøkte han 1867–68 to danske folkehøyskoler, hvor han ble kjent med seminaristen Lars M. Bentsen (1838–1919; se NBL1, bd. 1), som senere også skulle bli hans stortingskollega. De to bestemte seg for å opprette en folkehøyskole i Trøndelag, og høsten 1868 startet de den første folkehøyskolen i det nordafjelske Norge, på Re i Stjørdal. Foosnes var lærer og medstyrer der til 1872, da han flyttet hjem til Beitstad og tre år senere overtok slektsgården. 1876–79 drev han en ny folkehøyskole som ambulerte mellom ulike bygder i Namdalen og i Vefsn.
Foosnæs var venstremann og markerte seg snart i både lokal- og rikspolitikken. Han var medlem av herredsstyret i Beitstad 1877–1910 og 1913–17, ordfører 1880–1908 og 1914. 1876 ble han valgt som suppleant til Stortinget, og han var fast representant 1882–85, 1888–1900 og 1903–06. Hans hovedinteresse var landbrukspolitikk og jernbanepolitikk, og han var formann i landbrukskomiteen 1892–94 og 1898–1900. Han var også medlem av landbrukskommisjonen av 1895 og lappekommisjonene av 1889, 1892 og 1897, og 1902–08 var han formann i kommisjonen som skulle forestå salg og bortforpakting av statens jord i Finnmark.
Foosnæs var republikaner og sterkt imot unionen med Sverige. Som en motvekt mot den kongekontrollerte hæren var han med på å grunnlegge det frivillige skyttervesen 1882, og under riksrettssaken 1884, da det var frykt for at kongen kunne benytte hæren mot Stortinget, var han formann i styret for folkevæpningssamlagene.
I unionsoppløsningsåret 1905 var Foosnæs medlem av Stortingets spesialkomité. Han var motstander av Karlstadforliket, som han syntes gikk Norges ære for nær. Han var blant annet opptatt av samenes rettigheter i grenseområdene, og fra Stortingets talerstol uttalte han, med klar hentydning til skytterbevegelsen, at man lett kunne ha møtt svenskene med 100 000 mann. Foosnæs var også motstander av desarmeringen av grensefestningene og mente at en eventuell krig ville være fremprovosert av svenskene.
Når det gjaldt spørsmålet om Norges statsform, holdt Foosnæs på republikken, og han sluttet seg til Konows forslag om å holde seg til Grunnloven og utsette spørsmålet til et nytt Storting kunne foreta de nødvendige lovendringer. Men ved kroningen av kong Haakon 7 og dronning Maud i Trondheim 1906 var han likevel medlem av Stortingets deputasjon, og mottok i den forbindelse både 7. juni-medaljen og Kroningsmedaljen. Foosnæs ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1901 og fikk kommandørkorset av 1. klasse 1910.
Foosnæs nådde toppen av sin politiske karriere som landbruksminister i Gunnar Knudsens første regjering 1908–10. Et viktig resultat av hans arbeid i regjeringen var loven som gav kommunene forkjøpsrett til skog.
Foruten å være en dyktig gårdbruker, hadde Foosnæs en rekke interesser innenfor næringslivet i hjemfylket. Han var grunnlegger av Indtrøndelagens Dampbaadsamlag og stor skog- og sagbrukseier. Dessuten var han formann i styret for Mære landbruksskole, formann i amtsskolestyret og medlem av representantskapet i Norges Brannkasse.
Foosnæs var en storvokst og staselig mann; han ruvet som en kjempe. Han var en utmerket taler og kunne være bitende ironisk når temperamentet tok overhånd, men han viste også stort hjertelag og gikk med varme inn for saker han trodde på og var personlig elskverdig. I teorien var han ekstremt demokratisk, men på lokalplanet kunne han opptre selvrådig. Likevel oppstod det i hans senere år en persondyrkelse som kunne minne om den kulten som Bjørnson var gjenstand for. Da Foosnæs lå for døden, mottok han et telegram fra et bondestevne på Stiklestad som hyllet ham som “de norske bønders Tord Foleson”.