Perioden 1305–42, med Håkon Erlingsson som den siste av tre sterke biskoper etter hverandre på den bergenske bispestol, er usedvanlig godt dekket kildemessig gjennom den store brevsamlingen fra den såkalte Bergens kopibok.
To forslag har vært fremmet når det gjelder identifisering av den Håkon som var biskop i Bergen 1332–42, nemlig Håkon Toresson eller Håkon Erlingsson. Det følgende er basert på at det var Håkon Erlingsson som ble valgt til biskop raskt etter forgjengerens død, men vigslet og formelt anerkjent som stiftets leder først etter to år.
Biskop Håkon tituleres som meistari. Både syntaks og ordforråd i Håkons mange brev tyder på utenlandsk påvirkning. Mye taler for at han, i likhet med sine to forgjengere Arne og Audfinn Sigurdssønner, har fått sin universitetsutdannelse i Frankrike. Håkon nevnes som kannik i Bergen fra 1319, muligens fikk han også et kannikembete i Nidaros ved pavelig provisjon. Dette kan ha sammenheng med at han fra 1328 nevnes som en av tre ombudsmenn for pavestolens sendemenn i Norge.
Biskop Håkons embetstid kan inndeles i to faser, før og etter et sterkt refsende pavebrev fra 1337, der klagemålene rettes både mot Håkons embetsførsel og hans private livsførsel. Han anklages for et heller uregelmessig, utsvevende liv med gjeld til en rekke mektige personer. Ifølge pavebrevet hadde Håkon forbrutt seg økonomisk overfor pavestolen, bl.a. ved å ha ødslet bort penger han hadde samlet inn som ombudsmann. Det ser ut til at Håkon i forbindelse med et rådsmøte hos kong Magnus Eriksson i Viken høsten 1337 har fått hjelp av konge og stormenn til å komme seg ut av uføret.
Etter 1337 fremstår Håkon som en biskop med et bredt virkefelt, med en spesiell interesse og styrke for økonomistyring og aktiviteter av næringsmessig karakter. Det synes ikke som om Håkon hadde samme juridiske legning og interesse for kirkerettslige spørsmål som sine to forgjengere. Håkon administrerte bispedømmet systematisk og med sterk sentral kontroll, og han bygde ut kirkeorganisasjonen i distriktet som virkemiddel for å styrke bispestolens økonomi sentralt.
I siste del av sin embetsperiode nøt Håkon stor respekt for sin håndtering av økonomisk-administrative saker, noe som tyder på at han ordnet opp i forhold til anklagene i pavebrevet. Med Håkon som generalkollektor av pavelige inntekter ble Bergen sentrum for innsamlingen i Norge og skattlandene. Håkon bistod også verdslige myndigheter med sin økonomiske kompetanse med viktige oppgaver i kongsgården og i Bergen fehirdsle.
Biskopene Arne og Audfinn hadde sterke kirkepolitiske ambisjoner både på vegne av egen bispestol og om å bygge en sterk norsk kirkeprovins. Håkon, derimot, ivret ikke for å delta på provinsialkonsil; han synes ikke å ha hatt et spesielt godt forhold til den sterke erkebiskopen Pål Bårdsson.
Håkon hadde for øvrig et godt utbygd kontaktnett både til geistlige og verdslige stormenn. Han møtte sammen med de andre biskopene i riksrådet og hadde nær forbindelse med de verdslige stormennene i rådet. I konfliktene mellom kongen og norske stormenn i 1330-årene var Håkon øyensynlig godt informert, og han engasjerte seg på stormennenes side i opprøret 1337–38, samtidig som han ville stå på god fot med kongen.
På grunn av de mange brevene i kopiboken av mer privat karakter får vi sjeldne gløtt inn mot Håkons personlighet. Vi ser for eksempel hvordan han i detalj og svært malende kunne beskrive hvordan sykdom hindret ham i å reise på provinsialkonsil, samtidig som han i brev til andre på samme tidspunkt skrev at han var frisk og rask. Håkon fremstår som en fargerik person som med smidighet synes å ha innrettet seg i forhold til ulike livssituasjoner, interesser og maktforhold.