Skiløper og radioreporter. Gift med Randi.

Håkon Brusveen var en av 1950-årenes dominerende norske langrennsløpere, og gjorde seg senere bemerket som sakkyndig radiokommentator “ute i løypa” under store langrenn.

Brusveen var født og oppvokst på småbruk i Vingrom nær Lillehammer og representerte i hele sin tid som langrennsløper Vingrom idrettslag. Han var med i troppen til OL i Oslo 1952 uten å få gå noen distanser. Året etter slo han for alvor igjennom da han vant norgesmesterskapet på 30 km. Han var imidlertid en typisk sprinter, med styrken på de korteste distansene. Etter 1960 prøvde Brusveen seg som skiskytter noen sesonger, inntil han la opp i 1964.

Han slo overraskende til under de olympiske leker i Squaw Valley 1960 og vant gull på 15 km. Seieren, foran de etablerte løperne Sixten Jernberg og Veikko Hakulinen, var en av OLs store sensasjoner. Det hører med til historien at Brusveen kom med på det norske laget i siste runde. Han var i utgangspunktet reserve og skulle blitt hjemme. Han fikk også med seg en olympisk sølvmedalje da det norske laget med Brusveen som ankermann ble knepent slått av Finland på 4 × 10 km stafett. Brusveen deltok også i OL i 1956 og gjorde, under det som ble regnet som et middelmådig norsk OL, relativt hederlige prestasjoner med en femteplass på 15 km og en fjerdeplass på stafett. Til sammen var Brusveen med i den norske OL-troppen tre ganger. Han var for øvrig svært nær ved å bli OL-deltaker en fjerde gang, i 1964, som skiskytter, men lyktes ikke.

Han var med i den norske troppen til verdensmesterskapene både 1954 og 1958 og gikk de korte distansene, 15 km og stafett. Ingen av disse mesterskapene var særlig vellykket sett fra norsk side, men Brusveen oppnådde den beste norske plasseringen under VM i Lahti 1958 med en femteplass på 15 km. I Holmenkollen og Lahti-spelen fikk Brusveen en rekke andre- og tredjeplasser. I norske mesterskap vant Brusveen til sammen fem ganger i perioden 1953–58.

Brusveen var småbruker under sin tid som langrennsløper, men begynte gradvis fra slutten av 1950-årene å etablere egen sportsforretning på Lillehammer, en forretning som etter hvert ble heltidsbeskjeftigelse. Mer lagt merke til ble imidlertid hans karriere som fargerik radioreporter i Norsk Rikskringkastning. Allerede 1963 hadde han sin første opptreden her som intervjuer. Etter hvert ble engasjementene mer regelmessige, selv om han hele tiden beholdt statusen som frilans. Som radioreporter var Brusveen en pioner. Han introduserte nye reportasjeformer og en inntil da ukjent språkbruk. I samarbeid med Bjørge Lillelien skapte han en form for radiodekning av langrenn som ble meget populær. Brusveen laget en ny rolle i denne sammenhengen; han var her den faglig oppdaterte reporteren “ute i sporet”, som brøt inn i sendingen når løperne passerte og kommenterte teknikk, fart og utseende. Det at en NRK-reporter på denne tiden tillot seg å snakke relativt bred dialekt – og ikke et normert bokmål eller nynorsk – gav innslagene et folkelig og humørfylt preg. Han laget denne formen for langrennsreportasjer i 35 sesonger, etter hvert sammen med nye partnere, før han gav seg etter vinteren 1997.

Brusveen var også en av de sentrale personene rundt oppstarten av Ridderrennet på Beitostølen – det første langrennet for blinde og etter hvert andre funksjonshemmede – i nært samarbeid med Erling Stordahl. Han var med blant de første instruktørene i 1962, og deltok siden fast som medhjelper til 1987.

Brusveen fikk Holmenkollmedaljen 1958. 1960 ble han tildelt Morgenbladets gullmedalje for årets største idrettsbragd.

  • 3–2–1–Gå. Håkon Brusveen forteller til Arvid Møller, 1965
  • Langrenn. Veileder for treningen (sm.m. A. Kveberg, T. Hoff og B. Tvedt), 1957

  • A. Møller: 3–2–1–Gå. Håkon Brusveen forteller til Arvid Møller,1965
  • E. Kamper og B. Mallou: The Golden Book of The Olympic Games,Milano 1992
  • E. Odden: Håkon Brusveen. Utenfor sporet,1993
  • personlige opplysninger fra Håkon Brusveen 1998