Norsk konge. Foreldre: Kong Harald 1 Hårfagre (ca. 860–ca. 932) og Tora “Mosterstang”.

Bare tre av kongene i gammelnorsk tid regjerte lenger enn Håkon den gode. Dette alene gir hans kongedømme betydning. Han endret også på flere måter kongedømmets karakter. Istedenfor bare å bygge på makt, slik faren Harald Hårfagre hadde gjort, samarbeidet Håkon i langt større grad med befolkningen. I utstrekning ser Håkons rike ut til først og fremst å ha omfattet Vestlandet, i likhet med farens. I Trøndelag og Nord-Norge satt ladejarlene med avgjørende innflytelse, i Viken småkonger som tidvis hørte under dansk overhøyhet.

Harald Hårfagre hadde flere sønner som fikk kongsnavn. Likevel kom bare to av dem til å gjøre seg gjeldende som rikskonger. Fremst stod den dronningfødte Eirik Blodøks. Men også Håkon ble gjenstand for spesiell oppmerksomhet fra farens side, og han ble sendt til England til oppfostring hos kong Athelstan (Adalstein). Mens Harald ennå regjerte, gjorde han Eirik til medregent, og meningen var at Eirik skulle overta etter farens død. Men etter bare to år fikk Eirik og dronning Gunnhild befolkningen mot seg og ble fordrevet (ca. 934). Håkon, som var kommet tilbake fra England da han hørte faren var død, ble deretter konge. De forskjellige sagaene har ulik fremstilling av utviklingen. Noen lar Håkon selv være den mest aktive under motstanden mot broren, andre fremhever at han var bedt om å komme hjem av “kloke menn”. Snorre fremstiller ladejarlen Sigurd Håkonsson som hovedmannen bak omveltningen. Snorre sier også at Håkon var 15 år gammel da han ble konge, mens andre sagaer sier han var 20. Det finnes ingen samtidige kilder, f.eks. skaldekvad, som kan kaste lys over hendelsene.

Enda kildene er mangelfulle, er det likevel mulig å trekke visse konklusjoner når det gjelder Håkons regjering. Skaldekvadene handler som oftest om kongenes militære bedrifter, og det gjelder også kvadene om Håkon. Det at kvadene overhodet ikke nevner innenlandske motstandere, sammen med at han styrte så lenge, tilsier at Håkons regjering hjemme var fredelig og jevnt over godtatt av befolkningen. Dessuten virker det som om tilnavnet “den gode” oppstod tidlig. I minnekvadet Hákonarmál (se nedenfor) kalles Håkon enn góði konungr, og i midten av 1030-årene omtaler Sigvat Skald ham som “Adalsteins svært gode fostersønn” (Bersǫglisvísur).

Ved samme anledning taler Sigvat også om “lovene” Håkon satte, som forbilde for senere konger. Dette har fått sagaforfatterne til å fremheve Håkons rolle som lovgiver, men antakelig på sviktende grunnlag. Sigvat sikter nok helst til det ordnede samarbeidet med bøndene som Håkon etablerte, ikke til konkret lovgivning. Så tidlig som dette er det mest sannsynlig at bondesamfunnet selv hadde hånd om lovgivningen.

Men Håkons kongedømme kan ha hatt betydning for rettspleien på en annen måte. Noe før midten av 900-tallet ser det ut til at Gulatinget gikk over fra å være et allting, hvor alle kunne møte, til å bli et representantting med oppnevnte menn fra de forskjellige bygdene. I alle fall var Gulatinget ennå 930 etter all sannsynlighet allting, siden Alltinget på Island dette året ble opprettet med Gulatinget som modell. Men noe senere ble Gulatingets lovområde utvidet, slik at Rygjafylke kom med i tillegg til de fylkene som allerede hørte med (Firdafylke, Sygnafylke og Hordafylke). Utvidelsen og overgangen til representantting kan ha vært koblet sammen, siden reiseveiene nå ville bli svært lange for store grupper. Overgangen til representantting førte også rent generelt til lettelser for mange. Det er ikke usannsynlig at kongen spilte en viktig rolle ved en så omfattende endring.

Under sin oppfostring i England var Håkon blitt kristen. Sagaene forteller også at han hentet misjonærer fra England. I en senere engelsk fortegnelse over biskoper som hadde tilknytning til klosteret i Glastonbury, nevnes en viss Sigfrid, som skal ha virket i England etter ca. 960. Han kalles norwegensis episcopus (norsk biskop), og hadde da formodentlig allerede vært i Norge. På Vestlandet lå forholdene godt til rette for kristen misjon som følge av den livlige kontakten med kristne land. I kystområdene ser hedensk gravskikk ut til å forsvinne rundt midten av 900-tallet. På Veøy i Romsdalen er det avdekket en kirkegård fra denne tiden som passer godt med opplysningene om misjonen under Håkon. Samtidig er det på det rene at Håkon ikke prøvde å tvinge igjennom noen alminnelig overgang til kristendommen, med den splittelse og uro det kunne ha ført til. Hans viktigste politiske forbundsfelle, Sigurd ladejarl, hørte til en slekt som enda i neste generasjon holdt fast ved hedendommen.

Håkon hadde ikke innenlandske fiender, men i 950-årene var riket hans konstant truet utenfra. Trusselen kom fra sønnene til Eirik Blodøks, som ønsket å ta tilbake det kongedømmet faren var fordrevet fra femten år tidligere. Støttet av den danske kongen, Harald Blåtann, angrep de Norge flere ganger. Håkons forsvarskamp bør antakelig sees i sammenheng med det sagaene sier om at han organiserte leidangen. Bøndene skulle nå stille utrustede skip med mannskap til disposisjon for kongen, og ved fiendtlige angrep skulle hele styrken av leidangsskip mobiliseres. Et slikt samarbeid om forsvaret var et alternativ til at kongen holdt relativt store faste styrker selv, noe som kunne bli kostbart og tyngende for befolkningen.

Vernepliktsordningen svarte også godt til de militære behovene under Håkon, siden han ikke hadde innenlandske fiender. Dessuten hadde han og bøndene felles fiender i Eirikssønnene. I et samtidig skaldekvad, som handler om opptakten til slaget på Fitjar, hører vi at Håkon var noe tvilrådig og ikke helt visste om han skulle våge seg i strid med den styrken han hadde. Mennene hans kalles da þegnar – det vanlige ordet for bønder når det gjelder forholdet til kongen, nærmest lik “undersåtter”. Dette synes å bekrefte sagaopplysningene om leidangen og folkeoppbudet.

Håkon ble alvorlig såret i slaget ved Fitjar ca. 961, og døde ifølge sagaene kort etter, på vei nordover, ved Håkonshella like sør for Bergen. Han skal ha blitt gravlagt på kongsgården Seim i Nordhordland. Den såkalte “Kongshaugen” der er imidlertid gravd ut uten at man har funnet noe. Nokså umiddelbart etter slaget laget Øyvind Skaldespiller kvadet Hákonarmál, til minne om Håkon, et av de aller ypperste verkene innenfor skaldediktningen, som Snorre gjengir fullstendig i slutten av Håkon den godes saga.

  • HKr.
  • Fagrskinna,2. utg., 1972
  • H. Koht: biografi i NBL1,bd. 5, 1931
  • F. Birkeli: “Hadde Håkon Adalsteinsfostre likevel en biskop Sigfrid hos seg?”, i HT,bd. 40, 1960–61, s. 113–136
  • A. Holmsen: Nye studier i gammel historie,1976
  • P. S. Andersen: Samlingen av Norge og kristningen av landet 800–1130,1977
  • C. Krag: Vikingtid og rikssamling 800–1130,bd. 2 i ANH,1995