Faktaboks

Guttorm Kolbjørnsson
Levetid - kommentar
Fødselsår og fødested ukjent; Død etter 1336; nevnt 1304–36
Virke
Lagmann, ridder og kongelig rådgiver
Familie
Foreldre: Faren het Kolbjørn, moren ukjent. Muligens gift med Bergljot (Berliuth).

Guttorm Kolbjørnsson var lagmann og avanserte til ridder og en av de fremste menn i den sentrale regjeringskretsen under kong Håkon 5 Magnusson. Denne stillingen beholdt han i formynderstyret for kong Magnus Eriksson.

Guttorm Kolbjørnssons avstamning er ukjent, men han hørte hjemme i Vestfold, der han hadde bygård i Tønsberg og flere jordeiendommer. Han eide også jord i Telemark, Buskerud og Østfold. Omfanget av dette jordegodset lar seg ikke fastslå, i og med at det stort sett bare er mindre jordparter som nevnes i dokumentene. Men Guttorm ble etter alt å dømme en holden mann.

Guttorm trer 1304 frem i kildene som lagmann i Tønsberg. Språkføringen i brev han utstedte, minner om språket i den eldste og største delen av Codex Tunsbergensis, det viktige lovhåndskriftet fra Tønsberg fra første fjerdedel av 1300-tallet. Det var trolig Guttorm som fikk brakt i stand dette håndskriftet, og kanskje skrev han selv den eldste delen, som inneholder forskjellig lovstoff, blant annet Landsloven for Borgartingslag.

Guttorms karriere viser at han var en dyktig jurist som kong Håkon 5 etter hvert knyttet tettere til seg. Senest fra 1316 bar han herretittel som ridder. 20. april 1319 var Guttorm en av de 8 menn som ved Håkons dødsleie på Tunsberghus avla ed på å overholde kongens bestemmelser om den fremtidige riksstyringen under den mindreårige tronarvingen, Magnus Eriksson. Eden peker dem klart ut som medlemmer både av Håkons eget råd og det “riksrådet” som skulle overta som formynderstyre for kong Magnus. I tråd med dette var Guttorm en av de riksrådene som i juni samme år inngikk Oslo-avtalen om kongefellesskap med Sverige.

Det er uklart hvordan den sentrale regjeringen ble utøvd i den første tiden etter Håkon 5s død. Men senest i begynnelsen av 1321 var Guttorm forfremmet fra lagmann i Tønsberg til “lagmann i kongsgården”. Tittelen henspiller trolig på det som står om et fremtidig formynderstyre i Håkon 5s store skipan fra 1302, der den daglige regjeringen “i kongsgården” skulle føres av en indre krets av riksråder, og peker Guttorm ut som den juridiske eksperten i formynderregjeringen.

I denne funksjonen kom Guttorm til å utfolde seg for fullt etter at kongsmoren, hertuginne Ingebjørg, var satt utenfor riksstyringen 1323 og herr Erling Vidkunnsson valgt til riksstyrer med kongelig myndighet og tittel av drottsete. Erling ledet den følgende tiden regjeringen i samarbeid med riksrådet. Her var tre faste riksembetsmenn nære daglige hjelpere: kansleren, merkesmannen og Guttorm Kolbjørnsson som lagmann i kongsgården og leder av det som kan kalles en rådskontrollert og elastisk virkende overdomstol.

Guttorms riksomfattende stilling, overordnet landets regionale lagmenn, kommer særlig klart til uttrykk når han en gang kalles “overlagmann” i kongsgården (1327). Det ser ut til at han sammen med drottseten oppholdt seg særlig mye i Bergen, men han virket også i sin hjemby Tønsberg og i Trondheim. Som lagmann i kongsgården deltok han øyensynlig særlig i domskommisjoner i saker der folk i det øverste samfunnssjiktet var involvert, medlemmer av hirdaristokratiet og til dels ledende geistlige. Her var Guttorm den fremste rettslærde bak en rekke dommer og forlik. I Bergen var han sammen med drottseten særlig aktiv i motstanden mot biskop Audfinns krav om betaling av tiende av leieinntekter av bygårder. Her kom det nok vel med at han hadde det kjennskap til norsk kirkelovgivning som utvalget av lovstoff i den eldste delen av Codex Tunsbergensis røper.

Fra 1328 opptrer Guttorm i bevarte kilder bare i hjembyen Tønsberg, ennå 1330 som lagmann i kongsgården. Han kan ha hatt denne stillingen til kong Magnus tok over riksstyringen som myndig konge 1331 eller 1332. Senere var han fortsatt en ressursperson i det offentlige livet i Tønsberg, og kunne virke som dommer sammen med den lokale lagmannen. Det ser likevel ut til at han nå mest var opptatt av privat økonomisk virksomhet. Han er siste gang omtalt i live 1336, og må være død kort etter.

Kilder og litteratur

  • RN, bd. 3–6
  • NgL, bd. 4, 1885, s. 425–435 (om Codex Tunsbergensis)
  • NFH, del 4, bd. 2 og 2. Hovedafd., bd. 2, 1859–62
  • D. A. Seip: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972
  • K. Helle: Bergen bys historie, bd. 1, 1982
  • G. A. Blom: Norge i union på 1300-tallet, del 1, 1992