Gustava Kielland kalles “kvinneforeningenes mor”, ikke fordi hun stiftet den første kvinneforening, men fordi hennes forening av 1844 ble modell og forbilde for det som var Norges første og største kvinnebevegelse, misjonskvinneforeningsbevegelsen. Hun har også satt spor etter seg som forfatter, med boken Erindringer fra mit Liv og – ikke minst – den populære sangen O jul med din glede og den triste Liten ekorn satt.
Gustava Blom vokste opp i de turbulente omstillingstidene i kjølvannet av den franske revolusjon og napoleonskrigene. Hun ble født inn i dannede kretser, som den yngste av tre søsken, og vokste opp dels på Kongsberg, dels i Stavanger. Da faren døde 1812, flyttet hun og moren til Drammen, der hun tilbrakte ungdomstiden. Hun ble kristelig vakt gjennom barndomsvennen Gabriel Kielland, som hun giftet seg med 1824. De flyttet umiddelbart til Finnøy utenfor Stavanger, der han tok fatt som prest og hun på sitt arbeid som prestekone. Det var krevende å skulle bestyre en prestegård, ikke minst for en ung kvinne uten erfaring med landhusholdning.
Imidlertid viste Gustava Kielland seg som en dyktig administrator og organisator. I tillegg til å håndtere den husholdningsmessige delen av prestegårdsdriften drev hun folkeopplysning, undervisning og sosialt arbeid, bl.a. ved å ta til seg fosterbarn og hjelpe nødstilte. Da Gabriel Kielland 1837 ble utnevnt til sogneprest i Lyngdal, flyttet de med en husstand på 20 personer, derav 7 egne barn. Til sammen fødte hun 9 barn, hvorav 8 levde opp. 1854 ble Gustava Kielland enke og måtte flytte ut av prestegården. Deretter bodde hun hos barna sine til hun døde 1889.
Gustava Kielland var en rikt og allsidig utrustet personlighet med et lyst, livlig temperament. Hun fylte hjemmet med musikk, leste skjønnlitteratur og internasjonale misjonsblader, behersket flere språk, førte en utstrakt korrespondanse og skrev dikt. Som gammel og blind dikterte hun sin selvbiografi, som utkom første gang 1882. Dette er et levende og betydningsfullt kvinne-, kirke- og kulturhistorisk dokument.
Gabriel og Gustava Kielland tilhørte kretsen av Brødrevenner, en kristen gruppe som var sterkt interessert i misjon. Denne interessen preget også hjemmet deres. Han stod sentralt før og under opprettelsen av Det Norske Misjonsselskap (NMS) 1842; to av Misjonsselskapets første misjonærer ble rekruttert fra miljøet rundt ekteparet Kielland i Lyngdal, og svigersønnen Andreas Hauge ble ansatt som den første sekretær i NMS (1849).
Gustava Kiellands samfunnsmessige livsverk bestod i at hun leverte det viktigste bidraget til å danne og organisere den første og største av de folkelige kvinnebevegelser i Norge, misjonskvinneforeningsbevegelsen. Impulsen fikk hun etter alt å dømme under Misjonsselskapets andre generalforsamling 1844, der man etter utenlandsk forbilde oppfordret kvinner til å danne arbeidsforeninger for misjonens sak. Historisk sett var Gustava Kiellands “Qvinde-Forening” den fjerde i rekken, lignende foreninger fantes i Christiania (1839), Drammen (1840) og Trondheim (1843). I sin erindringsbok har Gustava Kielland gitt en livfull skildring av et kvinneforeningsmøte, som var et heldags arbeidsmøte. I tillegg fungerte foreningsmøtene opplysende og oppbyggende, de skapte samhold, og de bygde ned sosiale skiller.
1845 skrev Gustava Kielland om Lyngdal-foreningens arbeid i Maanedsskrift for Missionsvenner. Artikkelen utløste en strømning som lå latent i tiden og ble startskuddet til en landsomfattende og livskraftig bevegelse, som 1904 talte 3500 foreninger.
Da Gustava Kielland stiftet sin forening, var et selvstendig organisert kvinneinitiativ i høyeste grad kontroversielt. Men bevegelsen utviklet seg til å bli et samlingssted for kvinner i alle aldre, fra alle samfunnslag, i by og bygd. Det religiøse veldedighetsarbeid som denne bevegelsen initierte, regnes som en av røttene til moderne feminisme.