Dronning. Foreldre: Sannsynligvis den danske kongen Gorm den gamle (død ca. 958) og dronning Tyra. Gift med kong Eirik 1 Haraldsson Blodøks (død 952 el. 954). Mor til Eirikssønnene – Harald 2 Eiriksson Gråfell (ca. 935–ca. 970), Gamle Eiriksson (død ca. 960; se NBL1, bd. 4) og Ragnfred Eiriksson (se NBL1, bd. 11).

I den historiske overleveringen, der sagaene fra 1100- og 1200-tallet dominerer, spiller Gunnhild en helt spesiell rolle. Det har sammenheng med at hun var dronning til Eirik Blodøks og mor til Eirikssønnene. De gikk alle over i historien som hardstyrere og dessuten fiender av den “gode” kongen, Håkon Adalsteinsfostre. Gunhild ble oppfattet som den onde ånd bak mannens og sønnenes styre og fremstilt som herskesyk, intrigant og totalt hensynsløs.

I ettertid er det umulig å avgjøre om det overhodet er noen dekning for et slikt bilde. Men det svarer til en sjablonaktig oppfatning av særlig ondsinnede kvinner som finnes flere steder i sagaene, og som også er tydelig i skildringen av en senere kongemor, Alfiva, og rollen hun spilte i 1030-årene.

Går vi til Gunnhilds samtid, finnes det få holdepunkter for en vurdering. Skalden Øyvind Skaldespiller, som omtaler Eirikssønnenes drap på Sigurd Håkonsson ladejarl, gir til forskjell fra sagaene sønnene ansvaret, uten å antyde at Gunnhild skulle stå bak. Det må ellers være en ren konstruksjon at Gunnhild, slik kongesagaene hevder, skulle ha vært en drivende kraft i forfølgelsen av Olav Tryggvason da han var barn. (Eller rettere sagt, en konstruksjon i konstruksjonen, siden beretningen om Olav Tryggvasons barndom også er en senere fortelling med legendariske trekk.) Men Gunnhilds rolle her passer godt til det generelle inntrykket sagaene vil gi.

Én samtidig kilde tegner likevel et dystert bilde av Gunnhild, nemlig kvadene til Egil Skallagrimsson. Egil kom i konflikt med Eirik Blodøks og måtte rømme fra landet. I en strofe sier han at det var Gunnhild som stod bak, likevel uten å forklare hvordan, og at hennes sinn er “hardt”. Mye kan tale for at det ensidig negative bildet av Gunnhild som særlig kjennetegner den islandske overleveringen, har sammenheng med Egils holdninger og tradisjonen etter ham, slik den blant annet kommer til uttrykk i Egils saga.

Et av hovedtrekkene i det negative bildet av Gunnhild er at hun var trolldomskyndig. Dette bestemte også det som ble skrevet om hennes avstamning. Snorre sier at hun var datter av hålogalendingen Ossur Tote, og at hun møtte Eirik og hans menn mens hun var i Finnmark hos de to verste trollmennene der, som hun for øvrig tok livet av. Andre islandske tekster kaller faren Ossur Lavskjegg, et tilnavn som ytterligere knytter Gunnhild til finner og trollskap. En av de eldste norgeshistoriene, den latinske Historia Norvegiae (ca. 1180), som delvis er uavhengig av den islandske tradisjonen, sier derimot at hun var datter av den danske kong Gorm, og dermed søster av Harald Blåtand. Så godt som samtlige historikere i nyere tid har regnet med at det er dette som var tilfellet.

Slutter vi ut fra det lille vi vet om Eirik Blodøks og Eirikssønnene, kan vi si at Gunnhild sannsynligvis er født på begynnelsen av 900-tallet. Videre ser det ut til at hun fulgte Eirik utenlands da han ble fordrevet fra Norge rundt midten av 930-årene, og at hun var tilbake i landet under styret til Eiriks og hennes sønner i 960-årene. Ifølge noen sagaer (Ágrip og Theodoricus Monachus) ble hun drept av den danske kongens menn og søkket ned i en myr, som trollkjerring. Dette er knapt riktig. Hvor og når hun døde, vet vi ikke, men det kan ha vært på Orknøyene. Hun hadde en datter som var gift med orknøyjarlens sønn, og hun skal ha reist dit etter Eirikssønnenes nederlag i Norge omkring 970.

  • Heimskringla
  • Historia Norvegiae, overs. av A. Salvesen, 1969
  • Fagrskinna, overs. av J. Schreiner, 2. utg., 1972
  • E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • H. Koht: “Dronning Gunnhild – motparten til Egil Skallagrimsson”, i HT, bd. 34, 1946–48, s. 509–417
  • C. Krag: Vikingtid og rikssamling 800–1130, bd. 2 i ANH, 1995