Forfatteren og kringkastingsmannen Gunnar Bull Gundersen hadde sjømannslivet og hjemløsheten som sine temaer og oppnådde ofte å vekke heftig debatt. Hans bøker og programmer om sjøfolks kår evnet i særlig grad å provosere ikke bare rederstanden, men også talsmenn for sjøfolkene selv. Den prisbelønte romanen Martin (1959) førte således til at førstereisguttenes lavalder ble hevet fra 15 til 16 år. En viktig innsats gjorde han også som entusiastisk jazz-formidler gjennom en lang rekke radioprogrammer i 1960- og 1970-årene.
Bull Gundersen var en hjemløs, rotløs og rastløs omstreifer i tilværelsen; i hvert fall fremstilte han seg slik. At han i voksen alder skaffet seg ikke mindre enn to hjem, rokker ikke ved dette inntrykket. Med kone og barn forvart i en leilighet på Nadderud i Bærum og seg selv hensatt i forfatterboligen i Ramnes i Vestfold, kan selv bofastheten ha blitt en splittet følelse.
Hans foreldre ble tidlig skilt, og i morens bohemtilværelse var det liten plass til omsorg for barn. Gunnar vokste opp hos skiftende fosterforeldre og på ulike kostskoler. Han kalte det “en meget omflakkende barndom” og mente han hadde vært innom 10 skoler og blitt utvist fra tre av dem. Kort etter den annen verdenskrig drog han til sjøs og “flakket videre i noen år”. Han tok styrmannseksamen og senere skipsførereksamen ved Oslo Offentlige Sjømannsskole 1953 og seilte noen år som offiser i utenriksfart.
Det ser likevel ut til at Gundersen allerede tidlig tok sikte på en annen karriere, da han som nyutdannet styrmann ble ansatt som inspisient ved Radioteatret i NRK. En tid var han også skipper på fergen mellom Nesodden og Oslo. Sin lengste “fartstid” hadde han som velferdssekretær i Statens Velferdskontor for Handelsflåten, der han i en 8-årsperiode var stasjonert i Antwerpen, Rotterdam, Liverpool og Oslo. Under tiden i Liverpool debuterte han som forfatter med Om natten – en bakgårdsfantasi.
Debutanten ble lagt merke til for sin sikre språkfølelse og fabulerende fantasi. Dette skulle også bli hans varemerke. Bull Gundersens romaner og fortellinger bryter med realismen og innfører en fabulerende prosa som i norsk sammenheng virket fornyende. Her kan grensen mellom drømmeliv og virkelighetsoppfatning være flytende, som når fortelleren i debutboken forvandles til en rotte og betrakter menneskenes samfunn i rotteperspektiv. Den gjennomgående tendens i forfatterskapet er anti-borgerlig, anti-puritansk og pasifistisk, erketypisk uttrykt i Han som ville male havet: “Det må vel være mer anstendig å sikte på sin neste med en ereksjon enn med et gevær.” Mot konformitetspresset og “alminneligheten” stiller forfatteren en anarkistisk individuell frihet, som det ofte kan vise seg vanskelig å oppnå, særlig for den som samtidig lengter etter fellesskap med de andre.
Mellom 1959 og 1961 utgav Bull Gundersen tre bøker, og i tillegg til overveiende positive kritikker mottok han fire priser og utmerkelser på løpende bånd. Fra 1965 fikk han Statens arbeidsstipend jevnlig og kunne med en viss trygghet gi seg frilanstilværelsen i vold.
Forfatterskapet faller i tre deler, der 12 skjønnlitterære prosabøker og et par mindre betydelige diktsamlinger utgjør hovedtyngden. For scenen skrev han flere stykker, det siste, oppført på Det Norske Teatret under tittelen Bonanza superskip (1979), ble til i samarbeid med Jon Michelet og er et utpreget tendensteater. Den tredje formen for litterær virksomhet var de dokumentariske debattbøkene. Dette var gjerne reportasjeserier offentliggjort i andre medier som munnet ut i bokutgivelser om så forskjellige emner som eldreomsorgen i velferdsstaten, innvandrernes kår og norske uteseileres livsbetingelser.
Bull Gundersens bøker er velskrevne, gjerne med en dominant blues-tone i fortellerstemmen, og inneholder mange glimrende novellistiske eller kåserende passasjer. De beste av disse er samlet i Fortellinger fra et rastløst liv (1974) som på et vis utgjør essensen av hans forfatterskap.
Bull Gundersen var aktiv på mange felter. Han var teaterinstruktør, skuespill- og hørespillforfatter, medarbeider i radio og fjernsyn, oppleser av egne tekster sammen med jazz-musikere eller i samspill med sin venn og kollega Harald Sverdrup. Et ofte fremført sceneshow med visesangeren Ole Paus nedfelte seg i den lovpriste LP-platen Ole Bull Show (1973). I tillegg var han en flittig bidragsyter i pressen.
I en alder da han ennå skulle hatt mange kreative år foran seg, ble han rammet av Parkinsons sykdom. De siste årene av sitt liv tilbrakte han på pleiehjem, sterkt invalidisert.
En gang tidlig i 1970-årene spilte Bull Gundersen en statistrolle i en fjernsynsproduksjon som øldrikkende lassis ved Akerselva. Rollen lå ham nær; han behøvde ikke kostyme, men kunne benytte sitt eget daglige antrekk. Selv mente han at det bare var et visst talent som hadde reddet ham fra virkelig å havne i denne livssituasjonen. Uteligger eller uteseiler, de utstøtte og de utmeldte: Martin er kanskje boken om hvordan det kunne gått, hvis ikke litteraturen hadde tatt ham.
Gunnar Bull Gundersen var æresmedlem av Molde Jazz-festival og innehaver av “Molderosen”. Hans kiste ble ført til graven på Ramnes kirkegård en novemberdag 1993 til levende musikk fra en jazzkvartett.