Politiker og embetsmann. Foreldre: Forskalingssnekker Alvald Berge (1906–81) og Elida Kaland (1910–77). Gift med barnepleier Gunvor Wahlberg (27.4.1941–), datter av bygningsarbeider Waldemar Wahlberg (1915–96) og Åsa Åserød (1915–).

Gunnar Berge var Arbeiderpartiets fremste finanspolitiker i de siste tiår av 1900-tallet. Han satt på Stortinget 1969–93, og var finansminister 1986–89.

Han opplevde sin barndom og sin første ungdom i et bygde-Norge i oppbrudd. Bedehuset var ennå et åndelig kraftsenter i Etne i de første etterkrigsårene. Men det nye og mer pulserende livet ved de store kraftanleggene der Gunnars far var forskalingssnekker, begynte snart å bryte opp det gamle og stasjonære bygdemiljøet. Mange av de unge rev seg løs og reiste til byene og tettstedene der næringslivet var i rask utvikling, og der yrkestilbudet var mer spennende og allsidig.

Gunnar Berge fulgte med i denne unge folkevandringen mot “det nye Norge”. Som 16-åring havnet han i Stavanger 1956, på jakt etter arbeid, yrke og fremtid. Med sin sosiale bakgrunn hadde han ingen ærgjerrighet til fortsatt skolegang og høyere utdanning. Derfor ble han lærling og siden platearbeider ved Rosenberg Mek. Verksted. I det dynamiske miljøet ved denne storbedriften fant han seg vel til rette. Han ble aktivt med i det frodige fagforeningsmiljøet, og fikk etter hvert sine første tillitsverv i bedriftsklubben.

Men hans sterke interesse og engasjement i politikk og samfunnsliv førte den unge bygdegutten også over i Arbeidernes Ungdomsfylking, som var Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse. Både av klassebakgrunn og personlig legning var han nærmest skapt til å bli en moderat og pragmatisk sosialdemokrat. Og det var i den politiske arbeiderbevegelsen han snart gjorde en rask karriere. Han var AUF-leder i Rogaland 1965–66 og sekretær i fylkespartiet 1965–68. Samtidig var han studieinstruktør i Arbeidernes Opplysningsforbund. Med sin skolering og sin stigende rutine på talerstolen ble han også en synlig aktør i det politiske miljøet i Stavanger, og han ble valgt inn som medlem både av bystyret, formannskapet og skolestyret.

Berge ble en typisk representant for den politisk aktive og bevisste arbeiderungdommen som rykket inn i arbeiderbevegelsen i 1950- og 1960-årene. Det var en generasjon som fikk sin modning og skolering i møtelivets gullalder. I disse årene kunne de folkevalgte fortsatt møte “en levende folkemening” i stappfulle møtesaler og på folkerike torg ut over hele landet. De kunne snakke rett ut til folket – og samtidig få klare og spontane reaksjoner på sine ord og meninger. Derfor ble mange av dem rene mestere i politisk formidlingskunst.

Det var denne skolen som formet unge Gunnar Berge som politiker. Han følte seg hjemme på talerstolen, og han kjente folkemålet i gate og grend i sitt fylke. Derfor snakket han klart og folkelig og ble forstått av alle. Både hans bygdebakgrunn og hans rot i industrimiljøet gjorde at han på en måte forente by og land. Derfor var det nærmest naturlig at han havnet på Rogalands-benken på Stortinget. Han ble valgt inn første gang 1969, og siden ble Løvebakken hans arbeidsplass i over et kvart hundreår, med et par avbrudd som statsråd.

Blant de folkevalgte ble han sett på som sindigheten personlig – en mann som det alltid gikk an å snakke med på tvers av alle partigrensene. Derfor ble han en dyktig formann i Finanskomiteen (1978–81), som i politisk uryddige år alltid måtte finne frem til en budsjettløsning som det var mulig å leve med. Og da var det godt å ha en leder som alle kunne stole på. De samme egenskapene var det nok som gjorde ham til det naturlige valg som leder av Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1990–92 og nestleder i partiets sentralstyre 1989–92.

Ellers var Berge både kunnskapstørst og leselysten. Derfor ble han snart kjent for å være en meget lærd autodidakt. Som mange andre selvlærte mennesker viste han ofte en egen evne til å se det sentrale i en komplisert og vanskelig sak. Denne sporsansen for det vesentlige i et hav av detaljer kom ofte til syne i hans tre år som Gro Harlem Brundtlands finansminister (1986–89) og siden som sjef for det tunge Kommunal- og arbeidsdepartementet (1992–96). Han ble en skattet foredragsholder med stor evne til å sette tingene inn i en videre sammenheng. Men det var nok noen som savnet den gnistrende appellanten i Gunnar Berge. Han ble sett på som en nesten oversaklig “gråsosse”, for å låne et godt uttrykk fra østsiden av Kjølen. “Gråsosse” eller ikke – hans likevektige væremåte, hans ressonerende vesen og hans evne til innlevelse i andres situasjon gjorde at han ble en av Gro Harlem Brundtlands meget nære og fortrolige rådgivere i hennes siste regjeringsår.

1996 forlot Gunnar Berge partipolitikken og ble sjef for Oljedirektoratet i sin hjemby, en stilling han var blitt utnevnt til 1990. Han var medlem av Den norske Nobelkomité 1997–2002, leder 2000–02.

  • Opplysninger fra Gunnar Berge 1998
  • biografiske opplysninger i Nordby, bd. 1, 1985
  • HEH 1994
  • O. C. Torp: Stortinget i navn og tall 1993–1997, 1994