Faktaboks

Gunnar Nilsen
“Stabbur-Nilsen”
Født
31. mars 1913, Glemmen (nå Fredrikstad), Østfold
Død
3. oktober 1984, Fredrikstad
Virke
Industrigründer og forretningsmann
Familie
Foreldre: Snekker Nils Nilsen (1871–1961) og Anna Abrahamsen (1880–1953). Gift 1936 med Hjørdis Therese Johansen (15.11.1911–23.1.1993), datter av brannformann Aksel Johansen (1889–1959) og Lagertha Hansen (1888–1957).

Gunnar Nilsen ble kalt Askeladden i norsk næringsliv. Han grunnla matvaregiganten Stabburet, et av de største norske industrieventyr på 1900-tallet. Han var også kjent for sitt sosiale engasjement.

Allerede mens Gunnar Nilsen gikk på folkeskolen, startet han og søsteren en liten hermetikkfabrikk i kjelleren hjemme i Fredrikstad. Etter hvert produserte han alt fra sprellemenn til sennep. Han tok en tre måneders handelsutdannelse, og 19 år gammel åpnet han tobakksforretning på lånt handelsbrev. 1936 utvidet han geskjeften med en delikatesseforretning basert på egen produksjon. Butikken fikk navnet Stabburet. Den første fabrikken ble reist 1943.

Under den annen verdenskrig var produksjonen mest basert på fisk. Rasjonering og matmangel opphørte ikke umiddelbart da freden kom, men Stabburet hadde gode år og ble landets største produsent av fersk fiskemat. Utvidelsene av fabrikk og forretning skjedde i raskt tempo. Som oftest hadde Nilsen ombyggingen ferdig når godkjennelsen fra bygningsnemnda kom. “Jeg ville ikke ha kommet av flekken om jeg alltid skulle vente på byråkratiet,” sa han.

1950 ble rasjoneringen av kjøtt opphevet. Dette hadde Nilsen forberedt grundig. I løpet av få dager var produksjonsapparatet lagt om fra fiskehermetikk til kjøtthermetikk. Allerede 1951 stod Stabburet for en femtedel av landets samlede produksjon av kjøtthermetikk. Utover i 1950-årene økte markedsandelen ytterligere, og blant kundene var Forsvaret, som gjennom flere tiår kjøpte stridsrasjoner (Reserveproviant, RSP) på boks fra Stabburet. Gunnar Nilsen drog land og strand rundt, arrangerte møter direkte med husmødrene, spilte trekkspill, ledet allsang og var raus med smaksprøver.

Nilsen kom stadig vekk i konflikt med sentrale myndigheter og landbruksorganisasjoner, men tok aldri et nei for et nei. Han møtte personlig opp hos politikere og byråkrater lenge før lobbyvirksomhet var anerkjent. 1960 bygde Stabburet en ny fabrikk på Råbekken utenfor Fredrikstad. I denne hadde Nilsen også en “fleskefabrikk” – så effektiv at “grisen puttes inn i den ene enden av fabrikken og kommer ut som kjøttkaker i den andre”. Hensikten var å skape en magrere type svinekjøtt som kunne konkurrere på eksportmarkedet. Men prosjektet møtte motstand så vel fra Norges Bondelag og Norsk Kjøtt- og Fleskesentral som fra Stortinget.

Etter hvert fikk Stabburet flere ben å stå på. Flere hermetikkfabrikker i og rundt Fredrikstad ble kjøpt opp, og 1962 ble det startet fiskehermetikkfabrikk i Svolvær. Virksomheten ble samme år samlet i Stabburet A/S med Nilsen som administrerende direktør. Da anlegget på Råbekken stod ferdig 1966, var Stabburet en av de mest moderne hermetikkfabrikker i Nord-Europa. Samtidig ble matvarebutikken i Fredrikstad utvidet slik at den i begynnelsen av 1960-årene var en av Skandinavias største matvaresentre, med kafeteria og alkoholfri restaurant.

1969 solgte Nilsen Stabburet til Borregaards datterselskap A/S Denofa og Lilleborg, men fortsatte som administrerende direktør til 1974, da han gikk over på salgssiden. Stabburet Matcenter A/S var blitt skilt ut som familieselskap da Borregaard overtok.

I Fredrikstad nedla Nilsen et betydelig arbeid for dem som var havnet på skråplanet og for barn og unge med funksjonshemming. Han hadde avlagt avholdsløfte 15 år gammel, nå hjalp han folk med alkoholproblemer, bl.a. med fast jobb i Stabburet. Han fikk Bryggeriforeningen med på å produsere et alkoholfritt øl som fikk navnet Zero. Da kjøpmannskjeden KEFAS 1985 overtok Stabburet Matcenter, inneholdt avtalen en klausul om at det ikke skulle selges alkoholholdig øl i forretningen så lenge Gunnar Nilsen eller hans hustru levde.

Gunnar Nilsens sosiale virksomhet var omfattende. Han fikk bl.a. bygd daghjem for barn med Downs syndrom, hjem for unge med cerebral parese og behandlingshjem for multippel sklerose-rammede, og han kjøpte en gård for at vanskeligstilte barn skulle få anledning til å omgås dyr. I mange år var Stabburbasaren en førjulstradisjon som veldedige institusjoner nøt godt av. Han var også engasjert i idretten og formann i Fredrikstad Fotballklubb.

Nilsen var en utradisjonell bedriftsleder – og en populær foredragsholder på Handelshøyskolen i Bergen. Han hadde lange arbeidsdager og forventet stor innsats av sine ansatte. Impulsiv som han var, kunne han dra en pengeseddel opp av lommen og gi til en medarbeider han syntes fortjente det. Fikk han en god idé, vekket han opp ansatte midt på natten. Som julehilsen sang han et år inn en grammofonplate.

Gunnar Nilsen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1972, fikk 1985 en sentrumsgate i Fredrikstad oppkalt etter seg og ble 1999 kåret som “Århundrets Fredrikstad-borger”.

Kilder og litteratur

  • P. Ø. Heradstveit: Stabbur-Nilsen forteller, 1978
  • T. Pedersen: Fødselsdagsintervju Fredriksstad Blad 26.3.1983
  • HEH 1984
  • Ø. Søraa: Nekrolog Vårt Land 10.10.1984
  • E. Christiansen m.fl.: Stabburet gjennom 50 år, 1996
  • H. Henriksen: Stabbur-Stubber, Fredrikstad 1999

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Hode (bronse) av Waldemar S. Dahl, 1966; Stabburet A/S, Fredrikstad
  • Minnetavle (presset stål) av Birthe Marie Løveid, 2003; Torvbyen, Fredrikstad