Bagler- og ribbunghøvding. Foreldre: Ukjente. Det er ikke kjent om han var gift.

Gudolv av Blakstad var initiativtaker til ribbungopprøret og en av Sigurd Ribbungs fremste rådgivere i første halvdel av 1220-årene.

Gudolv omtales første gang som baglerkongen Erling Steinveggs syslemann i Lier vinteren 1205–06. Han hadde en ledende stilling hos baglerne under kong Erling og var meget sentral under felttoget 1206.

Gudolv var blant de sveithøvdinger som 1218 la bort baglernavnet og ble kong Håkon Håkonssons og Skule jarls håndgangne menn. Men avtalen som ble forhandlet frem 1217 var ikke egnet til å skaffe tilslutning fra de av baglerne som ønsket å opprettholde et eget baglerrike. Baglerne krevde den samme delen av landet som de før hadde hatt, men oppnådde kun halvparten av syslene. Flere av dem som ble tilsidesatt gjennom denne avtalen, var menn som hadde vært med å kjempe frem baglerriket. De hadde kjempet lenge for å få bruksrett til og leieinntekter fra veitslejord (gårder som skulle avgi fritt underhold for kongen og hans følge) så vel som andel i sakefallet (bøter og konfiskasjoner), men ble nå i større eller mindre grad oversett. Store deler av deres kilde til makt og rikdom ble borte. Forliket stengte muligheten for sentrale maktposisjoner for ærgjerrige høvdinger på Østlandet, og det er mot en slik bakgrunn vi må se Gudolv av Blakstads initiativ i tiden som fulgte.

Da Gudolv skjønte at han ikke ville få noen heder av birkebeinerne, ble han nokså ergerlig, men holdt seg likevel i ro. Vinteren 1219–20 sendte han imidlertid folk sørover til Halland for å lete opp kong Erlings sønn, Sigurd Ribbung. De fant ham, og folk sluttet raskt opp om ham. I denne sammenheng samlet Gudolv i hemmelighet menn for å overfalle syslemannen Ivar Utvik på Hovedøya. Han var ansvarlig for den vestre delen av Oslosysla og hadde tidligere svoret fostbrorskap med Gudolv. Overfallet kom helt uventet. Det falt mange birkebeinere, og Gudolv fikk hånd om skip, våpen og mye annet forråd.

Angrepet på kongens syslemann markerte starten for opprøret mot birkebeinerkongedømmet. Opprørerne ble kalt ribbunger (etter Sigurds tilnavn), og Gudolv var blant Sigurds fremste rådgivere i årene 1219–23 og 1224–26. Det omfang og den utbredelse ribbungopprøret fikk, utgjorde en klar trussel mot riksenhet og enekongedømme i Norge.

Sommeren etter Sigurd Ribbungs død forlot Gudolv ribbungene. Han søkte vern i kirken nær gården sin, Blakstad i Asker, for han hadde gjort mange voldsverk der i bygda. Men en bonde som het Utrygg samlet en flokk menn, drog til kirken, hugde seg gjennom taket og drepte ham. “Det var ikke mange som sørget over Gudolvs død,” forteller sagaen, for “han hadde vært for sjølrådig overfor folk”.

Gudolv hadde etter hvert måttet se at ledelsen av ribbungene gikk over til Sigurd. Men hans betydning for dette opprøret, både som initiativtaker og som kongens nærmeste rådgiver i de første årene, kan ikke betviles. Først 1227, altså etter at det opprør Gudolv hadde reist mot birkebeinerkongedømmet var over, kan vi for alvor snakke om riksenhet og enekongedømme i Norge.

  • Sagaen om baglere og birkebeiner, i Norges kongesagaer, bd. 3, oversatt av F. Hødnebø, 1979
  • Håkon Håkonssons saga, i Norges kongesagaer, bd. 4, oversatt av F. Hødnebø, 1979
  • E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • K. Arstad: “Ribbungopprør, riksenhet og enekongedømme”, i Collegium Medievale, vol. 8 nr. 1, 1996, s. 63–90