Biskop. Foreldre: Ukjente.

Den engelske biskop Grimkjell var den fremste blant kong Olav Haraldssons hirdbiskoper. Han virket i Norge fra 1015 til 1030-årene.

Vi vet ikke hvor i England Grimkjell kom fra. Men på bakgrunn av navnet – sammensatt av to navn som begge er nordiske – har han antakelig vært av skandinavisk avstamning. Han har etter alt å dømme, som vigslet biskop, vært med kong Olav fra England til Norge 1015. Adam av Bremen (1070-årene) er den eldste kilden som omtaler Grimkjell. Han navngir til sammen fire av Olavs biskoper: Sigafrid, Grimkil, Rodulf og Bernard. Dessverre sier ikke Adam mer om dem enn at de var kjent for “sin lærdom og sine dyder”. Men han opplyser at Grimkjell ved en anledning reiste til Bremen og oppsøkte erkebiskopen, hvilket tyder på at han stod kongen særlig nær. Snorre omtaler Grimkjell i forbindelse med det såkalte Mostertinget 1024, der den eldste norske kirkeordningen ble fastlagt, og dernest i forbindelse med Olavs helliggjørelse i begynnelsen av 1030-årene.

Grimkjells innsats som kirkegrunnlegger fremheves også i de gammelnorske lovene, fremfor alt i Gulatingsloven. Der er han, i versjonen som nå er kjent, nevnt i alt fire ganger, alle gangene i gamle kristenrettbestemmelser og på omtrent samme måten – ved at bestemmelsene det gjelder uttrykkelig sies å være slik “Olav den hellige og biskop Grimkjell fastsatte på Mostertinget”. Disse bestemmelsene gjelder biskopenes rett til å tilsette prester, videre underhold av prestene og endelig reguleringen av kirkeåret med helligdager og faste. En slik direkte omtale i noen tilfeller betyr selvfølgelig ikke at ikke også andre bestemmelser, f.eks. om kirkebygging, går tilbake på vedtakene på Mostertinget. Mostertinget var i virkeligheten et kirkemøte – det første i Norges historie – og innebar den endelige og formelle grunnleggelse av en norsk kirke.

Da Olav Haraldsson måtte flykte fra landet 1028, skal Grimkjell ifølge Snorre ha dratt til Opplandene og fortsatt sitt virke der. I 1030 hører vi ingenting om ham i forbindelse med rekken av begivenheter som endte med Olavs fall på Stiklestad. Men etter hvert som Svein Alfivasons styre i den følgende tiden stadig ble mer upopulært, skal Grimkjell ha trukket i viktige tråder, i forståelse med verdslige ledere som Einar Tambarskjelve. Dette førte etter kort tid til at Olav ble erklært hellig og at Olavs sønn, Magnus den gode, ble konge. I England fantes det tradisjon for å gjøre helgener av falne konger, blant annet for å befeste etterkommernes herredømme. Derfor er det naturlig å regne med at sagatradisjonen har rett når den plasserer Grimkjell i en sentral rolle i den utvikling som fant sted.

Etter dette hører vi ingenting om hva Grimkjell foretok seg, og han er etter alt å dømme reist tilbake til England. Det er svært sannsynlig, som Arne Odd Johnsen har pekt på, at han er identisk med en viss Grimkillus, som nevnes i engelske kilder som biskop i Sussex i tidsrommet 1038–47. Hovedargumentet for dette – ved siden av at navnet er sjeldent – er den nære kontakten mellom denne Grimkillus og en rekke engelske stormenn, navngitt i kildene, som var aktive som grunnleggere av Olavskirker i Sør-England. Den norske krønikeskriveren Theodoricus monachus, som skrev rundt 1180, opplyser at Grimkjell var til stede på et forliksmøte mellom Magnus den gode og Harald Hardråde på Åker ved Hamar 1046. Hvis Grimkjell virkelig befant seg i Norge på dette tidspunktet, har han sannsynligvis vært her som utsending fra den engelske kongen. Forholdet mellom kong Edvard og Magnus den gode hadde vært spent utover i 1040-årene, og formålet med et besøk kan ha vært å skape forsoning.

  • HKr
  • Gulatingslovi, overs. av K. Robberstad, 1969
  • Adam av Bremen, overs. av B. T. Danielsen og K. Frihagen, 1993
  • NFH, bd. 2, 1855
  • E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • A. O. Johnsen: “Om misjonsbiskopen Grimkellus”, i HT, bd. 54, 1975, s. 22–34
  • F. Birkeli: “Biskop Grimkell og Hellig-Olav”, i Tidsskrift for Teologi og Kirke,nr. 2/1980, s. 109–130